Tonje Thilesen: Fotografi er en forlengelse av min egen hukommelse

Tonje Thilesen: Jeg leste haugevis av naturbøker som barn, og var spesielt opptatt av regnskog og insekter. Makrobildene i bøkene jeg leste var noe av det kuleste jeg hadde sett, og jeg ble helt besatt av å oppnå liknende bilder selv. Jeg begynte å fotografere på film da jeg var 12 år gammel og sparte opp penger til å kjøpe mitt første speilreflekskamera og et makro-objektiv som 16-åring. Det meste av makrofotografi er tålmodighet. Jeg brukte mange, mange timer som tenåring ved elver og innsjøer med utstyret mitt, i påvente av klekkinga av en øyestikker, eller på jakt etter en spesiell sommerfugl. Det har nok gjort meg til en mer tålmodig fotograf, generelt sett. Jeg lærte også mye gjennom min tid som fotograf i Universitas; egentlig mye mer enn fotoutdanninga jeg tok i Berlin.

TT: Jeg trakk meg i utgangspunktet mot fotografi fordi det føltes som et uendelig medium, med ubegrensede muligheter. Samtidig er det ekstremt personlig og for meg var det kanskje en måte å rasjonalisere min egen innadvendthet på. Det er ingen som bryr seg når du er ute og fotograferer alene. Det er vanlig. Du har en grunn til å være der du er. Du smelter inn i folkemengden. Samtidig er det ikke noe press involvert i det å fotografere, i det minste ikke for en selv. Det er ingen som trenger å se bildene dine med mindre du ønsker. Jeg har dessuten alltid vært glemsom, og fotografi har fungert som en slags forlengelse av min egen hukommelse. Jeg husker så vidt hva jeg gjorde for en uke siden, men av en eller annen grunn kan jeg huske hvert eneste bilde jeg har tatt som om det var i går.

TT: Jeg synes det er en fantastisk følelse å gjøre en god jobb, og se at personen du fotograferer blir oppriktig glad og føler seg mer selvsikker av jobben du har gjort. Men selvfølgelig er det en god følelse å kunne skape noe i virkeligheten, planlagt eller ei. Det er også hyggelig med oppmerksomhet for det jeg gjør, men jeg synes ikke det er så viktig om folk ser bildene mine eller ikke.

TT: Det er er alltid vanskelig og litt kleint å beskrive sine egne bilder, men jeg tror kanskje stillhet er et viktig element i bildene mine. Noen fortalte meg en gang at de kunne se at jeg har stor respekt for alle jeg fotograferer, og det syntes jeg var rørende.

tt: De kuleste bildene jeg har sett har ofte vært en kombinasjon av flere ting: dokumentasjon, mote, surrealisme. Det hjalp veldig da jeg endelig skjønte at sjangere har liten betydning. Det finnes jo ingen fasit for hvordan ting skal se ut.

TT: Jeg vokste opp med sosiale medier, fra forumchatter på nett til MySpace, Tumblr, og etter hvert også Instagram. Nesten alle jeg kjenner i USA er folk jeg møtte gjennom sosiale medier — musikere, journalister, redaktører og fotografer som også var opptatt av den samme musikken som meg. Hadde det ikke vært for sosiale medier hadde jeg nok aldri dratt til Karachi for å møte musikervennene mine som jeg møtte på Twitter i 2013, og som igjen introduserte meg til det venstreradikale miljøet rundt T2F og den Pakistanske aktivisten Sabeen Mahmud. Jeg hadde nok heller aldri flyttet til Berlin for å skrive om musikk, eller for å teste skjebnen i New York. Men det var lettere for noen år siden å bruke sosiale medier til å bygge og ta del i et miljø. I dag er det polarisert — en fullstendig kamp om å lage «bra nok innhold» til at Instagrams algoritme plukker det opp. Så jeg føler meg kanskje litt bitter, selv om deltidsjobben min også er å gjøre akkurat det sistnevnte: lage innhold på sosiale medier. Heldigvis bringer det ofte frilansjobber, og jeg blir stadig kjent med fantastiske fotografer gjennom Instagram: Chiara Zonca (@shadowontherun), Melissa Alcena, Matthew Reamer, fotokunstneren Farah Al Qasimi, Todd Midler, og min gode venn og fotograf Daniel Dorsa.

TT: Alle de kommersielle jobbene som jeg hadde fått bekreftet for våren ble borte når koronakrisa ble en realitet. Nå fotograferer jeg mest for meg selv, litt dokumentasjon av livet under portforbud i Medellin, Colombia, der jeg sitter koronafast, som inkluderer still life med hverdagslige elementer og mange portretter av min midlertidige romkamerat og hans familie. Av en eller annen grunn har vann vært viktig i bildene jeg har tatt her, og jeg har tenkt mye på hva det betyr. Jeg har også nylig tatt et bilde som er med på et lite karanteneprosjekt arrangert av Refinery29.

TT: Dessverre er det slik at New York er helt ekstremt dyrt å bo i, så de siste tre årene har nesten utelukkende gått med til kommersielt arbeid. Jeg har hverken hatt råd eller energi til å jobbe med personlige prosjekter — så det er mange ideer som sitter på hylla på ubestemt tid. Men samtidig har jeg fått muligheten til å jobbe med mange fantastiske fororedaktører, musikere og produsenter, så jeg skal virkelig ikke klage.

TT: Jeg jobber mye for musikkbransjen i USA, og for det meste går det i albumcovere og pressebilder. Nylig har jeg tatt bilder av Alex G, Vagabon, Aurora, Miranda Lambert, og Paul Haslinger fra Tangerine Dream. Ellers gjør jeg en god del redaksjonell foto, for bla. the New York Times, Wall Street Journal, Inc. Magazine, VICE, SSENSE, GQ, osv. Noen ganger gjør jeg også jobber for motebransjen.

TT: Dette høres kanskje litt deprimerende ut, men: finn noe annet du også er god til å gjøre, og gjør det til en deltidsjobb. Jeg hadde aldri overlevd som frilansfotograf om det ikke hadde vært for alle de årene jeg skrev om musikk og lærte meg profesjonell retusjering, som utvikla seg til en frilansjobb som innholdskreatør for Red Bull Music Academy. Det er jaggu ingen skam å ha to jobber. Hadde det ikke vært for at jeg er flink med sosiale medier og retusjering, hadde jeg nok ikke klart meg økonomisk gjennom koronakrisa. Det er bedre å ha en litt kjedelig deltidsjobb enn å lure på om man har råd til å betale husleie.

TT: Musikk har alltid vært utrolig viktig for meg på mange nivåer. Jeg pleide å bruke ekstremt mye tid på å oppdage ny musikk da jeg var yngre, men nå som jeg begynner å bli noe eldre, har jeg vendt litt tilbake til musikken jeg vokste opp med: Emo fra 90-tallet, Bob Dylan, the Microphones og så videre. I det siste har jeg hørt mye på Sufjan Stevens’ Carrie & Lowell, som handler om sorg. Det er rart hvordan død er en så stor del av livene våre nå, spesielt hjemme i New York. «Carrie & Lowell» har av en eller annen grunn gitt meg en følelse av trygghet og takknemlighet, men også mye inspirasjon. Hverdagslige ting føles også viktigere enn annen kunst: tid i naturen, husdyr, fint lys og god kaffe, sistnevnte kanskje en selvfølge når man sitter fast i Colombia.

TT: Bra lys, og at det får meg til å føle noe. I det siste har jeg vært veldig gira på absurde og morsomme bilder.

TT: Utenom tekniske ting som jeg har lyst til å bli enda bedre på, tror jeg at planlegging og tålmodighet er viktigst å fokusere på fremover. Jeg vil også bli bedre til å ta sjanser og slutte å utsette ting, eller finne på grunner til å ikke gjøre noe jeg egentlig har lyst til. Og sist men ikke minst økonomisk stabilitet. Det åpner for å jobbe med personlige prosjekter, noe jeg kjenner veldig at jeg trenger å gjøre mer av.