På søken etter sin far

This is the closet thing I had to an image of my father. A cut out of him in my mother's photo album. Foto: Diana Markosian

På scenen i Fredrikstad står den unge fotografen Diana Markosian og forteller historien om sin oppvekst. I 1996 tok moren med seg Diana og hennes bror til USA. Barna fikk ikke sagt farvel til sin far eller bestefar, og fikk kun ta med seg de aller viktigste tingene sine.

Det var meningen at de skulle få en ny start i California. Det fikk de også, men veien til et godt liv var hard og lang. Det var ikke mye tid til å tenke på tapet av faren, og da Diana tittet i familiealbumene for å minnes hvem han var hadde moren klippet ut ansiktet hans ut av bildene. Sytten år senere bestemte hun seg for å reise tilbake for å ta opp kontakten med faren.

– Jeg bestemte meg for å møte ham fordi jeg følte at det å forlate ham da jeg var liten var noe som ble bestemt på mine vegne, forteller Diana. – Som barn hadde jeg ingen ting jeg skulle ha sagt i forhold til saken. Min mor bestemte at vi skulle dra og jeg fikk ikke tatt farvel.

Diana spøker med at hun skulle ønske det fantes en guide for å møte fedre som har vært fraværende store deler av ens liv. Det hadde vært så mye lettere å følge en guide, ler hun før hun fortsetter å snakke om faren.

– Hans fravær har selvfølgelig alltid vært en stor del av oppveksten min, så jeg hadde veldig lyst til å treffe ham. Men jeg var for nervøs til å gjøre det tidligere, og det tok meg seks måneder fra første gangen jeg reiste for å møte ham til at jeg klarte å møte ham på nytt for å ta bilder. På det tidspunktet hadde han fått en ny datter.

All these years later, I found my father standing just how I left him. In a doorway, neither fully in or out of my life. All these years later, I found my father standing just how I left him. In a doorway, neither fully in or out of my life.  Foto: Diana Markosian
All these years later, I found my father standing just how I left him. In a doorway, neither fully in or out of my life. Foto: Diana Markosian

I prosjektet sitt beskriver Diana hvordan faren fremdeles bodde i samme leilighet som da hun var liten, men det føltes allikevel ikke som å komme hjem. Å lage et prosjekt om sin egen familie er et komplisert tema, både av personlige grunner, men også fordi det private plutselig blir til offentlighetens eie. Etter at Diana offentligjorde sitt prosjekt fikk hun utallige mailer der folk fortalte henne om sine egne familiehistorier.

– I begynnelsen var det litt rart men jeg forstod hva det var jeg gjorde, jeg visste jo at andre utenfor familien min ville se dette prosjektet. Men det som forbauset meg mest var hvordan faren min reagerte på mitt ønske om å lage dette prosjektet. Han var veldig opptatt av at jeg skulle jobbe ut i fra mitt eget ståsted. Jeg skulle ikke la meg påvirke av ham eller min mor, det skulle ha min stemme, min historie.

Selv om hun ble oppmuntret til å lage prosjektet av faren var det ikke lett å skape en nærhet for de to.

– Jeg har fremdeles mye sinne mot ham og det er på langt nær et godt forhold i dag. Det er en prosess som jeg fremdeles jobber med. Det er en vegg som kommer opp hver gang jeg besøker ham. Men fotografiet lot oss skape øyeblikk hvor fortiden ikke trengte å bety alt. Og det var spesielt hardt å se hvordan bestefaren min hadde lagt til side gaver til meg og broren min i en koffert som han ville gi oss når han fant oss. Han hadde også etterlyst oss i avisen, men faren min hadde ikke så gjort noe for å finne oss.

My grandfather's suitcase filled with undelivered letters, a newspaper clipping and a shirt for my brother's wedding.  Anything to hold on to us. Foto: Diana Markosian
My grandfather’s suitcase filled with undelivered letters, a newspaper clipping and a shirt for my brother’s wedding. Anything to hold on to us. Foto: Diana Markosian

Men selv om familien støttet henne, var det ikke smertefritt.

– Innad i familien har vi alle forskjellige oppfatninger av hva som skjedde i 1996. Og vi har forskjellige måter å håndtere sorgen på. Boren min har for eksempel store vansker med å snakke om det. Jeg spurte ham hva han så i bildene mine og han sa han kunne ikke en gang kunne se pådem fordi han fremdeles husker alle de nettene hvor han satt opp og ventet på vår far, som ikke kom hjem. Det tok syv måneder før vi snakket sammen etter at jeg var ferdig med prosjektet. Men nå har det brakt oss nærmere hverandre.

We started to take photos of each other, the space between us, as a way of working through that void.  My father wrote messages on his images to express things he couldn't say otherwise.  "Time has flown between us," writes my father "My consciousness is split as I try to bring together the image of my little girl and my grown daughter today."Foto: Diana Markosian
We started to take photos of each other, the space between us, as a way of working through that void My father wrote messages on his images to express things he couldn’t say otherwise. “Time has flown between us,” writes my father “My consciousness is split as I try to bring together the image of my little girl and my grown daughter today.”Foto: Diana Markosian

En av hovedrollene i prosjektet, som ikke er portrettert, er Dianas egen mor. Hennes handlinger ligger som et spøkelse over fortellingen.

– Moren min er den virkelige historien, men jeg ønsket ikke å jobbe med den delen nå. Jeg vil lage et prosjekt senere i min karriere der jeg fokuserer på henne. Det er også derfor jeg ikke har laget en bok av prosjektet ennå. Det er også vanskelig å starte på et prosjekt om henne fordi hun står meg veldig nært. Hun var nok heller ikke en mor i den klassiske forståelsen av begrepet, hun var nødt til å bygge opp et helt nytt liv i et fremmed land i tillegg til å passe på oss. Det er en spennende historie, men nå trenger jeg å jobbe litt mer med noe som ikke handler om min egen familie.

Diana Markosian holdt foredrag under årets DOK15 på Litteraturhuset i Fredrikstad.

www.dianamarkosian.com

Tags from the story
,
Written By
More from Elli Trier
Hope over Fear, en viktig utstilling om fred
7. oktober 2016 kunngjorde Nobelkommitéensleder Kaci Kullmann Five årets fredsprisvinner, Colombias president...
Read More
0 replies on “På søken etter sin far”