Et av de mest spennende navnene på DOK 14 i mai var den amerikanske fotografen Alec Soth. Han beveger seg i landskapet mellom kunst- og dokumentarfotografi, og er kanskje mest kjent for sitt prosjekt Sleeping by the Mississppi.
Alec Soth er fotografen som begynte å studere maleri, men endte opp som fotograf. Han har alltid operert innenfor kunstsjangeren, og er kanskje litt på siden av dokumentarfotografiet som er i fokus på DOK14. Likevel er hans uttrykk sterkt preget av nettopp dokumentarfotografiet.
– Det pussige er at jeg aldri så på meg selv som profesjonell fotograf. Jeg fotograferte lenge kun på fritiden, men etter prosjektet Sleeping by the Mississippi fikk jeg såpass mye oppmerksomhet at jeg kunne begynne å jobbe fulltid som fotograf. I begynnelsen var det vanskelig å få endene til å møtes, så jeg begynte å ta redaksjonelle oppdrag. Det ene ledet til det andre, og til slutt var jeg medlem av Magnum Photos. Slik sett har jag mange baller i luften, kunstfotografi, redaksjonelt arbeid og noe undervisning.
– Mange forbinder deg med storformat, særlig fra serien Sleeping by the Mississippi. Hvor viktig er valg av format for dine prosjekter?
– Jeg brukte storformatet tidlig i min karriere. Dette var på den tiden jeg begynte å få en del oppmerksomhet og det er nok derfor mange forbinder meg med nettopp dette formatet. Men jeg jobber med forskjellige uttrykk og de siste årene har jeg benyttet meg mer av digitale kameraer. Det interessante med fotografiet er jo at det er uløselig knyttet opp til teknikk, men for meg har dette til en hvis grad blitt en frustrasjon. Det er ingen som spør en forfatter hva slags penn han bruker, jeg bruker den teknikken som passer best til hvert prosjekt.
– Din første bok utforsket grenselandet mellom kunst og dokumentar. Føler du fortsatt at du er mellom sjangere?
– Jeg beveger meg alltid mellom sjangere. Walker Evans beskrev sitt arbeid som ”en dokumentarisk stil”, et begrep jeg synes passer på mitt arbeid også. Uttrykket er dokumentarisk, og arbeidet mitt har dokumentarisk verdi, men min ambisjon er ikke å være dokumentarfotograf.
– Hvordan tenker du på dokumentarfotografiets rolle som en formidler av den verden vi lever i?
– Det har fortsatt en legitim rolle. Fotografiets popularitet har økt enormt, en utvikling som startet for over 80 år siden. Men nå som alle fotograferer med sine telefoner forandrer fotojournalistens rolle seg. Ren dokumentasjon er ikke like viktig lenger, men derimot det å fortelle historier.
– Påvirker den nye medievirkeligheten ditt arbeid?
– Det påvirker mitt arbeid, uten at jeg helt kan peke på hvordan. Men for meg er forholdet mellom bilder viktigere en de individuelle bildene. Min datter er på Instagram og kan skape fantastiske bilder – det har blitt oppnåelig for alle. Men det å skape en serie bilder som har en overordnet mening er fortsatt ikke enkelt, og det er her fotografiets fremtid ligger.
– Du har gitt ut en rekke fotobøker, et medium der du selv styrer leserne gjennom en historie. Er boken det optimale mediet å fortelle en historie på?
– Jeg er opptatt av fotoboken som uttrykksform, men jeg er også åpen for nye måter å jobbe på. Jeg er endelig på Instagram selv, uten at jeg tror at jeg er den som vil bli stående som en av pionerene innen nye medier.
– Har du noen nye prosjekter på gang?
– Jeg jobber sammen med en skribent hvor vi produserer og gir ut vår egen avis. Vi har publisert seks utgaver, og den syvende og siste kommer nå i sommer. Vi reiser vanligvis rundt i en stat i USA og utforsker samarbeidet mellom fotograf og journalist, litt slik som journalistikken fungerte på 30-tallet. Dette prosjektet er også interessant med tanke på avisindustrien i dag og de omveltningene som skjer. Vi gir ut alt på eget forlag, Little Brown Mushroom, og distribuerer 2.000 kopier. Til nå har vi fått god respons og solgt det meste vi har produsert.
– Du er også medlem av Magnum. Spennet fra DIY-avis til et av verdens med prestisjefylte fotobyråer er stort…
– Absolutt. Magnum har et stort spenn av fotografer hvor jeg er så heldig å være en del av stallen. Det blir et litt annet publikum når jeg får et oppdrag for New York Times enn med mine selvpubliserte aviser med 2.000 i opplag…
Alle bildene i denne artikelen er hentet fra serien Sleeping by the Mississippi.
Comments are closed.