Det er dem som fotograferer verden slik de fleste av oss ser den, og så er det dem som fotograferer sorthvitt. Leica M Monochrom (typ 246) er laget for den siste gruppen.
Dette er ikke den første Leica Monochrom. For vel tre år siden lanserte Leica den første Monochrom, en sorthvittutgave av Leica M9 med en 18 Mp fullformat CCD-brikke uten fargefiltre.
Da vi testet det kameraet, skrev vi at ‘det er mye nostalgi i dette kameraet, men bildekvaliteten er ikke nostalgisk’. Siden da har mye skjedd også i Leica, og med Leica M (type 240) som kom på Photokina i 2012, endret Leica-kameraene seg fra å være tradisjonshåndverk, men baktunge teknologisk, til å vise tenner på digital teknologi, mens tradisjonene ble ivaretatt. Tradisjonene, i denne sammenhengen, er selvsagt M-systemet med optikk som spenner mer enn et halvt århundre bakover, sammen med tysk presisjonshåndverk – den sorten som det tar tid både å bygge og å slite ut.
Leica M (type 240) er fremdeles prestisjemodellen – for fargefotografering. Og Leica M Monochrom er det samme kameraet – uten fargene. Det betyr en digital Leica med tradisjonell optisk rammesøker med avstandsmåler, men også med LiveView og mulighet til å bruke en elektronisk søker i tilbehørsskoen. Det betyr en digital Leica laget for diskret fotojournalistikk og stillbilder, men også en moderne Leica som kan ta opp Full HD video med stereo lyd – om du kjøper en mikrofonadapter – den innebygde mikrofonen er mono. Men det betyr også en Leica med manuell fokusering og ganske moderate ytelser.
I bruk
Leica M Monochrom ser omtrent ut som alle Leica M-kameraer siden tidenes morgen, det er solid bygget i magnesium og messing, med et slitesterkt lag av sort krom og syntetisk skinn som gir et visst grep, men ikke sikrere enn at vi ville kostet på oss et ekstra grep.
Dette er jo et speilløst systemkamera, og størrelsen på selve huset er ikke langt unna Sony Alpha A7R II, som vi også har testet i dette nummeret. Men Leicas objektiver, som med ett unntak utelukkende er faste brennvidder, er vesentlig mindre enn de fleste moderne fullformatobjektiver med autofokus. Å ha en Leica M over skulderen er noe helt annet enn å dra på en stor speilrefleks eller et kamera med et stort objektiv – du fotograferer rett og slett på en annen måte. Til denne måten å fotografere er Leica M Monochrom skreddersydd. Litt tilbaketrukkent, ikke en gang den rød Leica-logoen pranger og avslører at du har alvorlige hensikter. Leica M Monochrom fås da også bare i helt sort. Det er et statement.
Du må ta med deg enkelte Leica-særheter, som batteridekslet som også dekker minnekortspalten – på undersiden av kameraet, som et kompaktkamera. Her er også bare en minnekortplass – snart en anakronisme for profesjonelle kameraer. Dekslet, også i messing, er solid nok, og festes med en slags vingeskrue. Den sitter fast, men om du mister dekslet, står du der. Det er nemlig løst når du åpner det. Åpenbart en levning fra Leicas filmbaserte historie, men ikke særlig smart i dag. Søkeren er akkurat som Leica M-brukere er vant til. Den er ikke helt god for brillebrukere, men Leica leverer okularringer du kan få med ulik dioptri, eller la en optiker tilpasse til ditt bruk. I søkeren fokuserer du altså med et dobbeltbilde. Det kan være svært nøyaktig, men det krever gode konturer og en del øvelse, og du er avhengig av ganske loddrette konturer, siden dobbeltbildet forskyver seg sideveis.
Mange setter pris på Leicas enkle filosofi når de utformer brukergrensesnittet. Det er meningen at du skal klare deg med så få knapper som mulig – fotograferingen skal handle om bilder, ikke innstillinger. Andre igjen foretrekker å ha bedre kontroll. Mange savner f.eks. muligheten til å justere eksponeringen uten å gå inn i menyer.
Leica-DNA er ikke for alle, men noen setter stor pris på denne måten å fotografere på, og muligheten til å konsentrere seg om bilder. Og om du vil, kan du altså bruke skjermen som søker, eller sette på en elektronisk søker (ekstrautstyr). Da ser du også bildet i sorthvitt. Helt lydløs er Monochrom ikke, men den er også langt unna ‘maskingeværpreget’ som enkelte speilreflekser er beryktet for. Du kan ta 3 bilder i sekundet, men noe actionkamera er det ikke. Leica-brukere venner seg til å stille inn kamera og avstand på forhånd til forventede situasjoner, og være skuddklare på en diskret måte. Om det ikke er kameraet det kommer an på, så viser mengden av fantastiske bilder tatt av Leica-fotografer at det iallfall ikke har hindret dem.
Bildekvalitet
Som forventet er bildekvaliteten, teknisk meget høy. Forventet, fordi vi har erfaring med ‘fargeutgaven’, og den overbeviste. Uten farger, dvs. uten farger til å separere lyset i røde, grønne og blå piksler, slipper hver piksel gjennom mer lys, og det blir i praksis omtrent dobbelt så mange piksler til å tegne detaljene. Med bedre lysfølsomhet er også dynamikken – evnen til å registrere kontraster – høyere enn den vanlige M. Det kameraet lå allerede blant de beste på dette da vi testet det.
Gode sorthvittbilder krever også at kameraet evner å lese av fargene pankromatisk, slik at ulike farger gjengis med fargetoner vi oppfatter realistiske – og ikke nødvendigvis i henhold til lysverdien som reflekteres. Her har Leica mye erfaring, og fotografene deres er kresne. Du kan bruke vanlige fargefiltre for å endre lysfølsomheten i fargespekteret, men når bildet først er tatt, er all fargeinformasjon borte. Bildebrikken fanger. Vi finner at JPEG-bildene får høy kontrast og et klassisk sorthvitt-preg, mens RAW-bildene er flatere i tonekurven, men beholder imponerende mye detaljer både i høylys og skygger.
Konklusjon
Ikke alle går og drømmer om et klassisk digitalkamera som bare tar sorthvittbilder, men er du en av dem, har du ikke mye valg. Og du blir neppe skuffet, hvis du venner deg til Leica-måten. Det finnes en mengde fantastiske objektiver du kan bruke – fra Leica og andre – og ikke alle er dyre. Leica M Monochrom er et unikt kamera som har alle egenskapene til den fremragende Leica M, bortsett fra fargene. Til gjengjeld har den gråtoner du ellers kan drømme om.
