Kontrasten mellom den rene, hvite naturen på Svalbard og det brungrå samfunnet dekket av kullstøv, vekket Christian Houges interesse for Barentsburg.
Barentsburg ble kjøpt av russerne i 1930-årene på grunn av kullgruvedriften. Rundt gruvene bygget de det som skulle være det perfekte kommunistsamfunn, fylt med optimisme, samhold og fremtidshåp. Statuen av Lenin skuer ut over byen, kommunistiske slagord er meislet i stein med typisk konstruktivistisk typografi, her var en vegg i friluft med portretter av arbeidere kåret til Årets arbeider og ikke minst en utendørs terapivegg med sibirsk bjørk, for her finnes ingen trær. På det meste rommet stedet over 3.000 arbeidere, nå er det knapt 300 igjen. Stedet har langsomt forfalt.
– Jeg besøkte Svalbard for første gang i 2000, for å dokumentere en amerikansk polfarer, forteller Houge. – I løpet av de siste femten årene har jeg arbeidet med et prosjekt om de enorme kontrastene som fantes i den russiske gruvebyen Barentsburg. Optimismen og håpet, i et slør av sovjetisk kommunisme, ved å skulle drive ut en naturressurs i dette karrige, voldsomme landskapet, fascinerte meg. Samtidig har stedet også noe veldig romantisk over seg – som kunstner ser jeg ofte det vakre i det totalt nedslitte. Relasjonen og konflikten mellom natur og kultur er et tema som går igjen i de aller fleste seriene jeg har jobbet med de siste tyve årene.
Barentsburg er en by forlatt til naturens krefter. Naturen tar sin plass uansett hvor lang tid det måtte ta. Noe som opptar meg er om naturen er med oss eller mot oss. Vi bruker naturressursene som om vi ikke er del av en større enhet, det er menneskets ego. I serien som helhet ønsker jeg å invitere betrakteren til å stille spørsmål i forhold til hvilken sammenheng vi selv lever i, med tanke på en større helhet, våre omgivelser og konsekvensene av dette.
– Barentsburgserien er en av de få prosjektene dine hvor du har mennesker med i bildene. De ser fortapte ut, isolerte og ensomme. Hva er tankene dine bak det?
– Portrettene av gruvearbeiderne underbygger dystopien, de sier mye om stemningen på stedet. Menneskene bare er der, de eksisterer. De står rett opp og ned og stirrer på deg, fremmedgjorte, isolerte, samtidig som det finnes en uro. I uroen finnes også noe vakkert, det kan handle om et blikk, lengselen – lengsel etter at noe skal forandres, noe som aldri kommer. Menneskene ser ofte ut som nerdrumske skikkelser, interiørene og klærne er som på 1970-tallet, noe som understreker stillstanden og kontrasten til forandringene som har skjedd i verden utenfor.
– Barentsburgserien handler mye om forfallet. Det at fasadene nå pusses opp, hva gjør det med prosjektet ditt?
– Barentsburg er den mest omfattende serien jeg har gjort. Jeg kommer nok ikke til å jobbe med noe over så mange år igjen. Jeg har fotografert alt, fra skolen, teatret, sykehuset, arbeiderne, kantinen og det gamle hotellet. Jeg ville vise et helt samfunn. Å dokumentere håpet og samholdet, som veggen med portrettene av “Årets arbeider” og terapiveggen laget av sibirsk bjørk. Alt dette er borte nå. Kommunismen er ikke noe de vil snakke så høyt om. De vil ikke vise noe av kulldriften åpenlyst. Fasadene pusses opp, nå satses det på russisk ekstremturisme, noe som er en kjempemetafor i seg selv for hvordan historien nå raskt viskes ut med en eksponensiell utvikling og teknologi.
På min siste tur satt jeg i et flunkende nytt hotell, med fargede metallplater lagt over gammelt treverk og asbestplater. Det var trist, vemodig og på en måte også en lettelse. Det var dermed ikke jeg som bestemte at prosjektet var ferdig, og på mange måter gjorde det det enklere for meg, da jeg tror at jeg aldri selv kunne ha satt strek over denne serien.
