Han startet med å fotografere liveband på 1970-tallet. Så gikk turen opp i støyete fly og helikoptre. Raymond Moskens karriere har vært full av bråk.
– Du, jeg hører veldig dårlig. Med litt flaks får jeg med meg hva du sier.
Intervjuet er i gang og Raymond Mosken sitter såpass nær at samtalen går uten problemer. Det er godt at han ble fotograf og ikke musiker, for blikket er på plass. Over alt ser han motivene, fargene. Om det er i et småfly over Tana, eller i en tatoveringsjappe i Los Angeles. Blikket har i løpet av de siste to årene resultert i tre store prosjekter – boken «Duck Tails and Car Culture» (2012), boken «Rocking Tattoos»(2013), og nå en stor retrospektiv utstilling i Bomuldsfabrikken i Arendal. Men bildene til alle prosjektene har blitt til gjennom mange år.
TRESPANN
– Jeg visste tidlig at jeg ville jobbe med film eller foto. Etter at jeg hadde jobbet for musikkmagasinet Puls en periode, søkte jeg på foto-utdanningen ved Universitetet i Gøteborg. Jeg var så heldig å komme inn og tenkte at dette var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. At det ble foto og ikke film var egentlig litt tilfeldig. Etter studiene fikk jeg etter hvert jobb som flyfotograf, en kommersiell jobb som likevel ble min mulighet til å ta egne bilder fra luften. Jeg tok bildene mellom de kommersielle, spontane bilder, som en slags luftens Cartier-Bresson. Etter hvert har det blitt et stort bildemateriale, og alt er gjort i sort-hvitt.
Utstillingen på Bomuldsfabrikken består av et stort utvalg fra flyfotoserien, men også av bilder fra de to bøkene fra rockabillymiljøet; begge fargerike dokumenter på en veldig visuell kultur.
– Jeg er jo fra Halden, og der er det en veldig levende Amcar-kultur. Så dette miljøet har jeg vært kjent med hele livet, og da jeg flyttet til Oslo ble jeg etter hvert kjent med rockabilly-miljøet her. Siden jeg hadde fotografert mye i musikkbransjen, var jeg allerede i gang med noen portretter. Så dette prosjektet har jeg jobbet med siden slutten av 80-tallet.
– Du har jobbet med alle tre prosjektene parallelt over lang tid?
– Ja. Det fine med å jobbe med flere prosjek- ter er at du kan hoppe litt ut og inn i prosjektene over tid. Jeg har en håndfull slike som jeg har jobbet med over mange år.
MOTOR
Utover 2000-tallet så Mosken at det var nok materiale fra rockabillymiljøet til en bok. Men at noen skulle være interessert i å lage en bok eller en utstilling av dette hadde han ikke trodd. Bøkene var planlagt utgitt på eget forlag, men tilfeldighetene førte ham til Kon- tur Forlag, med god hjelp fra Terje Torsen på Tronsmo bokhandel. At nettopp Raymond Mosken skulle være utstiller når Bomuldsfabrikken feiret 20 år, ja det var også en tilfel- dighet.
– Jeg traff en kar på A-Bombers i Sverige, en festival for gamle amerikanske biler og motorsykler. Vi hadde møttes før uten at jeg helt klarte å plassere ham. Det viste seg å være Harald Solberg, som i tillegg til jobben som direktør ved Bomuldsfabrikken i Arendal også var en lidenskaplig motorsyklist. Jeg hadde stilt ut på en gruppeutstilling der tidligere, og han ble interessert i å se hva jeg jobbet med. Jeg viste frem rockabilly-prosjektet og Solberg ble tent.
MIKS 
Utstillingen er Moskens mest omfattende med fem store rom viet til alle tre prosjektene. Og bildene er i store formater, produsert på Picto i Paris. Det var Tom Sandberg som introdu- serte ham for den franske hovedstadens hotteste lab.
– Første gang jeg var på Picto var på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg var virkelig blakk på den tiden, og Tom Sandberg hjalp meg med å selge noen bilder. Han tok meg med til Paris for å lage bildene, og jeg har siden brukt Picto ved flere anledninger, og alle sorthvitt-bildene i utstillingen er produsert der. Fargebildene er laget hos Studio Technika her i Oslo.
– Du blander ikke bare serier i denne utstillingen, men også farge- og sorthvitt-fotografi, og digital og analog prosess. Hvordan får du det til å henge sammen?
– Jeg begynte å fotografere digitalt når jeg gjorde en bok på Årdal sammen med Jiri Havran og Leif Gabrielsen. Forlaget hadde ikke tid til å vente på mine analoge opptak, så da ble jeg kastet ut i det. Det har blitt mer og mer digitalt, og alle bildene til «Rocking Tatoos» er tatt digitalt. Jeg har hatt som ambisjon å blande ulike teknikker og uttrykk, og jeg tror at så lenge det er samme mann bak kamera, så blir det en kontinuitet i det. Jeg synes også det gir mer liv når man blander farger og sort-hvitt.
– Med to bøker i boks, får vi snart se nummer tre?
– Jeg jobber videre med flyprosjektet og håper å få gitt ut en bok med disse bildene snart. Jeg fikk litt blod på tann kan du si. Jeg er en ganske beskjeden type, men den utstillingen i Arendal synes jeg ble jævlig bra.
