I grenselandet mellom dokumentar og mote har Ola Rindal rendyrket sitt uttrykk.
Ola Rindal har alltid vært interessert i bilder i alle former, men tegneferdighetene har aldri vært noe å skryte av. Interessen førte ham derfor tidlig til fotografiet, og etter å ha fullført videregående begynte han på fotolinjen på Sogn i Oslo. Her fikk han for første gang fordypet seg i fotografiets verden, og det ga såpass mersmak at veien gikk videre derfra til å assistere Tom Sandberg, før han søkte seg til Fotohøgskolan i Göteborg og Konstfack i Stockholm. Bak karrierevalget var det ingen plan, men tilfeldig var det heller ikke.
– Jeg føler ikke at jeg tok et bevisst valg om å jobbe med fotografiet, forteller Ola Rindal. – Det kom egentlig helt naturlig. Da jeg gikk på gymnaset var jeg mye i mørkerommet, og det var aldri noe tvil om at dette var det rette for meg. Fotografiet har bare vært der hele tiden.
Etter studiene begynte han å jobbe i Stockholm, både hos Dagens Nyheter og som freelance for diverse magasiner. Og dette bærer uttrykket hans preg av i dag, denne blandingen av presse- og motefotografi, observasjon og kreativitet.
– Jeg begynte tidlig å jobbe i reportasjeverdenen, det var i grunn der man kunne få jobb på den tiden. Det var uansett en måte å jobbe med fotografiet på og jeg føler fortsatt at det er reportasjefotografiet jeg kommer fra. Jeg pleier å si at jeg er mer en observatør enn en konstruktør, jeg er ikke så konseptuel men tar utgangspunkt i ting som allerede eksisterer.
– Du har en intuitiv måte å jobbe på, både kommersielt og på egne prosjekter, når fant du ditt språk som fotograf?
– Det begynte å forme seg i den perioden jeg jobbet i Stockholm, der jeg ble introdusert til en sorthvitt-verden med fotografer som Tom Sandberg og Christer Strömholm. Deres uttrykk vaket i området mellom kunst og dokumentar, og når dette blandet seg med annen inspirasjon som Juergen Teller og Wolfgang Tillmanns, begynte ting å falle på plass. Jeg jobbet også veldig mye i mørkerommet på den tiden, det var nok da jeg la grunnlaget for det fotografiske uttrykket jeg har i dag.
Til Paris
Rindal slo seg etter hvert ned i Paris, og da han flyttet dit i 2001 hadde han allerede bestemt seg for å fokusere på magasin- og moteverdenen. Nye magasiner som ID og Purple viste at observatør-rollen også kunne brukes i andre sjangere enn dokumenterfotografiet, noe som var en god visuell match for Rindal.
– På den tiden jobbet man enten som pressefotograf eller for ukeblader. Det var primært historien som var viktig, ikke det estetiske. For meg var ikke dette interessant, jeg ønsket å pushe uttrykket lenger. Det gikk tidlig opp for meg at jeg ikke var en journalist, jeg var mye mer opptatt av det estetiske. Dette var jo ingen god innstilling for en pressefotograf og jeg hadde kranglet mye med bilderedaktørene i Stockholm på grunn av dette. Det var med andre ord en naturlig utvikling for meg å gå i en mer poetisk retning.
– Når forsto du at dette kunne bli et levebrød?
– Jeg begynte å jobbe med de nye magasinene allerede i Stockholm og fikk positiv tilbakemelding på det. Så jeg fortsatte i grunn bare på den veien når jeg flyttet til Paris. I begynnelsen tjente jeg ikke noe penger på dette, men jeg hadde en følelse av at jeg var inne på noe. Det interessante var at jo mer personlig jeg var i mine bilder, jo bedre feedback fikk jeg, og disse tilbakemeldingene var nok til at jeg ikke ga opp. Det som derimot ikke funket for meg var å prøve å gjøre som alle andre, å imitere noe som allerede fantes der ute.
– Du jobber både kommersielt og med egne prosjekter, får du kommersielle jobber på bakgrunn av dine mer kunstneriske bilder?
– Det skjer, og av og til kan bildene mine dukke opp på moodboards hvor oppdragsgiveren har hentet inspirasjon fra mine personlige prosjekter. Om du googler meg så får du jo opp en miks av alt mulig, det er ikke slik at disse to verdenene eksisterer adskilt. Derfor prøver jeg å ta med meg min estetiske identitet inn i alt jeg gjør, uansett om det er et kommersielt oppdrag eller andre prosjekter. Jeg prøver å være ærlig mot mitt eget uttrykk i alle sammenhenger.
– Du har også gitt ut noen bøker, hva er dine tanker rundt dette mediet?
– Boken er et logisk medium for fotografiet, men jeg synes det har gått litt inflasjon i det. Personlig har jeg gitt ut en del bøker, men jeg synes ikke det er en enkel prosess. Det blir fort mye mas om finansiering og distribusjon, og om jeg skal være ærlig så er jeg ikke så glad i den delen av prosessen. Nå virker jeg kanskje litt negativ til fotoboken, la meg heller si det slik; boken er et viktig medium, selv om det ikke alltid er den formen jeg selv prioriterer.
– Boken har en annen måte å vise fotografi på, hvor man kan styre presentasjonen av et prosjekt på en helt annen måte enn i en utstilling. Er det slik at du ser for deg et prosjekt som en bok eller en utstilling på forhånd?
– For meg kommer bildene først, uansett hvor de skal presenteres. Dette med fotobøker kom i en tid hvor galleriene viste mindre fotografi, og man kunne da i stedet bruke boken for å nå ut til et større publikum. Men for meg er nok det fysiske fotografiet det ferdige produktet, jeg er fortsatt veldig glad i printen og det å se et bilde i en utstilling. Og så liker jeg nok mer den åpne måten å vise fotografiet på som utstillingen representerer. Det gjenspeiler at jeg ikke ser på meg selv som en historieforteller, men mer som en poet.
– Om du kunne vært helt fri og ikke var bundet av å måtte tjene penger på ditt fotografi, hvordan ville du ha jobbet?
– Alt jeg gjør har en base i det å gå på gaten og observere. Det er der jeg finner inspirasjon til jobbene jeg gjør, så svaret er at jeg hadde nok brukt mer tid på gaten og mindre tid på å gjøre oppdrag. Men dette er jo et hypotetisk spørsmål, jeg føler at jeg har lært mye av alt jeg har gjort. Man får mye energi ved å jobbe kommersielt også, og ikke minst så lærer man seg å produsere. På grunn av min brede erfaring føler jeg også at jeg har et håndverk i ryggen som jeg ikke tror alle har. For meg er det viktig å hele tiden øve for å bli bedre, slik som en musiker gjør.
Et fotografisk fundament
– Hvilke fotografer har vært viktige for deg og ditt fotografiske uttrykk?
– Det er så mange. I forbindelse med OL i 1994 var det en utstilling på Lillehammer, der jeg kommer fra, som Dag Alveng stod bak. Mange av fotografene som jeg har fulgt lenge ble vist der, som Tom Sandberg, Lee Friedlander, Paul Graham og Michael Schmidt. Stort sett har det amerikanske fotografiet har vært viktig for meg, særlig Friedlander og Eggleston, med den intuitive måten de jobber på. Av nyere fotografer har jeg allerede nevnt fotografer som Teller og Tillmanns, som var veldig viktige for meg i en periode. Og på toppen av dette har jeg en fascinasjon for japansk fotografi.
– En periode var du assistent hos Tom Sandberg. Hva lærte du av ham?
– Dette var ganske tidlig i min utdanning, da jeg gikk på fotolinja på Sogn. Jeg slo ham opp i telefonkatalogen og ringte uten blygsel, og han tok meg i mot selv om jeg var helt grønn. Jeg assisterte ikke lenge hos Tom, men jeg lærte mye om det å være ærlig mot sitt eget uttrykk. Det å jobbe seriøst med fotografiet og ta det på alvor. Når jeg tenker tilbake så var han en person som jobbet mye og var i mørkerommet hele tiden.
– Hva tenker du om fotografiet i dag? Hvordan påvirker det nye medielandskapet deg?
– Jeg har ikke mindre å gjøre i alle fall, snarere tvert i mot. Verden konsumerer så mange flere bilder en før, og det er mye mer spennende å jobbe med motefotografiet nå enn for ti år siden. Den gangen gikk de fleste jobbene til en håndfull etablerte fotografer, og de fleste andre slet med å få fotfeste i bransjen. Nå føler jeg at fotografiet har fått en ny oppblomstring, med mange nye, talentfulle fotografer. Og det er mye å gjøre for mange av dem, det er mange Instagram-kontoer som skal fylles…
– Hvordan er det å jobbe mot nett kontra print?
– Til tider kan det gå utover kvaliteten. Det er ikke uvanlig at man produserer 30 bilder på en dag, og slik var det ikke før. Jeg leste et sted at så mye som 80% av alle jobber blir nå lagt ut på nett, og der blir de liggende i lang tid. Så om du vil forbindes med høy kvalitet, så gjelder det å gjøre en god jobb uansett hvor bildene publiseres, avslutter Ola Rindal.
