For Lars Botten handler fotografiet om å være i prosess. Å være til stede, se og dokumentere.
Lars Botten er oppvokst på fjellet, i Lierne i Trøndelag, og det kan virke som om mye av inspirasjonen hans kommer nettopp derfra. Lys, horisont, natur – og et behov for plass. At han endte opp på et småbruk på Rena i Hedmark er da kanskje ikke så tilfeldig som han selv vil ha det til. Mellom furuleggene i Hedmark har han skapt seg et hjem hvor han også har plass til å jobbe med sitt fotografi.
– Jeg har reist mye rundt i verden og levd i kummerlige forhold i mange storbyer, så jeg søkte meg ut av byen som en motvekt til dette. Egentlig ønsket jeg meg en hytte, så når dette stedet dukket opp så slo jeg til. Det som i utgangspunktet var en enkel tømmerhytte har gjennom ti år blitt utvidet og bygget på til noe som har blitt mitt eget. Og til slutt endte jeg opp med å bosette meg her.
– Synes du det er lettere å jobbe kreativt når du kan trekke deg tilbake til et hjem utenfor byen?
– Det er så mange praktiske oppgaver som fort kan ta over når man har et slikt sted, så for meg er det gjerne i overgangen mellom steder og byer hvor ideene kommer. Det er fint å være del av et studiofellesskap også, men jeg tror aldri at jeg fikk noen gode ideer av å sitte i et slikt sted. Ideene kommer heller mens jeg hører på musikk i bilen, når jeg går en skogstur eller er på reise til Paris.
– Innen fotografiet er ofte ideen selve fundamentet for et prosjekt. Hvor tett forfølger du en idé?
– Det begynner ofte med at jeg ser for meg et bilde i hodet mitt, og så jobber jeg ut ifra det. Men selve prosessen kommer an på mange ting. Om jeg jobber sammen med folk jeg kjenner godt, så kan assosiasjonene springe ganske fritt. Man kaster ut en tråd, og så spinner man videre på den. Når det gjelder personlige prosjekter så gjelder det å grave for å finne selve kjernen, helt inn til hvorfor jeg i det hele tatt driver med fotografi.
– Og hva finner du da ut? Hvorfor begynte du egentlig med fotografi?
– Det er ikke så lett å svare på, men jeg hadde nok et behov for å uttrykke meg. Mer enn jeg kanskje var klar over. Det er litt som Robert Frank sa: I don’t know what it is, but it’s out there and I want to be a part of it. Det handler om den følelsen jeg får når jeg fotograferer – og det er faktisk slik at når jeg ser noe interessant og ikke har med kamera, så føles det litt vondt. Det å fotografere er på en måte en bekreftelse på sin egen eksistens, gjennom å se bekrefter man at man er.
– Hvordan er forholdet mellom dine kommersielle og personlige prosjekter?
– Det er nok ikke noe stort skille da metoden og språket er det samme. Siden jeg har den stilen jeg har så blir ofte ideene bygget opp rundt min type fotografi, og ofte er det nettopp mitt univers som gjør at en kunde velger meg til en spesifikk jobb. For meg er det viktig å ha respekt for den metoden man jobber med, om man ønsker å sitte igjen med noe av verdi. Dette gjelder uansett om det er en kommersiell jobb eller et personlig prosjekt. For eksempel, om jeg gjør en redaksjonell jobb så er det viktig for meg at bildet fungerer som et selvstendig element. Det skal tilføre noe nytt til teksten.
– Du har jobbet mye redaksjonelt både i Norge og utlandet, opplever du at det er noen forskjell?
– Jeg har vært heldig å få innpass i D2 og de driver på en proff måte, mer slik jeg er vant til fra utlandet. Man blir gitt ansvar og tatt alvorlig, men man må også levere. Alle magasiner har jo sine agendaer og sine rammer, men jeg opplever nok at fotografiet blir tatt litt mer på alvor der jeg jobber utenlands. Man ser at uavhengig av størrelse på redaksjonene ligger det en annen kultur i bunn av det redaksjonelle arbeidet. En respekt og profesjonalitet som gjør at du virkelig har lyst til å gjøre den jobben du er satt til å gjøre.
– Jobber du mest redaksjonelt?
– Jeg jobbet tidligere mye med reklame også, og jeg var nok litt naiv i starten. Det tok litt tid å finne sitt eget uttrykk og sin egen stemme som fotograf. Det har vært en reise i å finne ut hva jeg egentlig ønsker å fortelle, og å ta det på alvor.
– Og hva har du funnet ut på denne reisen? Hva er kjernen i fotografiet?
– Jeg så et intervju som Charlie Rose gjorde med Henri Cartier Bresson en stund før han gikk bort. Det er i grunn et kleint intervju, da det er så stor avstand mellom dem. Men Cartier-Bresson, som er en mann av få ord, har noen interessante betraktninger om sitt forhold til fotografiet. For ham handler det ikke om målet, men om prosessen. Det å være til stede og bruke intuisjonen er fundamentalt. Og for Cartier-Bresson er kameraet bare et verktøy, som en pensel eller en penn. Jeg synes dette beskriver godt hvordan det er å fotografere, og for meg er nettopp dette essensen. Det handler om å være i en prosess, å være til stede, se og å dokumentere. Om man bruker en pensel eller et kamera er ikke så viktig, det som til syvende og sist betyr noe er at man er til stede, i øyeblikket, som menneske.
