Paris er en by mange har et forhold til, men hvor mange har hevet blikket opp fra gateplanet og sett byen ovenfra – skuet ut over byens mange tak?
Paris Photo er stort. Med over 150 gallerier og 30 forlag som stiller ut er det lett å miste oversikten, og bli litt ”mett”. Under årets messe tok jeg derfor en liten avstikker til Le Marais, mitt favorittsted i byen. Der kom jeg over en vakker utstilling som het ”Sur Paris”, Over Paris – på veggene hang fotografen Alain Cornus drømmeaktige bilder. Han hadde tatt med seg sitt storformatkamera opp på takene i Paris om natten og fotografert med lange lukkertider. Resultatet er vakkert, som en scene i en romantisk film, det er bare de elskende som ikke er med.
Jeg avtalte et møte med fotografen i galleriet der hvor utstillingen hang. Han fortalte meg hvordan prosjektet startet. En natt han ikke fikk sove gikk han ikke ut på gaten som han pleier, men tenkte at i denne bygningen har jeg bodd i mange år og aldri vært høyere opp enn den etasjen jeg bor i. Så han gikk opp alle trappene (det er sjelden heis i gamle bygårder i Paris) og fant en dør ut til det bratte taket. Der ble han slått av skjønnheten i hva han så. Det ble innledningen til en kjærlighetshistorie. Dette var for syv år siden, og han er langt fra ferdig. Han har et kart over Paris hvor han merker av hvor han har vært, og hvor han vil, og det er mange bydeler igjen.
Jeg lurer på om det er vanskelig å få tilgang til alle disse takene?
– I begynnelsen var det kun gjennom venner og venners venner jeg fikk tilgang. I Paris kan du ikke bare ringe på en dør og spørre om tilgang til taket. Men etter hvert som prosjektet skred frem og jeg hadde publiserte bilder å vise til ble det lettere. Det vanskeligste nå er å ta seg frem på takene, de kan være både bratte og utilgjengelige. Det kan bli litt som fjellklatring, noe jeg også har drevet med i lang tid.
I flere av bildene kontrasteres de gamle ærverdige bygningene mot mer moderne bygninger. Jeg spør om han er interessert i arkitektur?
– Nei ikke spesielt, jeg er interessert i Paris og det vakre. Jeg tar bildene om natten, med rundt fem minutters lukkertid. Egentlig er natten helt svart, men på grunn av den lange lukkertiden blir himmelen lysere samtidig som man ser på bylandskapet at det er natt, det blir en slags mystikk i det myke lyset. Og jeg kan aldri riktig forutsi hva resultatet blir, for når jeg tar bildet er det fullstendig mørke.
Lager du deg historier om menneskene som bor bak vinduene du ser inn i?
– Man ser jo ingen mennesker i bildene, på grunn av de lange lukkertidene, men det er klart jeg forestiller meg livet til pariserne, som betrakter lager jeg meg min egen historie rundt livene deres, men det er først og fremst en kjærlighet til Paris og byens historie.
Et av bildene i utstillingen er hengt opp ned, det var galleristen som foreslo det. Siden Alain fotograferer med storformatkamera ser han alle motivene opp ned, så det er slik han ser motivet når han fokuserer og stiller inn kameraet.
– Bildet blir mer abstrakt slik, men det gir også mening å vise det slik, det var slik jeg komponerte det.
Til daglig jobber Alain med reklame, til melk og brød så og si. Han jobber i studio, med stilleben. Det er strukturert, man må være presis, fullstendig kontroll, det er kjedelig sier han.
– Jeg trenger begge deler, i mitt prosjekt med takene derimot er ingenting under kontroll, jeg må være forsiktig, jeg må bruke det lyset som er. Og noen ganger er resultatet mye bedre enn hva jeg hadde turt håpe på. Jeg har aldri vært på et tak som jeg har funnet uinteressant.
