Det er kjærligheten til fotografiet som holder Bjørn Opsahl gående, men hans prosjekt med Fredrik Skavlan oppsto av ren kjedsomhet.
Det er en av de første soldagene i 2014, og Oslo bades i lys for første gang på lenge. Fotografis utskremte er på vei til Torshov for å ta en prat og sen lunch med Bjørn Opsahl, som de siste tre årene har jobbet i kulissene på prateprogammet Skavlan. Han kommer tuslende inn på caféen med en Leica over skulderen og en Mac i hånden, og slår seg ned i lyset fra vinduet.
– Det er Fotografi som betaler? Da tar jeg et glass vin til maten.
Stemningen er satt.
Retur
Bjørn har fotografert det som kan krype og gå av norske musikere og andre kjentfolk, og utvandret etterhvert til Los Angeles for å finne nye utfordringer. Han returnerte til Norge på grunn av sykdom i familien, men det å vende tilbake til andedammen var en stor omveltning:
– Jeg flyttet hjem på grunn av sykdom i familien etter å ha jobbet to år i Los Angeles med navn som Guns N’ Roses og Kat Von D – å begynne å jobbe her hjemme igjen ble ikke helt det samme…
– Det er kanskje like tett med kjendiser på Skavlan som i LA, hva fikk deg til å sette i gang med dette prosjektet?
– Det var «inspirert kjedsomhet». Jeg hadde en del tid til overs etter at jeg kom hjem til Oslo, og var åpen for nye prosjekter. En dag jeg satt på puben The Broker i Oslo kom Maria Bonnevie og Fredrik Skavlan tuslende forbi. Jeg kjenner Maria fra før, og vi slo av en prat. I USA er det vanlig at fotografer jobber på settet på talkshows, og jeg nevnte for Fredrik at jeg hadde en slik idé. Vi ble enige om at jeg skulle slå på tråden. Jeg tok kontakt og de tente på ideen, med bok og utstilling som mål. Så var det bare å vente til høsten før vi satte i gang.
– Du har jobbet lenge med dette prosjektet. Har det forandret seg underveis?
– Veien blir til mens man går, og etter hvert fikk jeg lyst til å lage en liten reportasjedel i tillegg til portrettene. Boken blir en blanding av portretter, backstage-bilder og anekdoter. Vi hadde ikke avtale med et forlag fra starten av, men etter hvert laget jeg en liten portefølje med noen av opptakene, og tok en runde til forlagene. Valget falt til slutt på Press Forlag.
– Når begynte du med opptakene?
– Jeg begynte på prosjektet for tre år siden da jeg først var på befaring i Stockholm. En av gjestene den gangen var Dave Grohl, også kjent som rockens hyggeligste mann. Jeg spurte Fredrik om jeg ikke kunne ta et bilde av de to sammen. Han synes det var en god idé, men da Dave kom gående var Fredrik opptatt et annet sted. Jeg brettet opp ermene for å vise frem tatoveringene mine, det hjelper alltid på stemningen når jeg fotograferer rockere, og satte øynene i Dave Grohl. Heldigvis fikk jeg huket tak i begge to og jeg instruerte dem til å holde litt avstand til hverandre. Fredrik forsto med en gang at det var for at jeg skulle kunne klippe ham ut av bildet i ettertid. To minutter senere var sessionen over og vi gikk hvert til vårt. Jeg fikk mitt portrett av Dave Grohl – og et hyggelig bilde av Skavlan og Grohl sammen også, selvfølgelig.
Kill your darlings
Bjørn jobber som før og tar oppdrag i tillegg til Skavlan-prosjektet. Men det å kunne fordype seg i noe som lever lengre enn til neste glossy magasinutgave er tilfredstillende på en ny måte:
– Jo mer tid jeg bruker på et prosjekt, jo dårligere blir som regel økonomien i det. Men det er noe med å bli voksen og se at det er flere lag å dypdykke i. Et langvarig prosjekt utvikler seg på en helt annen måte, og det er også med på å utvikle meg selv på en annen måte. I Skavlan-bildene kan jeg også se mitt eget liv; i 2013 mistet jeg min far, en nær venn, og gikk gjennom et samlivsbrudd i løpet av seks uker, og bildene fra den høsten er beksvarte. Men så kommer oppturer og forelskelse, og plutselig er det farger og liv i bildene. Hele serien blir en visuell antologi også for ens eget liv.
– Selv om prosjektet er langt har du minimalt med tid på opptakene hos Skavlan. “The 90 second portrait” har blitt et begrep, og til og med en workshop?
– Da jeg begynte å jobbe på settet ble jeg litt satt ut av hvor fort alt gikk. Men jeg tror alle fotografer har mye å lære av det å ta et portrett på 90 sekunder. Det å oppnå tillit, gi regi og holde fokus på noen sekunder er viktig. Hva skal man si eller ikke si? Hvilke knapper skal man trykke på for å oppnå det man vil?
Mye avhenger også av god research, noe jeg bruker mye tid på. Men når jeg fotograferte Gordon Ramsay tok jeg syv eksponeringer på fem sekunder før han sa «thank you sir» og gikk. Jeg rakk ikke engang å gi regi før han hadde gått videre, men det ble bilder av det også.
– Velger du alltid ut ett bilde fra hvert opptak?
– Der har jeg ingen regler. Jeg gjør mye forarbeid når jeg får listen over de aktuelle gjestene, men til syvende og sist avhenger det mye av min dagsform og den flyten jeg kommer inn i. Det er nesten som toppidrett, alt skjer innenfor så kort tid, så er du ikke på høyden, faller alt sammen. I løpet av én dag reiser vi til og fra studioet i Stockholm eller London, avtaler med redaksjonen og apparatet rundt gjestene, rigger utstyr og gjør portrettene. Snitt-tiden på opptakene er 90 sekunder, så det blir en del adrenalin. Jeg prøver jo å skape noe spesielt hver gang, men det er ikke alltid det blir et mesterverk fra hver serie akkurat…
– Prosjektet skal bli både bok og utstilling, begge deler formater hvor du kan styre betrakterens rytme og opplevelse. Hvilke tanker har du rundt fotografiet som serie?
– Jeg prøver alltid å se på utstillingene mine som en enhet, slik er det også med fotoboken. Men prosessen kan være tøff, noen ganger må man ofre noen av de beste bildene for å heve helheten. Det er som med hopprenn; man kutter den dårligste og den beste karakteren. Dette er kanskje den vanskeligste øvelsen for en fotograf.
Nye tider
Det å jobbe tett med kjendiser forandrer seg, tiden man får sammen subjektet blir stadig kortere. Men Bjørn trives godt i en tid hvor selv foretningsfolk opptrer som rockestjerner:
– Det er utrolig tøft. Når Bill Gates var i studio, kom han med privat-jet fra USA og var på vei til Davos. Et helikopter fraktet ham fra flyplassen til studio, du hører helikopteret komme og vet du har to minutter, dét er utrolig kult. Det kjøret han har, det er drøyere enn en hvilken som helst rockestjerne.
– Er det noen ganger du får all den tiden du trenger?
– Både Morten Harket og Taylor Swift var utrolig hyggelige og var opptatt av at jeg skulle få min tid. Taylor Swift likte min portfolio og ville at vi skulle holde på i evigheter. Til slutt gikk jeg tom for ideer og endte opp med å stå over henne som en dårlig pikefotograf. Det hele må ha sett ut som coveret til filmen Blowup. Og til alt overmål holdt jeg min Leica S2 rett over henne uten skulder-reimen på. Hadde jeg mistet kameraet da hadde det blitt blod og rabaldrer!
– Ikke alle er like glade i å bli tatt bilde av. Er det noen eksempler på at du har gått på en smell?
– Det var morsomt når Tony Bennett var på Skavlan. Han ønsket ikke å bli fotografert og apparatet rundt ham var helt avvisende til meg. Men jeg hadde en Leica M hengende over skulderen, og da han så den ble han veldig interessert; Is that a Leica? Jeg ga ham kameraet og så var vi i gang.
Like enkelt var det ikke med Noel Gallager. Jeg hadde rigget til en krakk hvor han skulle sitte og se ettertenksomt i gulvet mens jeg sto langt unna med en vidvinkel. Jeg fortalte ham idéen min, ”Why can’t I just fuckin’ stand up” fikk jeg i svar. Og slik ble det.
Nye veier
Planen var å følge Skavlan ut denne sesongen, men Bjørn ønsker å gjøre et år til. Det er bilder nok å ta av, men det er også mange grunner til å fortsette.
– Skulle vi gitt ut boken nå til høsten ville jo prosjektet vært over for min del. Det er noe med å gjøre dette hver uke. Det å fotografere verdens største stjerner – du blir avhengig. Og så er det noen av høstens gjester jeg gjerne vil ha med i boka. Selv om Fredrik kanskje ser for seg en volum to så vil jeg gjøre dette skikkelig første gangen. På den annen side må jo boka ut mens Skavlan er relevant. Hvem vet når det rakner, kanskje går showet i ett år til, kanskje 40. Selvfølgelig holder jeg en knapp på 40…
– Når du er ferdig med Skavlan, hvor går veien videre?
– Når man har passert førti er man ikke like opptatt av å se på rockestjerner som drikker øl backstage. Man begynner å sette pris på andre ting også, og nå har jeg fått idéen til et nytt prosjekt. Jeg har jo rockefotoet i blodet og kan bringe denne estetikken inn i nye miljøer. Du vet, det har jo blitt gjort prosjekter på alle de store bandene, så det er ikke så mange rockeband igjen å dokumentere. Defor går jeg videre til nye jaktmarker og er allerede i gang med et spennede prosjekt. Men hva prosjektet er, det må du nok vente med å skrive…
