I vår konsumorienterte kultur ligger mye av vår identitet knyttet opp til vårt forbruk. Men medaljen har en bakside. Finske Pasi Orrensalo har funnet et nytt uttrykk med det som er brukt og kastet.
For fem år siden ble Lotta født. Hun veide en kilo og hadde alvorlige komplikasjoner etter en for tidlig fødsel. Dette var den finske fotografen Pasi Orrensalos datter og for å prosessere alt han opplevde kjøpte han et kamera. Både for å dokumentere hennes kamp for tilværelsen, men også for å bearbeide sine egne følelser.
Kameraet skulle bli en stor del av Pasis liv og hans siste prosjekt går i en ganske annen retning enn hans første dokumentariske bilder. Serien som nå nylig ble vist på Shoot Gallery i Oslo heter «Life Behind The Waste» og er en estetisering av søppelbergene som ligger i kjølvannet av vårt evige begjær etter ting. Men der avfall og forfall ofte formidles med nostalgi, finner Pasi Orresalo et nytt og nesten abstrakt uttrykk.
– Jeg har jobbet med mange serier, men dette er den første jeg gjør helt ferdig, forteller han. – Det hele startet med en skraphandler i nærheten av der jeg bor. Jeg tok med meg kameraet og spurte om jeg kunne fotografere avfallet. Jeg fikk tillatelse og jobbet så tre uker der. Jeg fotograferte som om objektene var stills, og om du ser nøye etter kan man se fingeravtrykk, hår og andre spor etter mennesker. Noen ganger kunne man også se blod i gamle bilvrak. Det hendte at jeg gråt når jeg fotograferte, for plutselig begynte man å se spor av liv i søppelhaugen.
Problemet var å separere objektene fra søppelbergene. Enkelthistoriene kom ikke frem men ble liggende som begravd i enorme mengdene søppel. Løsningen lå i hans umiddelbare nærhet.
– Der jeg fotograferte sto det noen enorme kraner og jeg spurte arbeiderne om de kunne løfte opp søppelet slik at objektene kunne falle mot den blå himmelen. Vi begynte med kjøleskap, sykler og den slags, men etter hvert ble jeg stadig galere. Til slutt kastet vi biler og busser rundt. Problemet var at fjærene i bilene spratt i alle retninger. Det var rett og slett farlig og jeg er heldig som slapp unna med livet i behold.
Den blå himmelen er alltid til stede i bildene som et blått lerret bak mer eller mindre tilfeldige komposisjoner. Selv om objektene er trivielle rester av vårt forbruk fremstår de som velkomponerte, og nesten abstrakte, tablåer. En komfyr blir fjærlett mellom lette sommerskyer, et malingsspann blir en abstrakt skulptur på vei mot himmelen. Men selv om uttrykket går mot det abstrakte ligger det en følelse av samfunnskritikk bak. Spørsmålet er om dette er bevisst eller tilfeldig…
– Jeg liker å tenke at historiene er det viktigste. Objektene har hatt et liv før jeg fotograferte dem, og det er disse historiene jeg vil at folk skal dikte videre på. Derfor har jeg heller ikke gitt bildene navn, jeg vil at alle skal kunne lage sine egne historier. Selvfølgelig ligger det et samfunnsengasjement bak, men for meg er det aller viktigste at det finnes humor i mine bilder. Hver gang folk ser på fotografiene mine oppdager de noe nytt, noe morsomt eller uventet. Det er nok alvor i verden, jeg vil heller spre litt glede, avslutter fotografen.
