Det var LP-covert som først trigget Jan Walakers interesse for fotografiet, en interesse som er like sterk nesten 40 år senere.
En regntung sommerdag svinger Fotografi inn foran Jan Walakers bolig i Larvik sentrum. Her har han hatt sin base siden han utvandret fra Oslo for halvannet år siden. Lokalene er fulle av egen og andres kunst, og utsikten er upåklagelig, med fri sikt til sjøen og Farris Bad. Kulturhuset Bølgen er også i nærheten, hvor Jan allerede har kuratert to utstillinger – begge med kunstnere som står Jan nær. For det er slik han liker å jobbe, gjennom å styre etter hjertet, interessen og gleden. Det å gå egne veier har gått som en rød tråd gjennom hele Jans profesjonelle karriere.
– Da jeg gikk på gymnaset på Grefsen hadde jeg reist i England og var veldig preget av glam-rocken jeg møtte der, forteller Jan. – Det er ingen tvil om at utseendet mitt på den tiden gjenspeilet det og like etter Englands-turen ble jeg hanket inn som redaktør for rødruss-avisen, rett og slett på grunn av mitt noe aparte utseende! Jeg var ærlig på at jeg ikke hadde noe relevant erfaring, men fikk uansett jobben. Jeg gjorde noen spennende grep og endte på grunn av denne jobben opp med sommerjobb i VG.
Etter å ha spart opp litt penger dro Jan og en kompis til USA med interesse for musikk som den viktigste bagasjen. Her fikk de med seg blant annet en Iggy Pop- og en John Cale-konsert. På sistnevnte møtte han en dame han selv mente var langt utenfor hans rekkevidde, men lot det stå til. Det hele gikk veien for unge Walaker og han endte opp med å fotografere henne nær hennes leilighet på St. Marks i New York City. Den unge damen het Marcia og det viste seg at hun var modell. Bildene han tok av henne skulle bli døråpneren til musikkverdenen hjemme i Norge.
– Det var da det hele egentlig startet. Da jeg kom tilbake til Norge viste jeg bildene til en bekjent i platebransjen og plutselig rant det inn jobber. Fra da av var jeg fullt opptatt med å fotografere band, lage LP-covere og promo-materiell.
En ny forståelse
Karrieren var i gang og Jan leverte hele pakka. Det å ha kontroll på hele prosessen, fra opptak til design og layout, ga resultatene han ønsket. Etter hvert vokste også interessen for fotografiet som kunstart frem. Møter med fotografer som Cindy Sherman og Robert Mapplethorpe åpnet en ny verden, og etter en workshop med Anders Pettersen forsto han at fotografiet kunne være så mye mer enn det han til da hadde kjent til.
– Anders så verden på en ny måte. Han gikk inn i nye miljøer og var ikke redd for det ukjente. Det å tørre, det å våge, var for han en viktig del av fotografiet. Slik var det også da jeg møtte Marcia i New York. Det å tørre å ta det først skrittet. Hadde jeg ikke turt å spørre henne om å danse så hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag.
– Det spesielle med fotografiet er at det kan være en døråpner til nye verdener, til nye møter.
– Absolutt. Men på den tiden hadde ikke fotografiet den plassen det har i dag. Det var for eksempel ikke mye fotografi i galleriene. Jeg hadde med et fotografi på Høstutstillingen på begynnelsen av 80-tallet og da hadde det nesten ikke blitt vist fotografi der tidligere. Anseelsen til fotografiet har forandret seg voldsomt siden den gangen.
– Du har selv vært en stor forkjemper for fotografiet, både som primus motor for fotografi-baserte utgivelser som HotRod og KYKYLYKY, og som arrangør og kurator for en rekke utstillinger. Hva var drivkraften bak alt dette?
– Mye. Det å skape et eget univers og lage et produkt som jeg selv vil like å ha i hendene var viktig. Og ikke minst det å inkludere og gjøre noe for andre. Da jeg lanserte HotRod fikk vi raskt omtale i både norsk og internasjonal presse og dette var nok med på å starte en ny interesse for bruk av fotografiet innenfor kunst og mote i Norge. Det kom flere magasiner i kjølevannet av HotRod og til sammen skapte dette en økt synlighet for fotografiet som uttryksform. Men for meg handlet det primært om å gjøre noe som var lystbetont, det å skape noe ut fra ren interesse og engasjement. Dette har nok vært gnisten som har startet mye av det jeg har gjort.
– En salgs anti-kommersiell tilnærming?
– Det er ikke noen politisk bevissthet bak dette, det er heller det å skape noe nytt som er drivkraften. I tillegg er det å gi ut et magasin en fantastisk mulighet til å møte og bli kjent med spennende mennesker. Via magasinet ble jeg kjent med en rekke dyktige fotografer og mange av dem har jeg også samarbeidet med i ettertid.
Fotografiet som fundament
Det å jobbe tett på andre fotografer var en vinn-vinn-situasjon. Gjennom sine publikasjoner kunne Jan gi fotografene eksponering i et magasin som hadde internasjonal distribusjon, samtidig som han selv lærte mye av å jobbe tett med fotografene. For HotRod gikk aldri på kompromiss med fotografiet, det var en respekt som lå der som et udiskutabelt fundament.
– HotRod var en interessant tid hvor vi eksperimenterte og strakk ut en hånd mot andre kunstnere. Ett nummer kunne for eksempel være en utstillingskanal, mens et annet kunne være en ren konseptuell utgivelse. Ved et tilfelle kom jeg i kontakt med Anthony Hegarty fra Antony and the Johnsons. Vi endte opp med å gjøre en utgave av HotRod til deres turnéprogram med en spesial-laget picture disc inkludert. Slike samarbeid får man kun til om man har noe å tilby, noe unikt. Og det føler jeg at vi hadde med vårt magasin.
– Hvordan ble samarbeidet med Anthony and the Johnsons til?
– Jeg sendte ham rett og slett en e-post. Jeg tror det er viktig at man ikke kompliserer ting. Har du en god idé og et klart budskap å legge på bordet, kan det utroligste skje.
– Og hvordan fungerte redaksjonen? Var det et demokrati eller et diktatur?
– Vel, det var knapt noen redaksjon. Stort sett hadde jeg noen tanker om hva utgaven skulle inneholde og kontaktet bidragsytere som kunne jobbe sammen med meg. Det hendte også at vi fikk tilbud om samarbeid som passet oss bra. En gang var jeg opptatt med å gjøre et a-ha-cover og sa derfor ja til et forslag fra engelske The Designers Republic. Det endte opp med at de gjorde hele nummeret. Ved en annen anledning gjorde vi en utgave med Greger Ulf Nilsson basert på svenske fotografer som skulle publiseres på forlaget Steidl.
Nytt teritorium
I perioden HotRod eksisterte skjedde det mye rundt fotografiet som uttrykksform. Både i Norge og internasjonalt fikk mediet stadig større plass i den visuelle kulturen. Og måten HotRod kompromissløst jobbet med fotografiet gjorde at de fikk respekt som formidler av nytt og spennende fotografi. De var tidlig ute med dette uttrykket, som i dag nesten er en selvfølge innenfor kunst-tidsskrifter.
– Det er noe med at et bilde sier mer enn 1 000 ord og før HotRod kom hadde det meste av norske tidsskrifter vært veldig tekstbasert. Men nå lever vi i en stadig mer og mer visuell kultur og det virker også som om folk forstår fotografiet på en annen måte i dag.
– I dag jobber du mer med utstillinger og har det siste året arrangert to kollektivutstillinger her i Larvik og en utstilling med Mick Rock i Oslo. Når begynte du å hente frem galleristen i deg?
– Det begynte med at jeg presenterte fotografer fra bladet i HotRod Tea Room, som var et lite galleri i lokalene til magasinet. Vi prøvde også å selge fotografier men det viste seg å være vanskelig. Det var nok litt tidlig for folk flest å kjøpe fotografier da. Men, jeg fortsatte å kuratere og har gjort det jevnlig siden den gang.
– For en stund siden utvandret du fra Oslo til Larvik. Hvordan er det er å jobbe med kunst i vestfoldbyen?
– Det er en berg- og dalbane. De har fantastiske lokaler her, men det er ikke alltid så lett å få folk til å forstå verdien av kunsten. Det å se poenget med å kjøpe et fotografi er det heller ikke så mange som gjør, men dette gjelder for så vidt også i Oslo. Jeg har solgt noe, og vi har hatt noen fine arrangementer, så får vi se om det lønner seg å fortsette å arrangere ting her eller om jeg bør bruke energien på andre prosjekter.
– Har du noen siste bevingede ord til våre lesere?
– Kunst er ikke bare et jålete Oslo-fenomen, det dreier seg om mye mer enn det. Men fortsatt bruker nok folk flest heller tid og penger på klær, fest og biler. Det er sikker vel og bra, men kunst kan berike på så mange måter. Samtidig kan man også være heldig å gjøre en god investering, avslutter Jan.
Galleri Balder viser en separatutstilling med Jan Walaker med åpning 2. september 2017.
