Fotograf, regissør og enreprenør Jens Assur forlot en prisvinnende karriere som pressefotograf i Sveriges største avis for å kunne sette sin egen agenda.
Jens har alltid vært samfunnsengasjert, og allerede på skolen i Sundsvall jobbet han som journalist i lokalavisen. Han ble snart fascinert av hvordan fotografen kunne destillere hele hans tekstbaserte historie ned til ett bilde, og det tok ikke lang tid før han ønsket å fotografere selv. Etter hvert fikk han ønsket oppfylt og fikk jobbe som fotograf i samme avis når han hadde tid til overs, det vil si i ferier, kvelder og helger.
For Jens ble fotografiet et fantastisk kommunikasjonsverktøy, så da han var ferdig på videregående ønsket han å gå videre til en større redaksjon. Han søkte jobb i Expressen, som da var Sveriges største avis, og fikk jobben.
– Jeg begynte i Expressen i 1990 og jobbet der i syv år. I løpet av disse årene fikk jeg muligheten til å gjøre utrolig mye, fra å dekke internasjonale katastrofer til lokale nyheter. Det fine med en dagsavis er at hver dag gir deg nye muligheter med nye sider som skal fylles. Det var en fantastisk tid som lærte meg mye, men etter noen år følte jeg at jeg hadde kommet så langt som jeg kunne innen de rammene som finnes i en svensk dagsavis.
– Hva var det du savnet?
– Jeg sluttet for å få tid til egne prosjekt og for å kunne fordype meg mer i temaene jeg til en hver tid jobbet med. Jeg ønsket også å ha kontrollen hele veien, fra idé til gjennomføring og lansering. Men jeg jobber fortsatt med samfunnsmessige temaer og har siden den gang gjort en rekke store prosjekter, som «Africa is a great country», som viser en annen side av Afrika, og «Hunger», som tar for seg energibruken i verden. Jeg står nå mye friere til å bruke forskjellige prosesser og uttrykk, og kan like gjerne jobbe med storformat som med film.
– Har man for lite tid til å gå i dybden når man jobber som pressefotograf?
– Det som er den store fordelen med å jobbe i en redaksjon er at man tar del i samfunnsdebatten og at men raskt setter seg inn i nye temaer. Men begrensningen er at man hele tiden jobber med ferske nyheter, noe som gjør det vanskelig å fordype seg. Det blir jo også slik at avisene ofte står for en sort-hvitt tilnærming til verden, og jeg synes at det ofte kunne være like interessant å undersøke et tema før det når nyhetsbildet.
I dybden
For Jens Assur er tid en avgjørende faktor. Ønsker man en kunstnerisk kvalitet så er man avhengig av å ha tid til å gå dypere, dette i motsetning til dagspressen som har korte sykluser og som også stort sett fokuserer mer på enkeltbildet. For Jens ble den nye hverdagen å kunne jobbe med egne prosjekter, som kan gå over både ett og to år. Først da kommer historiene han ønsker å formidle.
– Hele poenget med å gjøre det jeg gjør er å selv få sette agendaen og velge hva jeg ønsker å løfte frem. Det er også viktig for meg å bestemme på hvilken måte jeg jobber. De siste årene har jeg jobbet mye med storformat, og velger nå ofte å ikke fokusere på enkeltindividene, men heller individer i kontekst. Slike bilder gjør seg kanskje ikke så bra i en avis, men ser du dem som kopier på 2×3 meter på en gallerivegg gir de et fantastisk inntrykk. Det er en balansegang mellom tema og uttrykk.
– Opplever publikum bildene dine annerledes på en gallerivegg enn for eksempel i en avis?
– I et galleri har folk selv valgt å komme og ønsker å bruke tid på bildene. Slik sett inviterer en utstilling i større grad til refleksjon og samtale. Møtet som oppstår mellom verket og publikum synes jeg er veldig interessant.
– Publikum er vant til at dokumentarfotografiet finnes i aviser og fotobøker, mens «fotokunst» vises i galleriene. Forstår publikum samfunnsengasjementet ditt når de ser bildene i et galleri?
– Jeg tror absolutt at de forstår engasjementet som ligger til grunn. Det interessante er at i mine to siste prosjekter har publikum vært delt. Jeg har fått mye ros, men også møtt kritikk fra folk som har følt seg provosert av utstillingene. Men om alle synes bildene er interessante så vil det ikke oppstå noe spennende. Jeg forsøker å treffe et ømt punkt der prosjektet berører, engasjerer og provoserer. Det er først da det kan oppstå debatt.
A great country
Et av prosjektene som utfordrer våre fordommer er «Africa is a great country», hvor vi presenteres for et Afrika som tydelig bryter med det bildet vi sitter igjen med fra media. Her har Assur jobbet med storformat og tilnærmet seg temaet med et språk vi kjenner igjen fra samtidige fotokunstnere, uten at engasjementet er mindre av den grunn. Og kanskje er en slik tilnærming mer virkningsfull enn et bilde man har sett hundrevis av ganger i dagpressen?
– Jeg synes det er interessant å snu på spørsmålsstillingen og se temaet fra et annet perspektiv. Det er ikke slik at dagspressens fremstillinger er feil, men de representerer bare én del av sannheten. Det meste rundt oss er betydelig mer komplekst enn det man får inntrykk av om man kun benytter seg av én informasjonskilde. Om man benytter seg av flere kilder får man et bredere innblikk i viktige spørsmål.
– Opplever du at de nye digitale måtene å kommunisere på har gjort at man hele tiden må utvikle seg og prøve ut nye uttrykksformer og kanaler?
– Det skjer nå så mye på alle fronter, og det er vanskelig å fullt ut forstå hva dette innebærer. Selv har jeg valgt å ikke fokusere på den tekniske utviklingen og de nye medievanene, men heller konsentrere meg om mitt eget arbeid. Jeg tror det er farlig å stadig skulle følge med på trender for å være aktuell. Men det er jo ingen tvil om at medievanene forandres kontinuerlig og raskt. Jeg har selv barn, og deres medievaner er radikalt forskjellige fra mine. Dette påvirker alt og alle. Det er ikke lenge siden det kun var et par informasjonskanaler som dominerte totalt. Nå finnes det utallige kanaler, som dominerer avhengig av mottagers alder, sosiale aspekter, og så videre.
– Står man i fare for å glemme historiefortellingen når det er så mye fokus på den teknologiske utviklingen?
– Til syvende og sist tror jeg mannen i gata ønsker å både bli underholdt og informert. Vi ser at gode historier lokker et dedikert publikum, uansett om det er en film, en bok, en reportasje eller en utstilling. Det vil alltid være et behov for gode historierfortellere som våger å berøre og engasjere, og som kan utfordre våre fordommer og gi oss nye innfallsvinkler. Men vi ser jo at flere sliter i dette skiftende landskapet og at det er utfordrende tider for mange.
– Du har selv vært fleksibel i måten du formidler på og bruker nå mye tid på film som uttrykk. Hvorfor film?
– Det er en måte for meg å videreutvikle mitt eget uttrykk. Verkene jeg jobber med som regissør har også et sterkt samfunnsengasjement, og gjennom å bruke fiksjon kan jeg forhøye spørsmålsstillingene og fordype uttrykket slik at jeg kan nå et publikum på flere plan. Filmen er jo fantastisk fordi den er så direkte og underholdende. Men den kan også være subtil og ha mange lag. Slik sett synes jeg filmen er det ultimate kommunikasjonsverktøyet. Og film er også i høyeste grad bilder, det er jo bildet som driver filmen, avslutter Jens.
