Vendepunktet kom da Björn Árnason startet å jobbe i en fotolab for tolv år siden. Siden den gang har fotografiet dominert livet til den unge islendingen.
Det er mye spennende som rører seg i det lille, men dedikerte, fotomiljøet på Island. Museer som Reykjavik fotografiske museum og Nasjonalmuseet viser stadig fotografi, og gallerier som Gerðarsafn og Hafnarborg har gjort sitt for å øke kunnskapen og annerkjennelsen til fotografiet i den lille nasjonen.
Fra sagaøya er det mange spennende fotografer å trekke fram, og fotografer som Ragnar Axelsson og Saga Sig har tidligere fått oppmerksomhet her hjemme. Mindre kjente er fotografer som Einar Falur Ingolfson og Páll Stefánsson, som begge er viktige skikkelser i fotomiljøet i Reykjavik. En yngre fotograf som også har gjort seg bemerket er Björn Árnason, som med sitt minimale bildespråk gir et oss et annerledes blikk på verden. Han kommer fra en etablert tradisjon med røttene godt plantet i landets fotoskole.
– Jeg tok min utdannelse på Ljósmyndaskólinn, som er den fotografiske skolen i Reykjavik, forteller han. – De fokuserer på fotografiet som kunstform, og gjennom dem har man tilgang til de beste fotografene på Island. Jeg lærte utrolig mye, men de som var viktigst for meg var nok Einar Falur Ingólfsson og Hrafnkell Sigurðsson. Einar for hans enorme kunnskap og Hrafnkell for måten han bruker fotografiet som kunstform.
Etter skolen fortsatte han å jobbe med det samme, minimalistiske uttrykket som tidligere. Et møte med Mary Ellen Mark skulle også bli viktig for han, og hun hjalp ham til å rendyrke bildespråket og ta uttrykket sitt enda lenger. Men om det er en islandsk klang i bildene er han ikke så sikker på.
– Jeg prøver nok å fremheve det som er litt uvanlig eller merkelig i mitt arbeid, selv om jeg ikke er ikke bevisst dette når jeg fotograferer. Det er rett og slett måten jeg ser verden på. Etter en utstilling jeg hadde i Oaxaca i Mexico, var det mange som sa til meg at det minimalistiske uttrykket mitt kommer fra den islandske naturen. Jeg kan til en viss grad være enig i det, men jeg forsøker primært å skape rene fotografier med mye himmel og store tomme flater, og på den måten ønsker jeg å fokusere på de små detaljene som er i bildet. Så for meg er de tomme områdene like viktige som detaljene. Jeg synes det er spennende å jobbe med det negative rommet.
Den vanskelige økonomiske sitasjonen har lenge preget øya, og de fleste fotografene må ha jobber ved siden av for å få det til å gå rundt. I tillegg merker de som ikke jobber kommersielt at kunstfoto ikke selger så bra som man skulle ønske. For selv om Island har et godt rykte i utlandet, betyr ikke det at det nødvendigvis er enkelt å få solgt arbeidet i sitt eget land.
– De fleste på Island forbinder fotografi med kommersielt- og redaksjonelt fotografi. Kunstfotografene er ofte mer kjent utenfor landets grenser enn her hjemme. Vi ligger nok noen år etter i forhold til det å verdsette fotografiet som kunst. Men det går rett vei, og jeg tror at stadig flere vil få øynene opp for hvor mange gode fotografer vi har her hjemme, avslutter Björn.
