En nakke, en hånd, en hest. Tilsynelatende trivielt, men Hans-Olav Forsangs fotografier rommer så uendelig mye mer enn hva vi umiddelbart ser.
Hans-Olav ser verden rundt seg litt annerledes enn hva de fleste av oss gjør. Bildene hans er dunkle og poetiske. Motivene er rolige, lavmælte, samtidig som de er intense, noe som kan virke som en selvmotsigelse. Men det er magi. «Faren min ser noe som ikke er der. Øyeblikk som egentlig aldri skjedde. Og så fanger han det med kameraet sitt» skriver hans sønn, journalisten og forfatteren Jonas Forsang, i et essay til farens nylig utgitte bok Human Tonic.
Human Tonic er et dobbelprosjekt, bok og utstilling. Eller egentlig et trippelprosjekt, det er også laget en liten film. Først ble boken og filmen lansert, så åpnet utstillingen noen dager senere. Begge deler i en nøye planlagt regi av fotografen selv.
– Jeg ønsker at det skal gi to separate opplevelser som til sammen skaper et hele. To arenaer, to aktiviteter, som utfyller hverandre. En bok holder du i hendene og blar i, ser på en side om gangen. Landskapet er begrenset til hver side, mens en utstilling er en mye videre enhet. Formatene er annerledes, måten å betrakte på, hvordan man tar i mot inntrykkene. Boken inneholder et større univers, mens utstillingen er mer tydelig i sitt språk. Bildene i en utstilling er større, de er pyntet til fest. Å se et bilde i boken, og så møte det samme bildet på utstillingen, håper jeg vil være to forskjellige, utfyllende opplevelser. At boken kommer først betyr at folk kan ta den med seg hjem og se på den, og så komme til utstillingen med kunnskap, og få en ny opplevelse, men i det samme universet. Det er en dramaturgi i dette – hvor starter man, hvordan utvikler det seg, hvor ender man.
Hans-Olav har jobbet med Human Tonic gjennom fire år. Det er et dypt personlig prosjekt hvor han har fotografert det som er viktig for ham – menneskene han omgir seg med, ting som betyr noe i livet hans, det som finnes rundt ham, familien først og fremst. Det handler ikke om de store begivenhetene, men små øyeblikk i hverdagen.
Han har beveget seg en lang vei fra pressefotografiet, som lenge var hans levebrød. Etter 30 år i VG, som fotograf og bildesjef sa han takk for seg og viet seg til eget firma og personlige prosjekter. Karrieren som pressefotograf innbrakte ham flere høythengende priser, som Årets fotograf i pressefotografenes kåring av Årets bilde, og ikke minst to Golden Eye-trofeer i World Press Photo, også kalt pressefotografenes «Oscar».
– I mitt mangeårige prosjekt Human Tonic søker jeg på en måte å si noe om det å være menneske, ikke nødvendigvis gjennom store begivenheter. Jeg er mer opptatt av de små ting i hverdagen. Under en av våre samtaler spurte Per Maning meg en gang om hvorfor jeg drev med dette her – fotograferingen. Jeg la ut og snakket i vei, og var riktig fornøyd med hva jeg svarte. Han sa bare: «Jeg har lurt på det selv, dette med fotograferingen, og så slo det meg her om dagen – det jeg gjør er å fremkalle livet mitt». Han vant 100-0 der og da. Og det er litt det jeg også driver med. Jeg ser ting rundt meg som jeg finner vakkert, eller skummelt, det kan være noe jeg er redd for, eller noe jeg er betatt av, helt enkle ting, og så håper jeg at jeg treffer en nerve hos folk. At andre har sin egen betraktning, sine referanser, at de vil kunne kjenne seg igjen i det de ser. Det har slått meg at det er gjentagende hvilke bilder jeg selv stopper opp ved. De ganske små begivenhetene, enkle ting. Når Tom Sandberg kan fotografere en vannpytt, en tømmerstokk eller en gråpose og gjøre det til noe helt unikt, er det en slags universell lærebok for andre også.
Filmen som ble laget, en form for «behind the scenes»-film, handler i grove trekk om hvordan et prosjekt blir til, men for Hans-Olav dreier filmen seg også om å avlive noen myter. Om usikkerheten, redselen og ikke minst gleden han føler når han merker at han når frem, at han får det til. I filmen forteller han om dette, om hvorfor det er så viktig for ham.
– Det er så mange misforståelser ute og går. Som at jeg, og andre med meg, som har drevet med dette faget i så mange år er veldig sikre på hva vi driver med, er jo én myte. Som blir grundig slått i hjel i filmen. Vi er fulle av tvil, av motstand og usikkerhet. Alle de jeg respekterer og lytter til opplever også den samme usikkerheten og tvilen. Hvis jeg som pur ung hadde hørt de som da var drevne i gamet fortelle om sin egen tvil og usikkerhet, og at det ikke er så farlig, ville det ha hjulpet meg mye. Det å forstå at man ikke er alene om å være usikker, og at i stedet for å frykte følelsene kan man forholde seg til dem, bruke følelsene til noe positivt. Våge å leke og utforske. Våge å legge frem ting man er usikker på, kle seg naken. Gjør man det vil man automatisk utvikle seg tror jeg.
I sin karriere som bildesjef, og også som mentor for en stor gruppe fotografer gjennom mentorprogrammet Sens og Sans, har Hans-Olav veiledet andre, og vært den de har støttet seg til. I de prosessene var han aldri i tvil om redigeringen. Det er ikke alltid like lett når det kommer til det egne og personlige …
– Når jeg holder på med mine egne ting kommer jeg i samme situasjon som dem jeg veileder. Det er et paradoks for meg. Tvilsfølelsen og motstanden er konstant. Men jeg er så heldig å ha veldig gode medspillere, Damian Heinisch, Henrik Haugan, Massimo Leardini, Roger Turesson og Magnus Wennmann. Det som kjennetegner dem alle er at de ved siden av å være ekstremt dyktige, og like besatte av fotografiet som meg, er oppriktig opptatt av å bidra. De har, på hver sin måte, vært med meg gjennom hele denne prosessen, og de har gitt meg utrolig mye hjelp og støtte. Brikkene har falt på plass. Det hadde ikke vært mulig for meg å komme i mål uten deres hjelp.
Og målet var i ferd med å glippe bare noen dager før utstillingsåpningen. Hans-Olav hadde forkastet og forkastet og satt til slutt igjen med kun et lite knippe bilder, og var klar til å forkaste også dem. Hva gjør man da?
– Alt ble kaos. Jeg forsøkte å finne ut av det selv, men klarte det ikke. Da ringte jeg Damian, og vi møttes dagen etter og satte oss ned sammen. Det tok et kvarter, så var hele saken løst. Når vi ser på bildene sammen, og jeg får noe støtte og noe motstand, så løsner det automatisk for meg. Det er magisk. Jeg er ikke alene, det er en gjensidig prosess, vi bruker hverandre.
– Både faglig og personlig har jeg lagt mer i dette prosjektet enn i noe jeg har gjor tidligere. Jeg tror aldri jeg har lært så mye som i løpet av de siste fire årene, det har vært som en katalysator for meg. Jeg har jobbet med to forskjellige innfallsvinkler; den ene innebærer at jeg starter med en konkret idé og setter i gang, den andre varianten er den intuitive – jeg ser noe, stopper opp og tar bildet, nærmest uten å være klar over at det har skjedd. Den siste varianten var den det ble flest av, og jeg er glad for at jeg lar dette skje. Jeg opplever meg selv som en med mange idéer, og til og med noen gode innimellom, og da er det fort gjort å velge de planlagte resultatene fremfor de som bare ble til, de som ikke kostet meg noen ting, som jeg bare gjorde. Det krever mer å oppdage dette, enn noe du har planlagt på forhånd og vet blir bra. De to tre knipsene du gjorde dagen før uten å reflektere noe særlig over det, en intuitiv handling som vokser og ender opp med å bli mye viktigere. I dette prosjektet har det skjedd gang på gang. Det er jeg fornøyd med, nettopp fordi den intuitive biten er så viktig.
– Men hva er så et fotografi?
– Noe enkelt, som handler om livet, mitt liv, ditt liv, livene våre. En gjentagende erkjennelse, det å definere seg selv. Og noe som har evnen til å berøre. Noe man ikke kan være likegyldig til.
