Asylum of Birds er tittelen på den nye boken til Roger Ballen. Bildene er tatt i ett hus i utkanten av Johannesburg. Men huset er ikke helt som andre hus. Det består av planker, presenninger og alt slags søppel som kan bygges sammen.
Roger Ballen ble født i 1950 i New York, og med en mor som var billedredaktør i Magnum vokste han opp med innrammede fotografier på veggene. Han ble blant annet inspirert av Eliott Erwitts humor, noe vi kan kjenne igjen også i Ballens bilder.
Ballen fordypet seg i fotografi da han fyllte 18 år og fikk et Nikon kamera. Han begynte å studere psykologi på Berkeley og etter eksamen bega han seg ut på en fem år lang reise. 1979 utga han sin første bok, “Boyhood“. Han videreutdannet sig til geolog og flyttet til Sør Afrika. Mens han arbeidet der som geolog, tok han bilder til en bok som ble utgitt i 1986, “Dorps – Small Towns of South Africa“. Bøkene gikk de fleste hus forbi.
Selv ble jeg først oppmerksom på Roger Ballen i 1995 da The Royal Festival Hall i London viste bilder fra “Platteland” i foajeen. ”Plattland” var en bok utgitt året før. Det er sjeldent at slike utstillinger får så stor oppmerksomhet som denne fikk. Bildene var radikale fordi de viste en, for de fleste, uønsket side av Sør Afrika. For alle dem som utenfor Sør Afrika støttet kampen mot apartheid, viste bildene at det ikke var så enkelt som at landets befolkning bestod av rike hvite og fattige svarte. Her kunne man se fattige hvite som levde fra hånd til munn i forstedene og i gruvebyene i provinsene. Ballen ble nesten umiddelbart regnet som en ny stjerne innen sosiopolitisk dokumentarfotografi. Derfor føles hans neste bok, “Outland“, nærmest som en bombe. Her har han fotografert i lignende miljøer, med folk på ytterkanten, men bildene består nå av senarioer regissert av Ballen.
De involverte utagerer foran kameraet. “Outland” ser ut til å plassere fotoverdenen i to leire. I den ene sees Ballen som en fotografiets Samuel Becket, i den andre beskyldes han for å utnytte folk som lever på ytterkanten. En anklage som også rettes mot Diane Arbus og Joel-Peter Witkin. Det er en anklage som fortsatt følger ham, via bøkene “Shadow Chamber” og “Boarding House” og det blir ikke bedre av “Asylum of Birds“.
– Var det oppdagelsen av selve huset som inspirerte deg til å begynne på dette prosjektet?
– Nei, for meg handler det mer om estetikk, om en transformasjon enn et spesifikt sted. I denne omgang ble det dette huset. Det du ser i boken er en forvandlet virkelighet, med iscenesettelser og tegninger. Sett gjennom mitt kamera, gjennom min bevissthet. Så om noen andre reiste samme sted ville de ikke kunne ta de samme bildene. Det er som når en poet ser en vakker blomst. Om han eller hun er en ypperlig poet kan ingen annen beskrive den på samme måte. Det kan være like bra men det er av en annen essens.
– Hvordan planla du prosjektet?
– De fleste av mine prosjekter tar 5 – 6 år. Det begynner med en idé og så tar den en fastere form, ekspanderer og går i ulike retninger. Tilslutt når det en helhet. Hvert bilde er noe for seg selv. Det har et eget liv. Et bra bilde kan ikke gjentas. Det er unikt. Så jeg strever derfor etter at alle bildene skal ha en essens. Dette tar tid. Og det er vanskelig og det blir ikke lettere selv om jeg har drevet med det så lenge. Det er som å være sjonglør og hele tiden få tilsendt enda en ball.
– Hvordan utvikler du ideene dine til å bli bilder? Har du dem klart for deg før du begynner?
– Nei, jeg har aldri noen idéer før jeg setter i gang. Det handler om å nærme seg dem, steg for steg. Man kan ikke på forhånd tenke og tro at dette her vil fungere som et bilde og ha det på lager. Det handler om å være der og totalt arbeide i nuet. I det scenariet. Med de som finns der. Med det lyset. Forsøke å finne en vinkel å ta seg igjennom. Til det plutselig begynner å klaffe. Når det oppstår en visuell mening og et bilde.
– Men det finns ofte flere meninger i bildene? Og de kan ofte være motsetningsfylte?
– Ja, og på det punktet skiller mine bilder seg fra andres. Meningen med mine bilder kan ikke uttrykkes med ord, ikke en gang med så vage diffuse ord som gåtefulle og uforklarlige. For mange av mine bilder har motsetningsfylte betydninger. Meninger som bare kan eksistere i bildene. Så jeg forsøker ikke å analysere det jeg gjør. Jeg bare gjør det. Jeg går inn og arbeider med det og dem som finnes der. Iblant finnes det mange overraskelser. Flere ting som hender og integreres i hverandre. Mitt motto de seneste 25 årene har vært, enkle bilder, komplekse meninger. De kan være formalistiske men allikevel fylt med komplekse meninger. Iblant finnes motsetningene mellom den rene formen og det kaotiske innholdet.
– Det er fuglene som dominerer bildene. Fugler har en fremtredende plass i mytologien. Hva betyr det for deg?
– Da jeg var veldig liten undret jeg meg mye over at fugler kunne fly mens jeg satt fast på jorden. Fugler er arketyper, de finnes både i bevisstheten og i det underbevisste. De symboliserer skjønnhet, renhet og sees i visse religioner som budbringere fra gudene. Så det skjer noe når de kommer i kontakt med huset og denne verden. Det oppstår en direkte kontakt som kommuniserer på et psykologisk plan.
– Du malte mye på begynnelsen av 70-tallet men fokuserte senere mer på fotografi. Tegning og maleri har igjen blitt en viktigere del av ditt bildespråk og spesielt i “Asylum of Birds”?
– Det var alt mer framtredende rundt 2003, men det har vært en nesten 40 år lang utvikling. Min fornyede interesse for tegning kom opprinnelig fra de stedene jeg besøkte i Sør Afrika. Det var barn, iblant også voksne, som hadde tegnet på veggene i hjemmene jeg besøkte. Jeg ble fasinert av disse tegningene. På slutten av 90-tallet begynte jeg å integrere denne fasinasjonen med de jeg fotograferte og slik ble tegningene en del av scenarioet. Så det kom i virkeligheten fra Sørafrikanske hus i Johannesburg og i provinsene. Jeg antar at de fleste “normale mennesker” som kunne ha begitt seg inn i de husene jeg besøkte, kunne ha blitt slått av det de ville oppfatte som totalt kaos og kanskje ren galskap. Jeg fant det dog ytterst inspirerende.
– En del av bildene i “Asylum of Birds” ser ut til å vise hva som fantes foran kameraet. Andre ser nærmest ut som en collage?
– Alt er skapt foran kamera. Jeg har brukt det samme kamera i 30 år, en Rolleiflex 6 x 6. Alt skytes på film. Ingenting er photoshoppet. Jeg legger ikke til noe eller endrer på negativet. Alt fantes der. En del fantes allerede på veggene da jeg kom. Annet ble tegnet av meg eller av folk som var der den dagen. Alt var en prosess mellom meg, stedet, folkene og dyrene.
– Der du tidligere har vist individer i scenarioer har du her ofte valgt å bare vise deler av kroppene deres? Selv om det er mange ulike dyr tilstede, er det fuglene som dominerer ?
– Kjernen i boken er estetikken jeg har utviklet i løpet av år. For å forstå og sette pris på bildene må tilskueren oppdage metaforene i dem. De må tenke over hva metaforene betyr for dem selv. Dette er ikke en lett bok å forstå. Den er et komplekst forsøk på å tilnærme seg den menneskelige sinnstilstand. Boken behandler menneskets forhold til naturen, dyrene og det psykologiske rommet i oss.
– Bildene dine oppfattes av noen som ubehagelige. Hender det at de gir deg en følelse av ubehag?
– Nei, aldri. De beste bildene inspirer meg bare. Det er det som er greia. Om man tar et godt bilde, inspirerer det fordi det tar deg til et sted du ikke har vært før. Et sted du kanskje mentalt har stengt ute. Folk spør hva som inspirer meg – svaret er mine egne bilder. Jeg finner en essens – noe som ikke fantes før, det er som å skape et nytt liv. Saken er at når folk sier de føler ubehag av bildene mine, så handler det om deres egen redsel – det er egentlig den som er ubehagelig.
– Du jobber ofte med mennesker som beskrives som ”outsidere”. Det er du ikke alene om, Walker Evans for eksempel, fotograferte fattige bønder under depresjonen, og etterpå sa han at han lengtet etter å komme seg vekk fra de uutdannede menneskene og hjem til sitt eget kulturelle miljø. Den rake motsetning er Anders Petersen, som sa om menneskene han møtte på Café Lehmitz i 1967, at de hadde en tilstedeværelse og en oppriktighet som han selv manglet – at de lærte ham om menneskelighet. Hva betyr de menneskene du jobber med for deg?
– Det er et godt spørsmål – og vanskelig å besvare. Jeg har jobbet med mange forskjellige typer mennesker gjennom årene. Jeg har alltid hatt et godt forhold til dem. De er ikke nødvendigvis det sentrale i bildene lengre, det er heller selve stedet. Men hva er så stedet? Det er egentlig ikke det fysiske stedet, jeg kommer tilbake til dette om og om igjen. Mine bilder er psykologiske, det handler om Roger Ballens søken etter å forstå seg selv. Bildene er metaforer for min mentale tilstand. Jeg er ikke en sosiopolitisk fotograf, jeg er en kunstfotograf. Bildene er ikke en dokumentasjon av en viss type mennesker, menneskene er en del av en helhet, der de blir metaforer for ulike sinnstilstander. Drøm og halvdrøm flytende i hverandre. De er en del av en søken etter å få grep på Roger Ballen.
– Alle fotografer jobber i en kontekst, du jobber med iscenesatt fotografi, men sammenlignet med det meste i den genren har du en paradoksal posisjon hvor du ikke bygger på klare bildekonsept men heller ren improvisasjon. For 30-40 år siden handlet en stor del av kunstfotografiet om å fotografere som ”stream of conciousness”, altså uten å rasjonalisere. Dagens fotostudenter er nærmest påtvunget å analysere og begrunne arbeidene sine på forhånd. Ofte blir ikke resultatet bedre enn summen av elementene. Det virker som du retter et spark mot rasjonaliteten?
– Helt riktig. Og det du ser på skolene er en forsvarsmekanisme fra dem som faktisk ikke kan ta et bilde. For det er svært vanskelig å ta et godt bilde, et som skaker deg og gir deg et elektrisk støt i hjernen. Det er det bare et fåtall fotografer som kan. Det er lettere å lukke øynene, velge et konsept og så fortelle deg selv hvor viktig det er. Men det tar deg ikke til det stedet som betyr noe. Og det skjer ikke for dem som er i begynnelsen av 20-årene, men det kommer, om det kommer, når man blir eldre. Vi lever i en verden fylt av bilder som vi ser om og om igjen. Det er vanskelig å finne noe som virkelig griper tak i deg.
– Mange kunstfotografer tar kommersielle oppdrag ved siden av. Det har du aldri gjort, fordi du ville holde fotografiet rent. Men du har derimot jobbet som geolog. Har det påvirket ditt fotografi? Grotter er som en slags metafor for psyken, og i steinalderkulturen fungerte de som ritualplasser?
– Jeg ble geolog på grunn av min fasinasjon for jord. I tiden som har gått har de metaforiske bildene jeg bærer med meg blitt viktigere og viktigere. Jeg skjønner hva du mener med grotter, og jeg forsøker alltid å finne skjulte, ambivalente steder. En geolog beveger seg under jordens overflate. Metaforisk er prosessen den samme i fotografi.
– Du har bodd og arbeidet i Sydafrika i snart 30 år. Den gang, på 80-tallet var Sydfrika, rent kunstfotografisk sett, et vakuum. Og det er ofte i vakuumet de mest spennende ting kan skje. Hva syns du selv landet har betydd for deg og ditt fotografi?
– Det er vanskelig å si hva som hadde skjedd om jeg hadde dratt til England eller Sibir i stedet. Jeg har vært her i over 30 år. Landet er helt schizofrent. Afrikansk kultur kontra vestlig kultur. Setter jeg meg i bilen kan jeg om jeg kjører i fem minutter være i en by som ligner en hvilken som helst by i midtvesten i USA, fem minutter andre veien og det er som å være i bushen midt i Nairobi. Gapet mellom disse ytterligheter passer min introspektive tilnærming til meg selv, kampen mellom det bevisste og det ubevisste. Denne kulturen har preget meg, og ja, den er som en eneste stor metafor for meg.
Bok:
Asylum of the Birds
Thames and Hudson
