Få har jobbet med selvportretter så lenge som Arno Minkkinen. Gjennom 40 år har han fotografert seg selv i naturen – og han har ingen planer om å slutte med det første.
Arno går rolig rundt i Blomqvists lokaler hvor hans siste utstilling henger. Han gestikulerer lite mens han forteller om tankene bak sine arbeider. Stemmen er rolig og fattet. Når vi setter oss ned for en samtale er tonen den samme. At han har sine røtter i Finland virker naturlig. Han flyttet fra Finland allerede som seksåring, men hjemlandet rakk å slå ordentlig rot før han reiste til den nye verden med sin familie. Senere har han reist tilbake jevnlig, både for å undervise og for å fotografere. Og fotografere, det har han nå gjort i over 40 år, alltid med seg selv i bildet og som oftest omgitt av ren natur.
– Denne utstillingen viser den viktigste delen av mitt arbeid, den som viser mennesket og naturen sammen. Jeg innså da jeg jobbet med utstillingen at bildene er en forberedelse til døden. For meg betyr dette å være komfortabel med at man skal bli borte – at vi skal falle som et tre eller erodere som en stein. Personlig har jeg slått meg til ro med det. Vi er en liten del av naturen og det evige landskapet, og de store landskapene i mine bilder understreker dette poenget. Vi kan forberede oss på døden og finne en ro i at selv om vi blir borte, vil alt forsette som før. Samtidig skal ikke naturen måtte forberede seg for sin egen død. Planeten må overleve. Vi lever nå i en tid, et veiskille, hvor vi ikke vet hvilken vei det går. Bildene er mitt testamente for planetens dilemma og at det er vår oppgave å sørge for at planeten kan leve videre.
– Du går selv inn i landskapet og kroppen blir en del av noe større. Når jeg ser bildene i form av en utstilling får de en helt annen kraft. Det er en helt spesiell ro i hele rommet.
– Dette er det spesielle med en utstilling, at samspillet mellom bildene gir en ny dimensjon. Her har Anettte Skuggedal og Ellen K. Willas i PUG gjort en fantastisk jobb med kurateringen. Utstillingen har virkelig vært en av de beste presentasjonene av denne delen av mitt arbeid noensinne. For meg er det spesielle med å se et bilde at kunstverket lever videre uten at man behøver å eie det, akkurat som et stykke musikk som lever videre i vår bevissthet. Mitt mål er at bildene skal formidle harmoni og balanse, men at det samtidig skal finnes en liten konflikt der. En spenning. Slik gjenspeiles vår egen psyke og personlighet. Selv er jeg også slik, rolig til vanlig men med noen stormer underveis…
Kropp og natur Minkkinens signatur er hans nakne kropp i overraskende situasjoner, hengende i løse luften eller stikkende opp fra den kalde snøen. For det meste jobber han alene, uten assistent eller modell. Han kan ikke utsette noen andre for de situasjonene han ønsker avbildet. Det er for vanskelig, for farlig. For å gjøre det hele enda vanskeligere må han ofte snike seg rundt for ikke å bli oppdaget, stående uten klær der folk til vanlig ferdes. For Minkkinen har et naturlig forhold til menneskets kropp og har uttalt at man skal sette et likhetstegn mellom nakenhet og natur.
– Denne uttalelsen er en politisk kommentar. Om vi kunne akseptere kroppen slik den er, og ikke forbinde den med noe som er galt eller feil, ville vi vært likere naturen. Naturen går ikke til krig. Et lanskap går ikke til krig. Men vi mennesker fører kriger for land, vi kriger av alle mulige grunner. For en himmel vi aldri har sett, for fargen på vår hud. Jeg håper publikum kan ta med seg dette når de ser mine bilder, at vi kan akseptere måten vi er skapt på. Hvis vi kunne innse at vi alle er like ville verden blitt et mye bedre sted for oss alle.
– Du har jobbet mye alene med din egen kropp som fokuspunkt. Etter hvert har du introdusert flere personer i dine bilder. Hva tenker du rundt det å jobbe med andre?
– Først og fremst ser jeg på alle mine bilder som selvportretter, også når det er andre mennesker med i bildet. Helt nylig har jeg begynt å jobbe med par hvor jeg også er en del av bildet, men på en nesten usynlig måte. Jeg har tidligere også jobbet med andre personer, enten min sønn eller andre. Jeg prøver å forvandle de forskjellige følelsene fra menneskene jeg fotograferer slik at man som betrakter også oppfatter dem som selvportretter. Det er en metafor jeg utforsker hvor jeg ønsker at folk skal bli en del av mine bilder.
– Er det annerledes for deg å jobbe i Finland enn i USA?
– Når jeg fotograferer i Finland er jeg aldri redd for å bli oppdaget, det er en helt annen aksept for at man kan gjøre ting som oppfattes som litt annerledes. I USA ville jeg fått store problemer hadde jeg blitt oppdaget mens jeg fotograferer. I verste fall kan man havne i fengsel. I flere år hadde jeg alltid med meg en kopi av bladet Life hvor mine bilder sto på trykk. Slik kunne jeg forsvare hva jeg gjorde om jeg skulle bli tatt. Om politiet skulle dukke opp så kunne jeg dra opp bladet og vise at jeg faktisk var fotograf. Men jeg fikk aldri bruk for det bladet, jeg havnet heldigvis aldri i vanskeligheter.
– Det er lettere å jobbe diskret og unngå oppmerksomhet når man er alene.
– Det ble sagt en gang at mitt arbeid er «under the radar». Jeg har vært fornøyd med det, selv om jeg etter hvert har fått mer oppmerksomhet rundt mine bilder. Men jeg har vært heldig som ikke har havnet i trøbbel. Hadde det skjedd ville jeg antagelig blitt redd og gitt opp hele prosjektet.
Finske røtter Minkkinen jobbet opprinnelig som tekstforfatter men studerte senere fotografi under navn som Aaron Siskind og Harry Callahan ved Rhode Island School of Design. Nå er han selv professor og foreleser ved flere intitusjoner, og han henter selv også inspirasjon fra sine elever. I boken Homework nevner han flere studenter og kunstnere som har påvirket ham som fotograf, alle fra hans mange opphold i Finland.
– Jeg reiser stadig tilbake til Finland, både for å undervise og for å fotografere. I min siste bok viser jeg bare bilder fra Finland. Der har jeg også skrevet en del tekster, samt at jeg viser en del kunstnere og elever jeg har hentet inspirasjon fra. Mine røtter er viktige for meg, og jeg vil si at 30-40% av alle mine bilder er tatt i Finland. Dette ser man gjennom hele min karriere; Finland er alltid en del meg og mitt arbeid.
– Jeg har lagt merke til at du helst ikke snakker om hvordan dine bilder blir til, er dette bevisst?
– Jeg er opptatt av å bevare mysteriet i fotografiet. På et tidspunkt laget finsk fjernsyn en dokumentar om meg og mitt arbeid. Under en prøvevisning ble det vist en scene hvor jeg forklarer hvordan jeg tilsynelatende kunne stå på vannet. En ni år gammel jente som var til stede visket da til sin mor «Da jeg var liten trodde jeg han sto på en krokodille». Jeg forsto med en gang at scenen måtte ut av filmen, den ødela magien. Jeg fakset umiddelbart regissøren med følgende beskjed: Dropp scenen, ikke drep krokodillen!
