Magnum-fotografen Stuart Franklin forelsket seg i den norske naturen og kjøpte like godt hytte her. Fra å fotografere for The Times og National Geographic har han nå vendt linsen mot den nære naturen.
De fleste mennesker har perioder i livet som markerer både en slutt og en begynnelse – et vendepunkt. Stuart Franklin hadde vært leder i Magnum og gått gjennom en skilsmisse, tiden var inne for en forandring i livet. Tilfeldighetene førte ham til Nordic Light i 2009, hvor han forelsket seg i folket og naturen. Kort tid etter hadde han kjøpt seg hytte og tilbrakte stadig mer tidi Norge.
– For meg var det fantastisk å komme til Norge. Jeg fant et sted som var så vakkert og rolig, et sted jeg kunne trekke meg tilbake og jobbe uforstyrret. Plutselig merket jeg at jeg ble veldig inspirert, jeg gikk turer og fotograferte, og tok bilder på samme måte som en musiker spiller sine skalaer, om og om igjen. Det var ikke viktig for meg å ha et tema, men å bruke øynene på en fokusert måte. I to-tre år fotograferte jeg slik, og etterhvert begynte jeg å se landskapet på en ny måte.
– Hvordan da?
– Når man gjør jobber for The Times eller National Geographic, så har oppdragsgiveren alltid føringer for hvordan de ønsker at bildene skal bli. Men nå var jeg i en situasjon hvor jeg ikke skulle tilfredstile andre, og da fant jeg en helt ny frihet. Jeg begynte å spørre meg selv om hva som interesserte meg i landskapet, og det jeg fant ut var at jeg fokuserte på det som hadde en menneskelig form. Jeg fotograferte med andre ord menneskelige aspekter i naturen. Freud skrev om fotografiet at bildene er en del av våre minner, og det er disse minnene som bringes frem i mitt møte med landskapet.
– Det ble som å oppdage fotografiet på nytt for deg?
– På en måte. Vi kan late som om vi kan se ting objektivt, men vi er uløselig knyttet til vår menneskelighet og vi relaterer oss alltid til mennesker og den menneskelige form. Et av bildene i utstillingen er en trestamme, og jeg spurte meg selv; hva synes jeg er interessant ved dette? Og igjen var det den menneskelig form som fikke meg til å stoppe opp
– Man glemmer kanskje litt av magien i fotografiet når man stadig skal gjøre kommersielle jobber?
– Når man tar bort alle forventningene rundt deg, så begynner det virkelig å bli interessant. Plutselig er man nesten som et barn igjen, man er nysgjerrig og utforskende. I dette prosjektet, Narcissus, er alle bildene er tatt bare noen meter fra hytta. Det blir en slags statement; du trenger ikke å dra til Katmandu for å ta interessante bilder. Det handler om fokus. Og jeg prøver å bevare noe av dette også når jeg er på reportasjeturer, men det er ikke alltid så lett…
– Og hvordan trives du på hytta?
– Jeg trives virkelig godt i Norge og hadde jeg ikke vært gift så hadde jeg nok flyttet hit. Det er et inspirerende miljø å jobbe i, og så har jeg alt jeg trenger her. En fin peis, flott utsikt – det er rett og slett en liten perle tegnet av en dyktig arkitekt. Det eneste som er uvant for oss London-boere er at det er utedo…
Utstillingen ”Narcissus” står til 5. Januar i Fotografien Hus i Oslo.
Comments are closed.