Sist vi snakket med Elisabeth Rom hadde hun akkurat begynt på en filmutdannelse i Paris. Selv om hun har gått filmens vei står fotografiet fremdeles sterkt i hennes kreative uttrykk og hun var nylig aktuell både med utstilling i Italia og en helt ny serie bilder fra Russland.
I 2002 da Elisabeth var 28 år, fikk hun lymfekreft. Den intensive behandlingen med cellegift ble avsluttet tidlig i 2003, fordi hun responderte bedre på behandlingen enn ventet.
– Livet er som en skjør gulltråd, sier hun, en tråd som kan ryke når som helst.
Istedenfor å vente på at mulighetene skal komme til henne, har Elisabeth selv skapt sine egne muligheter. Hun hadde nylig en utstilling i Galleri Spazio 40 i Italia, hvor hun viste prosjektet Le Temps Perdu (Den glemte/tapte tid).
– Hvordan kom du i kontakt med galleriet i Roma?
– Folk svarer ikke alltid på mail, så jeg bestemte meg for å ta en galleri-runde en gang jeg likevel skulle til Roma. Jeg tok kontakt med en bokhandel som er en del av et større museum. De likte boken så godt at de ville gjerne ha et bla-eksemplar liggende hos seg. Videre tok jeg runden til tre gallerier jeg hadde sendt mail til uten å få svar. To av galleriene viste seg å være lagt ned, mens det siste jeg kom til skulle vise seg å bli galleriet for utstillingen min nå i mars.
– Hvordan var mottagelsen av bildene?
– Responsen på bildene har vært kjempebra. Mange har skrevet noen ord i besøksprotokollen, og det er tydelig at folk ”føler bildene”. Utstillingen har vært en suksess på alle mulige måter, og jeg selv er svært fornøyd med den flotte mottagelsen.
Sitter sjelden stille
Etter å ha vist utstillingen i Italia lot ikke Elisabeth tiden løpe fra seg. Det tok ikke lang tid før hun var i gang med et nytt prosjekt, denne gangen fra Russland. Vi møtte henne på kaffebrenneriet på øvre Grünerløkka rett etter at hun hadde kommet hjem fra sin reise til vår nabo i øst.
– Hvorfor valgte du å lage et prosjekt i Russland?
– Jeg har tidligere vært på kurs i St.Petersburg og ble da kjent med den svenske fotografen Maja Kristin Nylander. Vi ønsket begge å reise tilbake dit, og i vinter fikk vi endelig muligheten til å reise til St. Petersburg hvor vi begge jobbet med hvert vårt prosjekt.
– Hvordan var det for deg å jobbe der?
– Det er et ganske korrupt land og mye handlet derfor om å lage avtaler med de riktige menneskene. Da jeg var på workshopen fikk jeg veldig god kontakt med en av modellene, og hun har vært vår fikser på denne turen. Vi fotograferte for eksempel i offentlige bygg og var derfor avhengig av å få tilgang. Vi var ofte nødt til å møte opp flere ganger for å se hvilken vakt som var på jobb. Var vi heldige fikk vi lov til å komme tilbake på et tidspunkt der vi kunne fotografere, men da alltid på en nøye angitt tid som ikke på noen måte måtte overskrides. Slikt tidspress kan være svært krevende, spesielt når man jobber med polaroid og mellomformat. Presisjon, nøyaktighet og stress går ikke så godt sammen.
– Du jobber mye analogt. Hvorfor?
– For meg handler det om stillhet og det å være i øyeblikket. Jeg har opplevd hvor fort livet kan endre seg, og det er derfor viktig for meg å kunne være tilstede her og nå. Min inspirasjon har alltid vært legendene i kunsten, som Stieglitz og Steichen. De evnet å fange en atmosfære som for meg er unik. De har en sensibilitet i seg som jeg forguder.
En svunnen tid
Tidligere har Elisabeth latt seg inspirere av sin litterære bakgrunn, og derav kommer også tittelen på prosjektet Le Temps Perdu. Tittelen er tatt fra Marcel Proust mest kjente verk, men i hennes nyere prosjekter er det filmen som har formet hennes visuelle språk.
– I serien din fra Russland virker det som du har endret den visuelle stilen din fra det å konsentrere seg om et øyeblikk, til å vise deler av en historie. Hvordan begynte denne forandringen?
– Da jeg studerte i Paris var det liten tid til å ta bilder, fordi det alltid var mye skolearbeid. Jeg hadde derfor meldt meg på en workshop i St. Petersburg, nettopp for å få noen dager til å fokusere på fotografiet. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ønsket å utfordre meg selv med å ”lage scener” i bildene mine, og bruke polaroid-kameraet mitt. Jeg så fra første dag at det helt klart hadde skjedd endringer i mitt billedspråk, selv om jeg ikke hadde tatt i et kamera på aldri så lang tid. Jeg tror at det kan være slik at man absorberer mye gjennom å være eksponert for noe over en lenger periode. I mitt tilfelle er det spesielt Ingmar Bergman, Andrei Tarkovskij og italiensk film som har hatt stor innflytelse på meg.
Et nytt møtested
Elisabeth og familien gikk nylig til anskaffelsen av Aadnes Kunstgård, som tidligere tilhørte kunstneren Peder Aadnes. Hun og to kollegaer ønsker nå å drive gården videre i hans ånd og skal denne sommeren blant annet holde workshop med Mark og France Scully Osterman, som i sin tid lærte opp Sally Mann i våtplate-prosessen. Elisabeth hadde selv mye glede av å gå på workshops da hun startet som fotograf og ønsker nå å bringe dette videre til nye entusiaster.
Sjekk Aadnes kunstgård på Facebook for arrangementer og ting som skjer på Gården fremover. Siden vil være oppe å gå fra midten av mai.
Comments are closed.