Når Nasjonalbiblioteket viste utstillingen «Forfatterportretter gjennom 350 år» var det Morten Krogvold som portretterte vår egen samtids forfattere.
Det koker når Fotografi møter Krogvold i studioet hans i Akersgata. Det er to uker til åpningen av utstillingen og fortsatt gjenstår det å ta halvparten av portrettene. På hyllen ligger fire Hasselblad-kameraer, klare til å fange Lars Saabye Christensen som skal gå inn døren i studioet om et par timer. Men først er det tid til en kaffekopp.
– Jeg håper vi har tid til å komme inn på de viktige spørsmålene! Jeg synes ofte at det ikke er plass til å gå i dybden i fotobladene, skyter Krogvold inn.
Samtalen er i gang.
– Nå er vi her for å snakke litt om utstillingen du skal ha på Nasjonalbiblioteket. Kan du først fortelle litt om den?
– Det er en spennende utstilling som spenner fra Hamsun, Ibsen og Bjørnson, opp til våre samtidige forfattere. De eldre bildene er samlet inn og eies av nasjonalbiblioteket, og så har de da spurt meg om jeg kan stille ut mine forfatterportretter i andre etasje. Jeg har jo fotografert forfattere i hele mitt liv. Jeg finner en balanse mellom nytt og gammelt materiale, omtrent halvparten av fotografiene er tatt nå, og det hele er produsert på seks uker.
– Seks uker på å planlegge, fotografere og kopiere 15 forfatterportretter?
– Jeg liker å ha litt press på meg. Jeg hadde en tilsvarende situasjon i 1999 da jeg forberedte utstillingen «Tid» på Stenersenmuseet. Jeg hadde blant annet fotografert en del kranier og hadde nesten hele utstillingen klar i god tid før jul. Utstillingen skulle åpne 9. mars. 10. desember får jeg Irving Penns bok «Passage» i posten og der ser jeg mine kranier i hans bok, så og si identiske. Jeg forsto umiddelbart at jeg ikke kunne stille ut disse bildene, jeg ville jo blitt revet i filler for plagiat! Da var det bare en ting å gjøre; jeg brant alle negativene og begynte på nytt. Jeg gikk lange turer i skogen og stolte på at uttrykket ville komme til meg. Når det løsnet brukte jeg to uker på å lage 80% av utstillingen. Når du først bestemmer deg for noe er et døgn sinnssykt mye tid. Det handler om mentalitet…
Fortellingen
Krogvold har etter hvert hatt mange forfattere i sitt studio. Navn som Edvard Hoem, Linn Ullmann og Karl Ove Knausgård har alle stått foran linsen, og felles for mange av dem er at de har et veldig bevisst forhold til fotografiet. For fotografen og forfatteren har mer til felles enn man skulle tro, det grunnleggende premisset er det samme.
– Når noen viser meg et flott bilde spør jeg ofte; hvor er det neste? Det å ta et bilde har blitt såpass enkelt at det er ikke der utfordringen ligger, poengterer Krogvold. – Det handler om å ha en klang, et uttrykk, en historie. Hva ønsker du å formidle?
– Når historien og formidlingen er det fundamentale, befinner plutselig forfatteren og fotografen seg i samme båt.
– Nettopp. Jeg ser det på mine kurs, det tar et sekund å se om du har noe på hjertet. Jeg synes at vi er inne i en veldig interessant tid for fotografiet nå. De fleste kan beherske et kamera i dag og det åpner jo opp en helt ny verden for veldig mange mennesker. Alle kan bli historiefortellere om de virkelig ønsker det.
– Du har et sterkt forhold tilmange av de forfatterne du fotograferer. Hvordan opplever du at deres forhold til fotografiet er?
– Jeg opplever at mange er opptatt av, og kan mye om, fotografi. Lars Saabye Christensens siste roman handler om en fotograf, og Knausgårds er jo mer visuell en de fleste fotografer. Ibsen sa at «å dikte er å se» og mange forfattere skaper mer avanserte bilder enn det en fotograf kan gjøre. Det skumle er at de også observerer meg når jeg fotograferer dem. Jeg blir fulgt med argusøyne – man kan bare spekulere i hva de tenker…
Kvalitet
Krogvold har også vært kunstnerisk leder for fotofestivalen Nordic Light siden den startet for 11 år siden, en festival som har bragt mye god fotografi til Norge. I en periode har det virket som de store kunstinstitusjonene ikke har vært like opptatt av å vise fotografi, men nå popper det opp flere mindre fotogallerier som tør å satse på kvalitet. Er det et tegn på en ny vår for fotografiet?
– Jeg tror det handler om at det er få fotografer som selger og at det derfor har vært få gallerier som tør å satse på de litt mindre kjente fotografene. Der tror jeg nye gallerier som Willas og Shoot har mye å tilføre.
– Det virker også som om det er mangel på kunnskap om fotografiet. Det var ikke mange som kjente til fotografer som Gunnar Smoliansky og Dawid når de først ble vist her i Oslo.
– Der er du inne på noe interessant, for det er nettopp noe av det vi opplever på Nordic Light også. Vi har invitert mange spennende navn til Kristiansund, som det viser seg at mange av de besøkende ikke har hørt om. Men målet vårt er jo at de besøkende skal vite at vi serverer kvalitet, uansett hvor høy stjernestatus fotografene har. Og slik har det begynt å bli, også på noen av de nye galleriene. Går du på en av deres utstillinger så vet du at du får kvalitet.
– Og kanskje blir man overrasket og oppdager noe man ikke kjenner så godt fra før?
– Når jeg sitter på Nordic Light og hører på alle fotografene som kommer dit – det er som en utdannelse for meg. Jeg lærer så mye av de historiene som deles. Jeg sier alltid at man må se det man har mest motstand mot, for det er ofte da man får de største overraskelsene.
– Slik er det gjerne i kunsten og livet generelt. Det må litt motstand til…
– I en av Ansikt til ansikt-samtalene mine var det Ole Paus som spurte om noe veldig interessant. Jeg tror det var Bjørnebo han møte, og hans spurte: Hva synes du jeg skal skrive om? Bjørnebo svarte: Du skal skrive om det som skader deg mest. Og da mener han ikke ryktet, men det som finnes på innsiden. Det å prøve og gå inn i ubehaget, det er da man kan oppdage noe nytt.
– For å gå tilbake til forfatterportrettene. Hvor mye konfronterer du forfatterne du fotograferer?
– Jeg har for stor respekt for dem til å dytte dem mot stupet. Jeg har stort sett lest alt det disse forfatterne har skrevet, så jeg har ofte gjort meg opp en mening og en idé før jeg møter dem. Og så skal jo disse portrettene inn i en tradisjon, noe som gir noen føringer. Men jeg elsker begrensninger så det passer meg godt.
– Vi får med andre ord se kvalitetsportretter i kjent Krogvold-stil?
– Jeg kan jo ikke begynne å gjøre moteriktige bilder som ser helt latterlige ut om ti år. Jeg er 65 år, det hadde vært patetisk om jeg skulle forsøke å fotografere som om jeg var 25.
– Det som definerer en fotograf er jo den erfaringen han bærer med seg.
– Nettopp, så bildene mine skal reflektere at jeg er over 50 år. Og så har jeg kommet dit at jeg vet at jeg har begrenset med tid her i livet og må være nøye med de prosjektene jeg velger. Kanskje har jeg tre prosjekter igjen, og da må de være oppriktige og det beste av hva jeg kan prestere. Jeg synes den tyske forfatteren Siegfried Lenz har nøkkelen til det hele. I en av hans bøker står hovedpersonen ved siden av en gammel maler og betrakter noe. Maleren sier «Det å se er å forme, omforme, og forstørre. Det vi ser foran oss er ingen ting hvis vi ikke tilfører noe av oss selv». Og der har vi essensen; du må ha noe å tilføre, ellers kan du bare la være.
Comments are closed.