Fotografen Katinka Goldberg har alltid vært opptatt av maleriet, noe hun kan takke sin stefar og største inspirasjonskilde, maleren Stickan Lundgren, for. Han lærte henne hvordan man kan se verden gjennom bilder.
Katinka, som opprinnelig kommer fra Sverige, har bodd og arbeidet i Norge de siste ti årene. Hun har gjennom flere år jobbet med et prosjekt som vil bli en trilogi, og for øyeblikket jobber hun med bok nummer to som hun har kalt Bristningar.
All hennes kunst dreier seg rundt temaene relasjoner; kompleksiteten i nære forhold, intimitet, avstand og lengselen etter tilhørighet. Eller som hun selv sier: Hvor mye kan man ta bort uten å forsvinne? Hvor nær kan man gå før helheten glipper og nærheten blir til avstand?
Den første boken, Surfacing, dreier seg rundt den intime relasjonen mellom mor og datter. Bok nummer to, Bristingar, handler mer om subjekt versus objekt, men den er også et forsøk på å bryte ut fra det fotografiske mediets begrensninger. Gjennom å bruke kollasjteknikken har hun tatt bort de ytre kjennetegn – man vet ikke om det man ser er en mann eller kvinne, begrep som stygt eller pent forsvinner. De definerende begrensningene blir borte og figurene hun har bygget opp i kollasjene blir mer allmenngyldige, samtidig som alt hun gjør er selvbiografisk. Det tredje prosjektet i trilogien, Shtumer Alef (som også er med i fjerde utgave av Norwegian Journal of Photography), handler om hennes jødiske bakgrunn, og hvordan bestemorens minner fra krigen har påvirket flere generasjoner.
Katinka er inspirert av maleriet, spesielt modernismen, og Munch er et av hennes forbilder, sammen med blant andre Egon Schiele og Helene Schjerfbeck. Fotografiet kan lett bli litt for stivt, for nært opp til den ytre virkeligheten. Men ved å ta ekspressiviteten som ligger i maleriet og kombinere det med fotografiets muligheter til å fange øyeblikket, kan hun ta det beste fra begge verdener.
Men det er selvfølgelig også fotografer som inspirerer henne, kanskje aller mest JH Engström. Da hun så utstillingen Trying to Dance, et av hans tidlige verker, opplevdes det «levende som nyfangede fisker som spratt ut fra veggene» forteller hun.
– Du bygger kollasjer, klipper opp og setter sammen. Bygger lag på lag. Er det slik at du på et vis skaper deg selv på nytt ut fra fragmentene, i og med at du sier at alle dine bilder er selvbiografiske?
– For meg handler det om å kunne visualisere et fragmentert selvbilde, og kollasjteknikken fungerer fint til dette. Det handler om å bygge seg selv opp igjen på nytt, og å akseptere og løfte frem det som er ufullkomment. Jeg ønsker ikke å forvansklige ting, men å vise frem hvordan det oppleves for meg.
– Mye av hva du gjør handler om motsetninger; det indre og det ytre, det vakre og det frastøtende. Hva representerer disse motsetningene for deg?
– Det handler ikke om hva de representerer, men om at det er der jeg befinner meg, i motsetningene. For meg er det mest realistisk.
– Du bruker fysiske elementer som fuglereder, saueull og hår i dine kollasjer – ønsker du å gjøre fotografiet tredimensjonalt?
– Ja, jeg vil gjerne at bildet skal bli et objekt i seg selv. Spesielt hår balanserer på grensen mellom vakkert og ekkelt, og jeg liker at betrakteren blir litt ukomfortabel. Å lage en utstilling og en bok er på en måte likt, det skaper et rom for betrakteren å gå inn i. Om fotografi skal bli dynamisk å se på, må man presentere det mindre konvensjonelt, man kan ikke bare sette det i glass og ramme og henge det på veggen. Det må bli mer levende. Jeg har et ønske om å fylle et utstillingslokale med vann opp til leggene. Det vil gjøre det til en sanselig opplevelse, som med lyden som oppstår når man vasser i vann. Det hadde passet perfekt til dette prosjektet. Det gjelder bare å finne et galleri som er villig til å gjøre det, avslutter Katinka.
