“God og vesentlig fotojournalistikk kan kanskje bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Men egentlig tror jeg virkningen er begrenset.”
Fotograf Kyrre Lien er nylig utpekt av magasinet Forbes som en av Europas 30 mest nyskapende, unge, entreprenører. Han vil fortelle en historie når han engasjerer seg i et tema og jakter de gode, fortellende bildene. Men han tviler altså på om det hjelper noe særlig. Om det påvirker situasjonen i Øst-Ukraina, Gaza eller Myanmar.
Særlig i Ukrania har han gått “all in». Leid en leilighet sammen med en kollega som arbeider med et bokprosjekt, og reist frem og tilbake ett års tid. Pendlet til Donetsk, med krigsfronten bare noen kilometer utenfor byen. 80 dager var han i Donetsk i fjor.
– Drivkraften min er å fortelle en historie om dette samfunnet hvor krigen på en måte går på lavgir, selv om det er kamphandlinger nær sagt hver dag. Det som særpreger konflikten i Ukrania er at den i motsetning til mange andre kriger ikke er religiøst drevet, men en kamp om landområder og herredømme. Reinspikka politikk, altså. Jeg har en humanistisk innfallsvinkel til det jeg arbeider med, og jeg forstår meg egentlig ikke på krig. Men jeg forsøker å dokumentere og skildre dette samfunnet, hvor eldre bestemødre bor i bomberom på tredje året. Jeg håper at resultatet skal bli bra, og at jeg får publisert det, men tviler vel på at det kommer til å endre noe på situasjonen i Donetsk, sier Lien.
For det skal ikke stå på fortellerteknikken. Det er Liens kombinerte bruk av stillbilder og video som har brakt ham inn på Forbes prestisjefylte liste – ti år etter at han som spenningsdrevet 16-åring med kamera og politiradio “løp etter brannbilen», og solgte nyhetsbilder til avisene. Forbes fremhever Liens bruk av innovativ fototeknikk, som 360 graders video. Forbes er jo ellers kjent for sine lister over verdens rikeste, men der vil vi nok aldri se Kyrre Liens navn. Neppe noen andre fotojournalister heller, for den saks skyld.
Nye tider
For finansiering av denne typen omfattende fotoprosjekter er et kapitel for seg. Prosjektene betaler seg ikke, selv om noe av den beste fotojournalistikken i dag lages av frilansere med egne, frittstående prosjekter, mener Lien. Det er slutt på den tiden da den beste fotojounalistikken ble lagd i avisene. Fast ansatte fotografer kan bli litt late, og like mye opptatt av lønn og pensjon som gode bilder. Det er ofte en frilanser som fotograferer “Årets bilde» (Kyrre Lien gjorde det i 2014). Men konkurransen blant frilanserne er hard. Det er mange om beinet. Avisredaksjonene får haugevis av tilbud – hver dag. Kanskje det presenteres bare fem, seks store «bildedrevne» reportasjer i norsk presse i løpet av et år, først og fremst i de største avisenes helgemagasiner. Kaka som skal deles er ikke stor, så det er ikke lett å få napp. Dessuten er budsjettene i redaksjonene begrenset.
– Så fotografene må søke ekstern finansiering, i form av prosjektmidler og stipender, som gjennom stiftelsen Fritt Ord og andre. Avisredaksjonene kan i og for seg sitte stille i båten og vokte pengesekken sin, og se på at andre tar ansvaret for at vesentlige prosjekter blir finansiert, sier Lien. Redaksjonene får tilgang på “billig» stoff av høy kvalitet, og Lien har selv erfart forskjellen mellom å jobbe på eget initiativ og som innleid, utsendt fotojournalist. Da er det plutselig tre ganger så mye penger til rådighet, og fotojournalisten både reiser og bor bedre.
Kyrre Lien kan ikke bare basere seg på ekstern finansiering via tilgjengelige prosjektmidler. Han har funnet en annen nisje; det vi kan kalle det litt mer reportasjedrevne bryllupsbildet. – Det startet med at bryllup på et tidspunkt ble aktuelt blant folk jeg kjenner, sier 26-åringen. – Jeg ble spurt om å ta bilder, og mange er i dag mer interessert i en mer fotojournalistisk tilnærming, hvor du følger brudeparet gjennom dagen, i stedet for det tradisjonelle, oppstilte brudebildet. Så jeg jobber veldig enkelt og har lite etterarbeid. Jeg får betalt for jobben, gjør ferdig et utvalg bilder, og overlater alle filene til kunden. Ferdig med det. Jeg gjør vel mellom ti og 15 bryllupsjobber i året.
– Du sier at frilansere med frittstående prosjekter leverer den beste fotojournalistikken i dag. Hva mener du skal til for å lykkes?
– Det viktigste er nok å utvikle et personlig, visuelt uttrykk. Kall det gjerne en subjektiv stil, som ofte tenderer mer mot kunst enn rendyrket dokumentarisme. Og du må identifisere deg med denne visuelle “stemmen» din, det må være deg. Selve prosjektet må videre ha en klar journalistisk forankring. Det må ligge en sak i bunnen, prosjektet kan ikke være bare visuelt. Mange av de som ikke lykkes er nok for dårlige til å tilpasse seg markedssituasjonen. Mange fotografer skriver ikke selv, og da er du helt avhengig av en journalist. Da er det viktig at journalisten forstår og deler fotografens intensjoner, tradisjonelt har fotografen blitt «underdog» i slike settinger. Ofte er det den skriveføre av de to som har kontakter inn i redaksjonene, til andre tekstfolk som til syvende og sist bestemmer om prosjektet ditt er verd å publisere. Jeg opplever det som en stor fordel å kunne gjøre alt selv, samtidig som jeg gjør mange av prosjektene mine med andre skrivende, for å jobbe frem og utvikle en idé sammen, fra stillbilder, til video og tekst, sier han. – Jeg tror det er viktig å prøve ut nye fortellerteknikker, for eksempel større interaktive reportasjer som engasjerer leserne. Det lages en del journalistikk både i Norge og internasjonalt som er for gammeldags og overfladisk til å nå ut i dagens mediebilde, avslutter Lien.
