Marie Sjøvolds bilder blir trigget av følelser, gjerne de mer ekstreme følelsene. I Midnight Milk, hennes nyeste prosjekt, er hun opptatt av morsrollen.
Midnight Milk var en av hovedutstillingene på Nordic Light i Kristiansund i våres før den gikk videre til Photo Romania, som er et samarbeidsprosjekt med Nordic Light. Tidligere har serien også blitt vist på Nobels Fredssenter i Oslo og Deichtorhallen i Hamburg.
Tittelen får oss til å tenke på det litt mystiske, en dobbelhet – forholdet til natten, til morskapet og hva melken symboliserer. Å finne en riktig tittel kan være vrient, den skal romme hva prosjektet er, sier Marie, det er alltid en interessant prosess.
Alle Maries prosjekter er langtidsprosjekter. De kretser rundt temaer som tid, hjemmet, identitet og vår oppfattelse av virkelighet. Hun stopper opp ved dagligdagse hendelser i livet, noe som kan virke ubetydelig, men som likevel inneholder en sannhet.
– Har måten du jobber med prosjektet endret seg underveis?
– Temaet for Midnight Milk er jo morsrollen. Jeg har jobbet med dette gjennom mange år, parallelt med andre prosjekter, og utforsket forskjellige tilnærminger innenfor dette temaet. Det handler egentlig om nye tilstander, og de forandrer seg hele tiden. Prosjektet har derfor krevd at jeg har brukt tid, noe som har gitt det den formen det nå har fått. Alle prosjektene jeg har gjort fra jeg begynte med fotografi har bygget på hverandre. Da jeg var yngre var tidsperspektivet kortere, kanskje bare noen måneder av gangen. Nå går det gjerne over flere år. Jeg har alltid jobbet med menneskene rundt meg, familien og venner, også da jeg bodde i Berlin. Jeg har bakgrunn innen dokumentarfotografiet, men med prosjektet Dust Catches Light møttes mine to fotografiske verdener i samme prosjekt – den dokumentariske tilnærmingen og den mer frie, kunstneriske og konseptuelle. Valget var bevisst, jeg hadde hele tiden tenkt på de to som helt forskjellige verdener – jeg bestemte meg for å se hva som ville skje hvis disse to verdenene møttes? Hvordan ville disse fotografiene leses?
I en dokumentarisk tilnærming er det i utgangspunktet flere regler å forholde seg til, men nå sto jeg fritt i forhold til hvordan jeg ønsket å fortelle historiene.
– Hva var bakgrunnen for Midnight Milk?
– Prosjektet ble i utgangspunktet gjort i forbindelse med European Photo Exhibition Award som blant annet Fritt Ord står bak. Jeg ville, i et fotoessay, utforske morsrollen i forhold til den debatten som har foregått i Norge. Jeg ønsket å lage en serie som tippet mot det mørkere, ambivalensen og konflikten ved morsrollen, som en motvekt, men likevel gjort med kjærlighet. Når man blir mor endrer livet seg fra å være et enkeltstående individ til å bli del av en familie. Utgangspunktet var å utforske hva som skjer og den langsomme, nesten usynlige, forandringen man går igjennom. Jeg har forsøkt å lage et visuelt bidrag, som går inn i de forskjellige fasene. Det handler om hvordan vi opplever tanker og hendelser, en tanke er ikke konkret, vi opplever ikke livet vårt og tankene våre lineært, historien er flytende, og det ønsker jeg å få frem i boken. Jeg forsøker å sette sammen en historie som er utflytende, som henter seg inn igjen og går gjennom forskjellige faser…
Da jeg begynte på boken hadde jeg et ønske om å stokke om på bildene, å gjøre den helt forskjellig fra utstillingen, som var de første fire månedene av prosjektet. Rekkefølgen ender likevel opp ganske kronologisk, fordi det var slik alt skjedde.
Jeg visste ikke riktig hva som skulle være det siste bildet i boken i forhold til barna, men jeg stolte på at det kom til å falle på plass. Så kom første skoledag for datteren min. Jeg tok et bilde av henne mens hun sto og ventet på å hilse på rektor. Jeg visste at dette var avslutningsbildet i boken, og også det siste bildet jeg vil bruke av henne i mine prosjekter.
