Da Catherine Cameron bestemte seg for at hun ville lage store bilder måtte hun begynne å trene for å klare å håndtere de tunge rullene med papir i mørkerommet.
Til tross for det engelskklingende navnet er Catherine Cameron en ekte Oslo-jente. Men navnet har sin forklaring. Hennes mor er skotte og det er kanskje derfor Catherine i voksen alder valgte å bosette seg i Skottland og ta sin utdannelse ved Glasgow School of Arts. Vi tok en prat med fotografen på telefon fra nettopp Glasgow.
– Tror du oppveksten din har hatt en påvirkning på ditt fotografi?
– Jeg hadde en ensom oppvekst. Foreldrene mine ble skilt da jeg var liten og mens de fleste barna rundt meg kom fra unge familier med mange søsken var jeg og min familie annerledes. Det har preget meg med hensyn til hva jeg interesserer meg for i livet, og det bruker jeg i bildene mine. Det er en ubevisst ressonans, en type problematikk eller visualitet som jeg faller for fordi det finnes en lengsel eller et behov inni meg.
– Har fotografiet alltid vært en lidenskap?
– En gang jeg søkte jobb var det spørsmål om hobbyer. Jeg svarte at jeg overhodet ikke har noen hobbyer, men jeg har en lidenskap; fotografi. Jeg fikk jobben, sier hun og smiler. – Jeg har fotografert siden tidlig på 1990-tallet, litt til og fra. Jeg lærte mye på Morten Krogvoldkurs og andre workshopper.
– Jeg har alltid vært orientert mot utlandet og rundt 2006 deltok jeg på min første portfolio review på Houston FotoFest i Texas, noe som førte til at jeg jobbet fram et større arbeide «Ego & Persona». Serien fikk mye oppmerksomhet internasjonalt og åpnet mange utstillingsmuligheter for meg i årene som fulgte. Jeg glemmer ikke gledesfølelsen jeg fikk ved intervjuet for opptak til fotografi-avdelingen på Glasgow School of Arts, da jeg fikk høre av selveste dr. Thomas Joshua Cooper, eller høvdingen som jeg kalte ham, at jeg hadde et talent. Jeg opplever ikke at jeg har et talent selv, og det er jeg glad for. Jeg tror at trangen til å fotografere, og en sterk selvdisiplin, er viktigere.
– De siste årene virker det som om dine arbeider har gjennomgått en transformasjon. Stemmer det?
– Jeg oppdaget at jeg hadde glede av å arrangere bilder i atelieret. Dette ga meg muligheten til å jobbe på en mer introspektiv og analytisk måte. Jeg er opptatt av hva som er rett og galt i samfunnet, de svakere stilte – de som blir utsatt for overgrep, urettferdighet. Jeg har forsøkt å se hvor denne urettferdigheten kommer fra. I mine øyne handler det om at noen har noe å skjule, og det bygger seg opp lag på lag med undertrykte følelser. I bildene mine pirker jeg ved disse lagene. Jeg gjør det fysisk ved å jobbe med papir og andre materialer. Jeg bygger opp og river ned og bygger opp igjen i lag på lag, og på denne måten skaper jeg en dybde og en tekstur.
– Du har begynt å lage bildene dine fysisk større. Hvordan er fremgangsmåten?
– I Paris, for mange år siden, så jeg kjempestore bilder tatt av Jeff Cowen. Jeg tenkte at om det går an å lage bilder så jævla svært, ja da er det det jeg vil gjøre. Problemet var hvordan jeg skulle få det til. Men jeg visste at jeg ville klare det. Papiret jeg jobber med er 1,42 meter bredt og kommer i ruller på 30 meter. De ferdige bildene er 1,33 x 1,52 meter store, ganske fysisk tungt, så jeg ble nødt til å begynne å trene for å kunne håndtere dem.
– Jeg kan jobbe i dagevis med å bygge opp motivet i atelieret. Når jeg er fornøyd kan det fort gå en rull eller tre på dette ene motivet. Jeg velger meg ut det negativet der alt er i fokus og jevnt lyssatt, jeg bruker utelukkende naturlig lys, og projiserer på veggen. Deretter lager jeg testlapper fra de områdene jeg vet kan være problematiske. Det blir et helt lappverk av testlapper og hele prosessen tar flere dager.
– Hvilke følelser ønsker du å formidle gjennom bildene dine?
– Helst vil jeg at betrakteren skal få en stemning som kan lede til at man kan tenke mer abstrakt om sin egen problematikk. Ved å se på et bilde som består av mange lag, kan man tenke at det gjør livet også. Man blir minnet om at det man ser ikke alltid er hele historien – det er ikke nødvendigvis slik det egentlig er? Bildene mine handler om å røske litt i livet, grave under overflaten. Akkurat nå er jeg inne i en fase hvor jeg virkelig føler at jeg får til dette uttrykket, denne stoffligheten som jeg etterstreber, avslutter Catherine.
