Etter studiene på Fotofagskolen i Trondheim hoppet Simon Skreddernes på enhver mulighet til å få vist hva han kunne.
Skreddernes vokste opp på et lite sted i Trøndelag hvor musikk var det man drev med. En betennelse satte brått en stopper for musikkarrieren, men skapertrangen førte han over til fotografiet. Det visuelle viste seg å være en fruktbar vei, som igjen førte han videre til Fotofagskolen i Trondheim.
– Det å starte i Trondheim var som en visuell åpenbaring. Plutselig utforsket vi en helt ny verden hvor vi ble introdusert til navn som Nan Goldin og Jurgen Teller. Det var her jeg forsto at fotografiet har et eget språk og hvilken kraft det har som historieforteller, forteller han.
Han startet som freelancer i Adresseavisen allerede under studiene men skjønte etter hvert at han måtte utvikle seg videre som fotograf. Etter et kort opphold som assistent hos Marcel Lelienhof fikk han fast jobb i Postproduksjon AS og ble der kjent med hele det kreative miljøet i Torggata 11. Her jobbet han for blant andre Nils Vik som etter hvert oppfordret han til å søke jobb i D2. Det ble full klaff og starten på noen intense og lærerike år i Norges kanskje mest innovative avismagasin. Men etter tre år i D2 var Skreddernes endelig klar for å gå sine egne veier.
– Penger var aldri drivkraften bak mitt arbeid og jeg har derfor alltid jobbet med mange typer oppdrag. Etter at jeg sluttet i D2 gjorde jeg mange typer jobber, alt fra kreative samarbeid med venner til rene kommersielt oppdrag og egne prosjekter. Jeg tror det viktigste for å lykkes er å ha hjertet i det man gjør, uavhengig om det er kommersielt fotografi eller kunstprosjekter. Selv er jeg så heldig å kunne ha en fot i begge leire.
– Og hva ligger nærmest hjertet?
– Egne prosjekter ligger alltid hjertet nærmest. Men begge deler er viktige og påvirker hverandre. Jeg henter mye inspirasjon fra mine egne prosjekter, som jeg også tar med inn i mine kommersielle jobber. Og målet er alltid å gå litt lenger for å finne noe nytt. De mest kreative fotografene er som regel de som har gravd litt dypere og som har funnet de mest obskure referansene.
– Noen spesielle du tenker på?
– Man drømmer alltid om å være som en av de store franske eller amerikanske fotografene, men det vi ikke tenker på er at de kommer fra en annen kultur og har vokst opp og jobbet i den kulturen hele sitt liv. Jeg har derfor forsøkt å se litt på min egen historie og kultur, og på hva som er unikt her jeg er. Så er det om å gjøre finne de visuelle virkemidlene jeg trenger for å fortelle mine egne historier, og komme dit jeg vil med mitt fotografi.
– Opplever du at oppdragsgivere kommer til deg for å få din ”signatur” på bildene?
– Ja absolutt. Jeg tror det er viktig å ha en stil som er gjenkjennbar når man jobber kommersielt, noe som gjør at man skiller seg litt ut fra mengden. Men en slik signatur kommer ikke av seg selv. Jeg har ingen hobby for å si det slik, jeg jobber alltid.
– På kommersielle jobber setter du bort postproduksjonen. Gjør du det også på dine egne prosjekter?
– Ja. Jeg mener det er viktig at man jobber med dyktige folk i alle ledd. Min innstilling er at skal du gjøre noe må du gjøre det ordentlig. Om jeg går på en utstilling og det ikke har blitt gjort en skikkelig jobb, er det som om bildene ikke er viktige. At man ikke har vist sitt eget arbeide nok respekt. Hvis du ikke vil gjøre ting skikkelig kan du heller la være.
– Du legger lista høyt…
– De jeg kjenner som gjør det bra jobber veldig mye, ingen ting kommer av seg selv. Så enkelt er det.
Comments are closed.