Bildeserien har et mørke over seg og en urolighet som ikke gir slipp, sa juryen om Sunniva Hestens sin serie ‹Hamskifte›. Serien er en av fem som ble plukket ut i årets utgave av Fotografis portfoliopris. Her på fotografi.no viser vi serien i sin helhet.
– Gratulerer med å bli plukket ut som en av fem serier i Fotografis Portfoliopris. Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?
– Takk! Jeg har hatt fotografi i livet mitt helt siden barndommen og tok også media og kommunikasjon på videregående, så jeg har gått rundt med et kamera over skulderen i ganske mange år nå. Det var ikke før jeg startet på Oslo Fotokunstskole at jeg begynte å tenke over hvorfor jeg lager bilder og hva disse bildene prøver å kommunisere. Nå går jeg på HDK – Valand i Gøteborg hvor jeg tar en bachelor i fotografi.
– Juryen plukket ut din serie ‹Hamskifte› som en av fem prosjekter som presenteres i Fotografi. Kan du fortelle litt om prosjektet?
– ‹Hamskifte› er en slags emosjonell selvransakelse hvor jeg prøver å skape bilder som bunner i de følelsene jeg ikke klarer å uttrykte i mitt daglige liv. Bilder som kanskje påvirker andre på en slik måte at de også kan gå inn i seg selv og føle på de samme følelsene. Jeg har lenge sittet fast i et mønster preget av emosjonell sensur og bagatellisering. Dette ble dermed et prosjekt som prøver å bryte ned denne uvanen og som potensielt kan snakke om menneskets indre i en vestlig verden preget av sensur, politikk og polarisering.
– Serien virker dokumentarisk fundamentert samtidig som den er veldig åpen for individuell fortolkning. Hvorfor valgte du dette uttrykket på serien?
– Dette er jo et verk som handler om et indre liv og dermed ikke et eksternt et. Det er på sett og vis dokumentarisk fordi jeg ønsker å fortelle en historie, men nettopp fordi det handler om noe som bare befinner seg i mitt eget hode så er det vanskelig å skille mellom hva som er sant og ikke. De menneskene som er avbildet er jo ikke fremmede, det samme gjelder stedene og objektene. Det er ting og mennesker som jeg omgir meg med som har en emosjonell betydning for meg og dermed en emosjonell respons. Dette er også objekter, ansiktsutrykk og natur som mange andre kan kjenne seg igjen i. Det å holde det åpent virket som en smart avgjørelse da det handler om mer enn bare meg, nemlig en menneskelig fellesnevner.
– I prosjektbeskrivelsen skriver du at du ønsker å utforske billedeflatens evne til å fremprovosere følelsesladde reaksjoner. Hvordan er arbeidsprosessen din for å skape disse reaksjonene?
– Vel, jeg har jo begitt meg ut på noe som ikke akkurat er så lett. Både fordi veldig mange oppfatter fotografiet som todimensjonalt og derfor litt vanskelig å bli berørt av, men også fordi det er nesten umulig å kontrollere hva den som ser bildene vil føle. Følelser i seg selv er jo også noe som de aller fleste har, men som fungerer forskjellig fra person til person. Det er også ekstremt omdiskutert hvordan følelser eller da emosjoner fungerer. Prosessen har derfor vært ganske intuitiv og sporadisk da jeg ikke kan kontrollere lesningen og må gå inn i meg selv, og tvinge meg selv til å føle i et prosjekt som handler om nettop det å ikke ha lyst til å anerkjenne sine egne følelser.
Jeg brukte derfor mye av tiden min på å se på bilder og å notere meg hvilke følelser, tanker og fellesnevnere jeg oppfattet i bildene. Jeg undersøkte også hvordan farger påvirker mennesket og prøvde å oppretteholde en viss kontroll ved å bruke dette som et verktøy, men mest av alt fokuserte jeg på de bildene som traff meg på en eller annen måte.
– Du studerer nå ved HDK-Valand i Gøteborg, jobber du videre med serien eller er det nye prosjekter på gang?
– “Hamskifte” har jo som tittelen også tilsier fungert som en endring både estetisk, men også personlig. Det er et prosjekt som har krevd mye, men også gitt mye under en pandemi som gjør det samme. Det mest naturlige for meg er derfor å legge det på is og heller prøve å komme tilbake til prosjektet når jeg kjenner meg klar for det. Nå jobber jeg med en del nye prosjekter og bruker min tid her på å teste grenser og å utforske hvordan jeg kan forbedre min måte å kommunisere på gjennom bilder.
