De stille og behagelige fotografiene fra Malene Kristopine Økland imponerte juryen såpass at det ble utdelt en 2. plass i årets konkurranse. Fotografen har stolt på at en bildeserie om «det lille» holder, og hele serien viser vi her på fotografi.no.
– Gratulerer med å bli plukket ut som en av fem av en svært kompetent jury i Fotografis Portfoliopris 2020.
– Tusen takk for det! Jeg synes det er utrolig stas å bli plukket ut av en så dyktig jury med fotografer jeg liker så godt! Tusen takk til dem, og til Fotografi for muligheten!
– Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?
– Jeg begynte å fotografere etter videregående da jeg startet på fotolinja ved Sund folkehøgskole. Etter et år der bestemte jeg meg for at det var dette jeg ville drive med, og jeg søkte meg videre på Norsk fotofagskole i Trondheim. Der hadde jeg to lærerike og viktige år. Nå studerer jeg på Prosjektskolen i Oslo, hvor jeg lærer mer om andre kunstsjangre samtidig som jeg har et hovedfokus på kunstfoto. De siste årene har jeg også jobbet litt frilans ved siden av studiene og har arbeidet tett med blant annet band, artister og teaterprosjekter.
– Serien din «Lyder langt unna» er vare observasjoner fra et hverdagsliv under coronatideen. Kan du fortelle litt om prosjektet?
– Prosjektet «Lyder langt unna» startet våren 2020. Da Norge stengte ned i mars var jeg så heldig å ha muligheten til å tilbringe tiden i Haugesund sammen med familien min, og det var her prosjektet startet. Plutselig fikk vi alle frigjort mye tid, og dette prosjektet er et slags resultat av det. Bildene er tatt blant annet rundt frokostbordet og ute på tur. Jeg har gått nært på og studert detaljer, både i kropp og i gjenstander og natur som har en slags kroppslighet ved seg.
– Bildene er tatt tett på og i en dempet palett. Hvordan jobbet du fram dette uttrykket?
– Jeg synes det er noe veldig fascinerende med å gå nært på og studere ting som man vanligvis ikke får tid til i en travel hverdag. Når hverdagen plutselig ble så annerledes var det noe fint med å rette fokuset mot ting som fremdeles var de samme. Dagligdagse ting som man glemmer å stoppe opp ved, som detaljer i hud, hår, dynetrekk og blomster. Bildene inneholder mye blåtoner, som er den fargen jeg føler best beskriver de følelsene jeg prøver å formidle. Følelsen av tilstedeværelse, en annerledes hverdag og tid som går sakte.
– Vi lever fortsatt med strenge restriksjoner på grunn av covid. Jobber du fortsatt med denne tematikken eller er du i gang med nye prosjekter?
– Opprinnelig hadde jeg planlagt å ferdigstille prosjektet i høst for å starte på nye prosjekter, men jeg har ikke helt klart å legge det fra meg. Siden vi fremdeles lever i denne unntakstilstanden, og jeg fortsatt er veldig opptatt av og tenker mye på disse temaene, så føles det naturlig å fortsette å fotografere til prosjektet. Målet er at det til slutt skal resultere i en bok!
