Det er ikke alltid eksperimenter fungerer, men denne gangen sitter det som støpt. Fotografiene er absurde og originale i all sin enkelhet, uttalte juryen om Henriette Sabroe Ebbesens serie «Feminine development». Her kan du se hele serien som var en av fem prosjekter som ble plukket ut til årets utgave av Fotografis Portfoliopris.
– Gratulerer med å bli plukket ut som en av fem av en svært kompetent jury i Fotografis Portfoliopris 2020.
– Tusen takk, det er jeg meget beæret over! Og takk til juryen som valgte meg som en av de fem finalistene!
– Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?
– Min introduktion til fotokunst startet med et år i USA, hvor jeg tok et fag i fotografi som en del av et opphold på Georgia Southern University. Min lærer hadde en meget kreativ innfallsvinkel til fotografiet og hun lærte oss hvordan man kan bruke mediet til å uttrykke seg kunstnerisk.
Etter at jeg kom hjem fra USA begynte jeg å sende inn bidrag til PhotoVogue. PhotoVogue er en onlineplattform fra Vogue Italia, som de bruker som en plattform for å oppdage nye talenter. Her sitter deres tre fotoredaktører og holder øye med nye fotografer ved å vurdere bidragene de mottar. Hvis redaktøren finner det innsendte materialet godt nok, publiserer de det på sin plattform. PhotoVogue ble som en slags kunstskole for meg hvor jeg la inn bilder hver dag i over et år. På den måten lærte jeg gradvis hva som fungerte og hva som ikke gjorde det. Jeg avkodet også deres blikk, og de lærte samtidig min kunstneriske stil å kjenne. Gjennom Photo Vogue blev jeg booket til forskjellige kommersielle jobber og utstillinger, og fikk flere kontakter innenfor bransjen. Det var med på å utvide mitt nettverk.
– Serien som ble plukket ut til året portfolio-utgave heter «Feminine development». Kan du fortelle litt om prosjektet?
– Projektet handler om kvinnelig seksualitet og det kvinnelige selvbilledet, som ofte er blitt forvrenget og fremmedgjort av samfunnet og mediene. I dag kan man endre nesten alt ved kroppen, med teknologier som kosmetisk kirurgi, genetisk manipulation og Photoshop, i sin streben etter å oppfylle samfunnets forventninger til skjønnet og det perfekte utseendet. I denne serien bruker jeg speil for å manipulere kroppen, for å illustrere hvordan vi langsomt beveger oss bort fra virkeligheten og over i en surrealistisk, parallel verden hvor det er tvil om hvordan en naturlig kropp ser ut. I sluttførelsen av serien konfronterte jeg også min egen kroppsusikkerhet ved å skape bilder som viser skjønnheten ved kvinnekroppen og dens evne til å føde og skape et barn med kun to celler som utgangspunkt.
Gjennomgående for alle mine serier er at jeg gjerne vil undersøke hvordan man med håndfaste virkemidler kan forvrenge virkeligheten. Jeg er veldig inspirert av naturvitenskap. For meg er dette et eksperiment, men samtidig er det også en måte som jeg gjerne vil at man skal oppleve bildet på. Man skal stille spørsmål om hva det er som vi faktisk ser.
Mine bilder handler om grensen mellom virkelighet, fantasi og det surrealistiske. Fotografiet kan tilføre noe som for eksempel et maleri ikke kan, fordi man har et mer virkelighetstro forhold til fotografiet som medie. Min teknikk og fotografiske stil er også en slags undersøkelse av hvor grensene går mellom maleri og fotografi.
Alle effektene lager jeg mens jeg tar bildet. Photoshop bruker jeg kun til å redigere lyset og hvis det for eksempel er en liten flekk som må fjernes. Selve effekten skaper jeg ved bruk av forskellige speil og reflekterende objekter. Speilene fungerer også som en symbolsk grense mellom to verdener, med virkeligheten på den ene siden og fantasien på den andre. Jeg er naturvitenskaplig utdannet og blir ferdig utdannet som lege i 2022. Derfor føler jeg samtidig at jeg befinner meg på grensen mellom to verdener ved å stå med det ene benet forankret i den naturvitenskaplige verden og det andre benet forankret i kunstens verden.
– I prosjektbeskrivelsen nevner du at man i dagens samfunn er villige til endre på vårt utseende for å passe inn i et uoppnåelig ideal. Hvordan tenker du at fotografiet er med å påvirke oss i denne sammenhengen?
– Bilder, og spesielt fotografier, fyller enormt mye av vår tids medier og har derfor en stor innflytelse på vår alles bevissthet og selvoppfattelse. Med muligheten for å redigere alt i Photoshop kan man virkelig manipulere med vår felles virkelighetsoppfattelse av kroppen. Som fotograf er man med å skape denne virkelighetsoppfattelsen og dette er et dilemma jeg ønsker å ta stilling til. Heldigvis har det i de senere år skjedd en stor og positiv utvikling i forhold til kroppsidealer og en økende inkludering av forskjellige modeller. Vi er ikke i mål ennå, men vi er helt sikkert på vei i riktig retning.
– Jobber du fortsatt med denne tematikken eller er du i gang med nye prosjekter?
– Jeg jobber fortsatt med temaer rundt virkelighet og fotografi. I det siste har jeg vært veldig interessert i filmmediet og laget små kunstfilmer. Jeg vil gjerne fortsette i denne retningen og skape verk som beveger seg på grensen mellom film og fotografi, altså en slags levende fotografi. Film kan uttrykke andre ting enn fotografiet kan og jeg vil gjerne utforske disse mulighetene ytterligere.
Projektet «Feminine Development» har jeg jobbet med de siste to til tre årene og jeg synes at jeg begynner å bli ferdig med prosjektet. Men jeg er stadig interessert i kroppen som tema, men i mitt neste prosjekt kunne jeg godt tenke meg å utforske temaet om hva maskulinitet er.
