Bildene hans er å se i store internasjonale mote- magasiner som Harper’s Bazaar, Elle, Marie Claire, Madam Figaro eller New York Times. Jørgen Gomnæs er kjent som en hardtarbeidende perfeksjonist som konstant utfordrer seg selv og de han jobber sammen med.
I oppveksten på Oppsal var Jørgen Gomnæs det han selv kaller en rotløs gutt som egentlig ikke var så veldig interessert i noe som helst bortsett fra å være med i et pønkeband. Og videre mener han at han ikke var flink til noe annet enn å drive dank og bølle med omgivelsene.
– Når gikk du fra å ikke være interes- sert i noe til å bli veldig interessert i fotografi?
– Det tok litt tid det der. Foreldrene mine var ganske fortvilet over hele situasjonen og gradvis mistet de troen på at jeg kunne bli til noe. Men faren min hadde et speilreflekskamera som han tok en del bilder med når vi i familien var på ferie og når høsten kom arrangerte han smålysbildekvelder hjemme. Det likte jeg veldig godt og etter hvert fikk jeg litt grunnleggende opplæring i kamerabruk av faren min. Vi satt på en kafe der han tegnet på servietter og forklarte meg hvordan dette skulle gjøres og det endte med at jeg fikk overta kameraet hans også, en Nikon F401. Da begynte en periode med ekstremt mye fotografering og utforskning. Når jeg i ettertid ser negativmapper og kon- taktkopier fra den tiden forstår jeg ikke hvordan jeg fikk penger til alt sammen. Det var store mengder!
– Hva kom det ut av alle disse bildene?
– Det var mye rart, men jeg var i gang. Jeg tenkte at dette kan jeg lære noe om og dette er det verdt å holde på med. Endelig hadde jeg interesse og lyst til noe. Jeg var helt besatt.
– Så startet du på Oslo Kunstfagskole?
– Jeg arvet noe penger fra bestefaren min og de pengene gjorde det blant annet mulig å gå på skole og lære mer. Og enda viktigere var det at vi reiste til Los Angeles på klassetur og mens vi var der fikk jeg mulighet til å være med på en utstilling. Jeg fotograferte masse, fikk opplæring i å kopiere fargebilder og ikke minst traff jeg en kar som gikk under navnet Habib, et møte som skulle vise seg å bety mye for meg.
– På hvilken måte?
– Han så på bildene mine og etter å ha studert et utvalg ganske nøye sa han ganske enkelt at absolutt alt var ubru- kelig og bare dritt.
– Hva sa du da?
– Da trakk jeg pusten og spurte om det var mulig å få assistentjobb og det fikk jeg. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, men forsto snart at dette var et sted det gikk an å lære veldig mye. Habib viste seg å være den som kopierte alle fargebildene til Helmuth Newton og plutselig befant jeg meg i en verden der det var veldig høye krav til kvalitet og der man fikk krystallklar beskjed hvis noe ikke var godt nok. Jeg ble der i et og et halvt år og fikk med meg mye nyttig erfaring. Etter en kort periode hjemme i Norge reiste jeg til London og ble der i tre og et halvt år.
– Hva gjorde du i London?
– Det var tøffe forhold med mye press og usikkerhet. Jeg fikk noen jobber etter hvert, men det meste av tiden brukte jeg på å utforske og lære mer på egen hånd. Med dette skaffet jeg meg det grunnlaget jeg trengte for å komme i gang hjemme i Norge og etter hvert etablere meg her.
– Det går igjen nesten uansett hvilke fotografer man snakker med, at det tar tid å bli god og det tar ennå lenger tid å etablere seg?
– Ja, det er ingen snarveier. Det er som med alt annet, du må øve, dedikere deg og være sikker på at det er dette du vil uansett hvor mye det krever av deg.
– Hva jobber du mest med nå?
– Jeg fotograferer hovedsakelig for klesindustrien, ofte i form av kampanjemateriell. Ellers er det mange jobber for norske og utenlandske motemagasiner. Jeg forsøker å være selektiv i den forstand at jeg takker ja til de jobbene der jeg tror at jeg virkelig kan gjøre en god jobb. Jeg må kjenne at jeg kan dedikere meg fullt og helt i det oppdraget jeg skal utføre. Jeg blir deprimert hvis jeg gjør noe som viser seg å ikke fungere fordi oppdraget i utgangspunktet var feil for meg. Dette er selvfølgelig en utfordrende metode, fordi det jo også handler om å overleve. Du må tjene penger for å betale strøm og husleie og mat og klær til familien. Jeg er heldig nå, jeg kan velge litt, men man vet aldri hvor lenge det varer.
– Hva er ditt forhold til fotografi?
– Fotografi er for meg en nødvendighet i livet mitt. Jeg kan ikke noe annet. Det er dette som gjør at jeg kan by på meg selv, bringe inn emosjoner i det arbeidet jeg utfører og hvis fem prosent av dette når fram til mottakeren er det bra. Jeg drives ikke av jakten på penger, men av muligheten til å kunne få fortsette med dette!
– Hvorfor motefotografi?
– I utgangspunktet er moteindustrien noe jeg opplever som ganske fjernt fra den jeg er som person. Jeg sliter med røde løpere, store eventer og coctail-selskaper, men jeg synes det er veldig utfordrende og gøy å være i min rolle, der jeg sammen med flinke folk kan være innom av og til for å lage noe som er det beste vi klarer for kunden og oss selv. Jeg liker veldig godt dette å arbeide i team med andre og utvikle spennende konsepter og visuelle univers. Det er krevende, men også veldig tilfredsstillende.
– Og så har du fotografert kongefamilien?
– Ja! I forbindelse med kongen og dronningens 25-års- jubileum, ble jeg kontaktet av slottet som lurte på om jeg ville fotografere de offisielle bildene av kongefamilien. Det var svært overraskende, men veldig hyggelig og ærefullt. Jeg fikk stor frihet til å gjennomføre fotograferingen slik jeg ville og det ble en intens og god opplevelse på alle måter.
– I hvor stor grad frigjør du tid til egne prosjekter?
– Jeg har helt bevisst valgt å vente med egne bok- og utstillingsprosjekter. Det er en modningsprosess, men jeg tror nok det kommer om ikke så alt for lenge. I mellomti- den har jeg brukt mye tid og ressurser på et magasin som heter Personae, et magasin jeg tok over driften av for ca to år siden. Jeg liker tanken på å skape et produkt på egne premisser, på papir, med kvalitet, selv om det ikke er så lett å finansiere det. Og så liker jeg veldig godt å kunne bidra med å løfte fram nye fotografer og navn. I Personae er dette en viktig driver. Det er mange talentfulle folk der ute som fortjener å komme på trykk. Vi arbeider med en ny utgave nå, så følg med!
