Torbjørn Rødland var fjorårets festspillutstiller i Bergen og med utstillingen «Fifth Honeymoon» har han fått superlativene til å florere.
• Av Otto von Münchow
Hans bilder er underfundige og provoserende, som små og skarpe kommentarer til livets dårskap. Ved første øyekast virker hans fotografier enkle, men Torbjørn Rødland gir ikke ved dørene. Det er ofte noe som ikke stemmer. Betrakteren må anstrenge seg for å skape mening og selv finne en fortolkning av fotografienes dypere budskap.
– Jeg vil at betrakteren skal bli bedre kjent med seg selv. Det er kanskje litt mye å håpe på?
Rødland ønsker at publikum skal reagere på bildene hans. Og det gjør de til gangs. Fotografiene hans vekker både avsmak og henrykkelse. Ord som «grotesk», «bisarr» og «pervers» blir benyttet til å beskrive bildene. Samtidig skaper Rødlands kunst hemningsløs jubel både blant kritikere og medkunstnere.
Et tvetydig bildespråk
Bildene hans er litt som ham selv som person, vanskelig å bli kjent med. Han bruker motsetninger for å trekke betrakterne inn sin verden. Men om bildene kan bli oppfattet som bisarre eller groteske, er Rødland veldig klar på at han selv verken er det ene eller det andre.
– Som så mange fotografer har jeg problemer med å hoppe fra bryggen og omfavne Livet. Likevel følger jeg magefølelsen, intuisjonen. Men så kan jeg etterpå være veldig analytisk, forteller Rødland.
Det er en tvetydighet og en ambivalens i hans fotografier. De er til både å elske og hate. Ikke alltid like lett å bli kloke på. De har en utpreget stofflighet, er veldig taktile. Hårete. Mye klissete materie. Sukkertøy. Smeltet sjokolade. Kroppsvæsker. En pastellsøt fargepalett.
Rødland har en gjenkjennelig fotografisk stemme. På samme tid enkelt og sammensatt. Han låner fra reklamens forenklede uttrykk, bruker et enkelt bildespråk, litt glatt og overfladisk, men så tilfører han lag av understrømninger og fortolkningsmuligheter. En glattpolert estetikk som brytes med det brutale eller noe forstyrrende.
Men selv om han har en tydelig, fotografisk stemme, er det vanskelig å sette Torbjørn Rødland i bås. På festspillutstillingen finnes bilder som er mer rettfrem, ved siden av de konfliktfylte, sammensatte bildene. Det er som enkeltheten i de førstnevnte tvinger betrakteren til å søke et dypere budskap som tilsynelatende ikke finnes der.
Mange kritikere fremhever Rødlands fremragende teknikk. Men strengt tatt er det kanskje mer snakk om anti-teknikk. Han bruker teknikken bevisst i sine bilder, men ikke for å fremheve det vakre eller gi det en klassisk belysning. Tvert imot er belysningen ofte flat og er satt bakfra, og Rødland går heller ikke av veien for å slå en blits mitt imot kameraet.
En syntese av stiler
I de fleste av sine fotografier går Rødland tett på. Han fjerner mye av konteksten og lar betrakteren stå igjen med en råhet og fortettet spenning mellom de få elementene han velger å ta med. Og så tilfører han absurde motelementer, visuelle motsigelser og kritiske kontrapunkt.
– Ja, jeg liker fotografiske bilder som balanserer mellom det tilforlatelige og det usannsynlige. Et tomt studio med en jevn, sømløs bakgrunn er sjelden den ideelle settingen. Samtidig må jeg kunne rydde, ramme inn og ordne elementene i bildet, sier Rødland til Fotografi.
– Det er ikke reportasjefotografi, og det skal ikke se ut eller føles som reportasjefotografi. Men det må gjerne ha noen reportasjekvaliteter. Jeg ser på uttrykket mitt som en syntese mellom ulike bildetradisjoner.
At uttrykket hans låner fra både reklame, mote og film, er tydelig. Samtidig tilfører Rødland en kunstnerisk tidløshet. Han forteller at han henter mye av sin inspirasjon fra tegnede bilder, vitser og illustrasjoner, og påpeker at han var tegner før han ble fotograf.
Også de enkle bilderommene, det at han går så tett på at konteksten fjernes, ser han kan komme fra tegningenes verden.
– Det er sjelden jeg tillater meg et dypt sentralperspektivisk bilderom. Men jeg har selvsagt sett på en lang rekke fotografiske bildetyper og -sjangere. Inspirasjonen er overalt, hvis jeg bare har fått sovet nok.
Det med søvn opptar Rødland.
Fra Stavanger til Los Angeles
Torbjørn Rødland er født og oppvokst i Stavanger. Det var ikke gitt at han skulle bli fotograf, selv om han fikk sitt første kamera allerede som 11-åring. Egentlig hadde han tidlig staket seg ut en kurs som karikaturtegner. I ung alder tegnet han med en skarp og tilspisset strek for flere norske aviser – under pseudonymet Olav Bøkestad.
Men så fant han ut at det ikke var noen fremtidig for ham som karikaturtegner. Dermed ble Olav Bøkestad lagt til hvile og Torbjørn Rødland, med eget navn, kastet seg fotografiet i vold. Han flyttet som 22-åring til Bergen, etter først et mellomår i Oslo.
Han begynte ved Kunsthøgskolen i Bergen for å studere fotografi. Der fikk han blant annet fordype seg i gruppen av kunstnere som omtales som «The Picture Generation». Til denne gruppen må kanskje Cindy Sherman regnes som den fremste eksponenten.
Denne retningen har uten tvil hatt stor innflytelse på Rødlands fotografi, og fortsatt i dag regner han Sherman som en av sine forbilder. Samtidig trekker han frem andre kunstnere som han også setter høyt, som Trisha Donnelly, André Kertész, Philip Guston, Arvo Pärt, Stephen Sondheim, Alice Notley og Diane Severin Nguyen.
Det var mens han studerte i Bergen at Rødland tok bildet som skulle komme til å delta på hans aller første utstilling. Bildet viser en ung og langhåret Rødland på tur i et norsk landskap med en handlepose i hånden.
Fotografiet – sammen med flere andre i serien – ble antatt av Høstutstillingen i Oslo i 1994. Kunsthøgskolen i Bergen ga egentlig ikke sine studenter lov til å stille ut. Begrunnelsen var at en utstilling fra studenttiden ikke skulle bli hengende ved kunstneren resten av karrieren.
I 2010 flyttet Rødland til Los Angeles der han fortsatt bor og arbeider. Hverdagen er en ganske annen enn i Norge. Men mest av alt opplever Rødland en forskjell på hvordan hans kunst blir oppfattet. Norge kan fort bli lite.
– Jeg følte alltid at det jeg gjør hører hjemme i den største samtalen omkring fotografi. Det er bare frustrerende å sitte rundt og bli undervurdert eller altså bli presset inn i rollen som en lokal versjon av noe viktigere som allerede har skjedd et annet sted. Livet mitt har dreid seg om å gjøre disse bildene. Alt annet er dessverre litt forsømt.
Festspillutstiller
26 år etter at han begynte studiene i Bergen er han tilbake med fotografier som aldri har vært vist før. Festspillutstillingen «Fifth Honeymoon» har høstet lovord land og strand rundt. Selv føler han ydmykhet ved å ha blitt invitert til være årets Festspillutstiller.
– Det er selvsagt en stor ære, sier han og legger til at han sa ja med en gang han ble spurt.
Festspillene i Bergen er en musikk- og teaterfestival som blir arrangert i slutten av mai og begynnelsen av juni hvert år. Som en del av festivalen inviterer Bergen Kunsthall hvert år en samtidskunstner som får galleriets fire saler til sin disposisjon.
Rødland forteller at det var den forrige direktøren i Bergen Kunsthall, Martin Clark, som inviterte Rødland da han kom til Los Angeles tidlig i 2017. Senere har Clark røpet at Rødland var en del av hans pitch allerede da Clark søkte direktørjobben. Alle søkerne som ble innkalt til intervju ble bedt om å ha med seg ideer om en eller flere festspillutstillinger.
De fleste bildene på Festspillutstillingen er gjort i løpet av de siste atten månedene men noen negativ er fra 2011. Disse har ikke blitt kopiert fra før i år. Det er en del av festspilloppdraget at alt som vises i Bergen Kunsthall vises for første gang.
– Jeg jobber med en lab i Hollywood som fremkaller filmene og lager analoge kontaktark. Med et lite digitalkamera fotograferer jeg utvalgte rammer fra kontaktarket. Jeg ser på disse grove versjonene på en Mac-skjerm frem til bildet skal produseres for utstilling eller inkluderes i en prosjektbok. Først da – og dette kan være mange, mange år senere – får jeg se alle kvalitetene i negativet.
Analog
Rødland har aldri latt seg fange av det digitale. Han lærte å fotografere analogt – og lærte å stole på prosessene, at balansen mellom å ha kontroll og å gi opp kontroll er fruktbar.
– De beste bildene er alltid bedre enn de har rett til å være, de er bedre enn bildene jeg tenkte jeg skulle lage. Denne avstanden, mellom det du tror du skal gjøre og det du ender opp med, er for meg veldig produktiv og den forminskes med digitale kameraer. Dette er i hvert fall min erfaring. Også liker jeg at originalen er et objekt, et plastflak i en papirlomme, men også at prosessen er våt – at resultatet løftes opp av bad.
Rødland har sitt studio i Burbank, mens han selv bor i Laurel Canyon. Det er ikke alltid han tar den lange veien til studioet. Dagene er alltid ulike for ham.
– Ofte våkner jeg dessverre klokken seks. Da svarer jeg på ferske e-poster fra Europa før jeg sovner igjen, og da sover jeg så lenge som mulig, forteller Rødland.
– Nå kommer jeg ut av en travel periode med fokus på sluttføring, montering av utstillinger, intervjuer og printing av solgte edisjoner. Nå er det tid for å gjøre noen nye bilder, tid for å fotografere! Dette skjer enten i Burbank eller på andres eiendom rundt forbi. Og så leter jeg opp objekter og snakker og skriver med modeller og forsøker å sirkle inn noen fruktbare kombinasjoner av karakterer, overflater, rom og ting.
Etter at han flyttet til Los Angeles har Rødlands kunstnerskap fått stadig mer oppmerksomhet. Hans fotografi er blitt kritikerrost i alt fra New York Times til kunstmagasinet ArtForum. Og bildene går sin seiersgang verden rundt.
I fjor høst deltok Rødland på utstillinger i London og Berlin. I påsken i år kunne han åpne en separatutstilling på Fondazione Prada i Milano. Og knapt hadde han åpnet årets Festspillutstilling i Bergen før han måtte haste tilbake til Los Angeles for å forberede en større separatutstilling der.
