Forholdet mellom mødre og døtre er sjelden ukomplisert. I Fullerton-Battens bilder ser vi stort sett hele følelsesregisteret: Kjærlighet, vemod, irritasjon, kameratskap, sjalusi og stolthet. Bildene er iscenesatte, men det dreier seg om virkelige mødre og døtre. Og derfor oppstår det en spesiell stemning i dem.
Julia arbeider både som reklame- og kunstfotograf, og hun har skapt seg en sterk profil i kunstverdenen med sine personlige prosjekter. I det første, ”Teenage Stories”, så vi unge jenter i lilleputtland, i arrangerte scener der de lekte ut barnets verden, samtidig som de også var utsatt for ulykker og dramatiske hendelser. Neste prosjekt var ”In Between” der jentene har blitt eldre og på vei til å bli kvinner – og vi ser dem i naesten overnaturlig utseende bilder der de flyr gjennom luften, gjennom rom og ut ifra vegger.
Julias bilder er som nevnt nøye arrangert eller iscenesatt, og den høye tekniske kvaliteten på bildene mener hun selv skyldes den disiplinen som kreves i de kommersielle oppdragene.
– Men hvordan fikk hun ideen til ”Mothers and Daughters”?
– Det var på en måte neste etappe etter at jeg hadde gjort prosjekter om unge jenter og om tenåringer på vei til å bli kvinner. Jeg kommer fra en familie med tre døtre og en mor – en veldig eksentrisk mor. Og så har vi en mye yngre bror. Jeg står min mor svært nær, og hun er min beste venn. Hun var ung da hun fikk meg (24), derfor kan vi trene sammen og gå ut for å danse sammen. Da er det ofte jeg som er den eldre, og må roe henne ned når hun danser på bordet. Vi søstre har imidlertid svært ulike forhold til mor.
– Forholdet til foreldre kan ofte vandre i generasjoner. Er du enig i det?
– Min mor og hennes mor hadde et kjærlighet/hat forhold til hverandre. De fortalte hverandre alt, og kunne deretter ha heftige krangler. Veldig dramatisk og svært følelsesladet. Det er presis det forhold min eldre søster har til vår mor, og hun var den eldste datteren i sin familie.
– Mor-datter relasjonen er annerledes enn mor og sønn?
– Ja, og det ligger i det å være kvinne. Min mor har vært gjennom alle livsopplevelser og forandringer. Hun var der for meg hele tiden da jeg fikk mine egne barn – keisersnitt begge gangene. Min mann var mer fokusert på barna, og mor hjalp meg gjennom det hele. Hun hadde kvinnens erfaring.
– Oppdaget du saker om deg selv under prosjektet?
– Oppdage er nok et for sterkt ord. Men prosjektet fikk meg derimot til å tenke så mye mer på det som har vært, og at det var mye vanskeligere for søstrene mine under oppveksten. Det fikk meg til å grave dypere i det hele. Hvert bilde forteller om et aspekt ved våre liv. I ett bilde ses en mor som åpenbart er lei av å vaske opp, og der datteren ligger på sofaen og ser på seg selv i speilet. Det var veldig typisk i vårt hjem da vi var unge. Vi var så opptatt av vårt utseende og hjalp slett ikke til hjemme. Moren vår gikk stadig mer trøtt på alt slitet. I et annet bilde ved et svømmebasseng titter moren på datteren som fysisk sett er på vei til å blomstre, mens hun selv nå blir eldre. Selv om det finnes glede over datteren, må det også være vanskelig å se mot sin egen alderdom.
– Så du det hos din mor?
– Ja, hun var hjemme og kjempet der vi søstre var ute og hadde det gøy. Mine foreldre gikk aldri ut på restaurant eller på kino. Hun ble stadig mer frustrert. Til slutt dro hun sin vei og fant en annen mann. Han reiste verden rundt, og det var det hun ønsket. Far fikk foreldreretten. Det var greit for meg for jeg var blitt 16 år, men det var vanskeligere for min yngre søster og vår lillebror.
– Du jobbet med riktige mødre og døtre istedenfor med modeller?
– Bildene er iscenesatt, men jeg ville at det skulle være en riktig kobling mellom mor og datter – og at jeg fotograferte dem i deres eget hjem. Til å begynne med visste jeg ikke hvordan jeg skulle nærme meg prosjektet. Om jeg for eksempel skulle utgå fra dem og deres historier og relasjoner. Men det ble for komplisert, jeg kjente at de ikke ville åpne seg for mye. Derfor ble det mine egne historier. Men du merker det forholdet de har til hverandre, og det er viktig.
– Men du benyttet likevel en proff modell?
– Jeg hadde et scenario der jeg behøvde en betydelig eldre mor. For å fremstille den sorg som du finner da en datter på besøk er i ferd med å ta farvel – noe som for øvrig alltid skjer når jeg besøker min mor. Derfor brukte jeg en eldre modell, Daphne, og det viste seg at hun hadde to døtre og en av dem stilte lykkeligvis opp.
– Du fotograferte dem i deres egne hjem?
– Det kjentes best på den måten. Alle hadde ulike hjem. Det ble komplisert når jeg dukket opp med et stort team på 15 personer og var der hele dagen. Jeg var så redd for at noen skulle knuse noe eller komme inn med skitne sko. Men alt gikk bra.
– Du utgikk fra din egen familiesituasjon da du skapte bildene?
– Ja, ikke minst skilsmissen. Et av bildene handler om da jeg og mor gikk gjennom familiealbumet, til den lykkelige tiden da vi var en stor familie. Det fikk mor til å gråte. Jeg ville ha gråt i et bilde, og en av modellene var skuespillerinne – jeg visste at hun kunne gråte på bestilling. Det finnes også et bilde der moren sitter med datteren i stuen og antyder at alt kjennes vanskelig, men at det kommer til å bli bra til slutt.
– Hva synes din mor om prosjektet?
– Hun synes bildene er veldig kraftfulle og elsker dem. Hun gråt faktisk da hun tittet gjennom bildene. Alt lå så nære. Hun og min søster er litt lettet fordi det i startfasen var to scenarier jeg tenkte å fotografere – om det som hendte mellom dem. Dramatiske scenarier. Men til slutt valgte jeg ikke å gjøre det.
– Det synes som om du arbeider deg gjennom livets stadier?
– Og det uten å ha planlagt det. Jeg tror at prosjektene mine finner en klangbunn hos mange, også utenfor kunstdyrkernes verden. Det handler om liv og historier, og vi har alle våre historier å fortelle.
Artikkelen er en kortversjon av en artikkel som tidligere er trykket i papirutgaven av Fotografi.
Comments are closed.