Jo Michael har fotografert alt fra peniser til prinsesser. Nå har han også tatt sitt eget blod i bruk.
I studioet til Jo Michael de Figueiredo står det en gammel bokhylle fylt med de rareste ting. Fisk i formaldehyd, et gammelt fiskeskjellet hvis form utgjør en komisk silhuett av et romvesen, og andre små rariteter.
– Jeg liker å samle på naturhistoriske antikviteter og har alltid hatt en fasinasjon for forskjellige typologier. Jeg liker å samle på ting som kan referere til en større historie, sier han mens jeg står å betrakter bokhyllen. Denne nysgjerrigheten har også vist seg å bære frukter i han tilnærming til fotografiet og under årets Gullsnitt, ble han tildelt den gjeve Grand Prix .
Gevinsten brukte han på tre flotte fugledioramaer fra 1890 tallet, en epoke der både Freud og Darwin var mest aktive.
Ikke en motefotograf
En pris han ikke hadde ventet under årets Gullsnitt var i Mote/Beauty kategorien der han fikk gull.
– Jeg er egentlig ikke noe motefotograf, men jeg leverte bildene i den kategorien fordi de passet best inn der. Men jeg tror ikke Det Nye kommer til meg nå for å tilby meg mange jobber.
– Men siden du ikke tar motebilder, hva fikk deg til å gjøre dette prosjektet?
– Jeg hadde lyst til å lage et prosjekt der jeg fotograferte et utvalg av hvite skjorter som for de fleste ser helt identiske ut, og se hvor store forskjellene egentlig var.
– For det er små forskjeller?
– Det er det, små detaljer som kravene og slikt, men den største forskjellen er i prisen. Den billigste skjorten koster 199 kr. Mens den dyreste koster nærmere 6000 kr. Og alle indikasjonene på dette ligger i de små tegnene. Jeg synes det er veldig gøy med så minimalistiske prosjekter fordi de egentlig handler om alt annet enn klær.
Alternative jobber
Som fotograf har Jo Michael hatt mange varierende oppdrag og et av de mer bemerkelsesverdige kan sies å være et han gjorde i samarbeid med tre sexologer. Han ble kontaktet av sexologene fordi de ønsket å lage et penisatlas og trengte en god fotograf til å ta bildene for prosjektet.
– Jeg var først litt skeptisk, men det viste seg å være et utrolig morsomt prosjekt. Kanskje ikke den største fotografiske utfordringen, men jeg kan med sikkerhet si at jeg er den som har fotografert flest erigerte peniser på kortetst tid, i Norge.
– Hva var prinsippet for boken?
– Folkeopplysning. Meningen var å vise hvordan penisen ser ut i virkeligheten. I tillegg til den kulturelt og fysiologisk historien om penisen. Det ble en populær konfirmasjonsgave i en periode. Mange unge som ser på porno i dag, ser peniser som ikke er realistisk og boken er derfor et forsøk på å vise mangfoldet.
Penisatlaset er en humoristisk og estetisk utformet bok, men med en seriøs tanke bak. Og det var ikke alltid like lett å holde tonen seriøs under fotograferingen.
– Prosjektet hadde veldig strenge retningslinjer for at det skulle godkjennes i en akademisk sammenheng. Så det var en veldig enkel regi, med et teipmerke på gulvet hvor de skulle stå og en lampe. Det ble noe fnising, men i en slik situasjon ble min rolle som fotograf mindre viktig og det å skape et trygt rom ble hovedfokuset.
I tillegg var jeg også nødt til å jobbe raskt for en erigert penis er ikke noen fast eiendom akkurat.
Veien inn i kunsten
Jo Michaels fotokarriere startet med en sykkel før han utvidet busnissen med bil og politiradio. Moren hans var en fotograferende journalist og Jo Michael begynte å ta bilder for henne.
– Begynte som freelancer på videregående skole i Telemark Arbeiderblad. Jeg hadde en politiradio slik at jeg kunne følge med på hva som foregikk. Men jeg var nok ikke så journalistisk anlagt og hadde store problemer med å fotografere fotballkamper, noe som var et must. Håndball var lettere for da kunne jeg stille inn på tre meteren og vente på at de kastet seg inn.
Jeg innså fort at jeg var mer estetisk anlagt og ønsket heller å jobbe med visuell historiefortelling i et litt annet format en dagspressen.
Jo Michael hadde i 1993 en stor utstilling på Hennie Onstad Kunstsenter der han viste en serie med bilder montert på lysbokser. Han har fortsatt å jobbe med kunstneriske prosjekter og deltatt på høstutstillingen to ganger, samt en rekke gruppeutstillinger, men det er først i de senere årene at han har hatt tiden til å gjenoppta sine personlige prosjekter.
– Behovet for å jobbe med noe som har litt mer substans har økt og det har gjort at jeg har jobbet mer aktivt den siste tiden. Det som kan være vanskelig i Norge noen ganger er at vi er et lite land og det er ikke et minimumsgrunnlag for de litt smalere tingene, noe som gjør at man må kjempe for tiden til å jobbe med egne prosjekter.
Å blø for kunsten
På gulvet i studioet ligger det flere prismer på gulvet i en liten haug, dette er Jo Michaels nye prosjekt.
– Jeg hadde en stor samling av glassting som linseelementer fra gamle mørkeromsforstørrere blant annet, som jeg hadde lyst til å eksperimentere med. Jeg lagde lignende ting i 1993, men denne gangen jobber jeg mer med de tredimensjonale elementene. Hvordan lyset faller og skyggene endrer seg.
– Enkelte av bildene ser nesten like ut. Er de negative og positive?
– Nei, de er tatt av det samme motivet, men kameravinkelen er forskjøvet med 20 cm som gjør at prismene ikke lenger er gjennomskinnelige, men som du ser er skyggene de samme.
Jo Michael begynte med prosjektet i fjor og har allerede fått mye oppmerksomhet rundt bildene av glassprismene. Og ett av dem ble vist på høstutstillingen i fjor, men prosjektet er langt fra ferdig. Han viser meg noen av de siste bildene han har tatt fra prosjektet på redigerings skjermen sin. De inneholder de samme kalde glass prismene som spalter og reflekterer lyset, men inne i mellom prismene flyter det en rød væske, i en myk og varm kontrast til de ellers kantete formene.
– Hvorfor har du valgt å bruke ditt eget blod i disse bildene?
– Blodet har alltid hatt en veldig betydningsfull rolle i kunsten. I det prosjektet jeg opprinnelig hadde tenkt å bruke det, var det den kristne tradisjonens betydning som symbol på frelse, skyld og uskyld som var viktig, i tillegg til at blodet representerer slektskap gjennom genetikk. Blodsbånd mellom mennesker. Jeg ville prøve å forene de to prosjektene ved å kombinere blodet og prismene, for å se hvilket uttrykk det ville få. Jeg synes det er spennende å se hvordan blodet virker organisk mot prismenes strenge naturlover og rette linjer. Fotografiet har også en unik evne til å registrere ting som har hendt, og vi er vant med å spørre om hva vi faktisk ser i større grad en med andre visuelle kunstuttrykk. Blodet er en direkte representasjon av fotografen i motivet, og ved å bruke mitt eget blod, gir det et ekstra element til denne samtalen.
