Fotografiets dag på Preus museum i sommer trakk et rekordstort publikum. Ellers i året sliter museet med besøket. Årsaken er tredelt, mener redaktør Morten M. Løberg.
Kommentar: Morten M. Løberg
Preus museum trekker ca. 12.000 besøkende i året. Det er ikke spesielt mye. Uansett hvordan vi snur og vender på det, det er tre årsker til det lave besøket: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.
Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.
Foruten den nylig avholdte Fotografiets dag avsluttet Preus museum tidligere i sommer utstillingen “New Topographics”. Denne utstillingen er en nyoppsetning av den legendariske utstillingen av samme navn fra 1970-tallet, en utstilling som fikk stor betydning for utviklingen av landskapsfotografiet – og de mer urbane landskapene.
Jeg husker jeg så “New Topographics” første gang i USA på slutten av 1970-tallet. Jeg opplevde utstillingen som både fremmed og rar, men avgjort nyskapende. Det var mange bilder som brøt med vante forestillinger om hva landskapsfotografi skulle være, på en tid da amerikansk vestkystfotografi med Ansel Adams i spissen sto for det ypperste innen landskapssjangeren. Å se utstillingen igjen i Preus museum var et forfriskende og lærerikt gjensyn, ikke minst fordi vi i dag vet at denne utstillingen ble en av de mest banebrytende fotoutstillingene i sin samtid. Over 30 år etter at jeg så den første gang synes jeg i dag at det er en fantastisk flott utstilling.
På hverdager har du utstillingene for deg selv
Men det var ingen å dele gleden med i Preus museum da jeg så utstillingen en vanlig hverdagsformiddag tidlig i sommer. Alt for ofte opplever jeg å være alene i utstillingslokalene. Du kan faktisk gå der i timevis en hverdag uten å treffe på andre enn museets ansatte. Det må være dager da Preus museum ikke har besøkende i det hele tatt! På årsbasis har museet ca. 12.000 besøkende. Fotografiska i Stockholm trenger knapt to uker på å nå dette besøkstallet – og utstillingsprofilen er til forveksling lik det Preus museum viser.
Nå var ikke “New Topographics” noen typisk publikumsmagnet, men det er en både viktig og riktig utstilling for Preus museum å ha på sitt program. Selv om interessen ikke er bred, så er den der. Hadde utstillingen blitt vist i tilsvarende lokaler i Oslo, hadde besøket opplagt vært mye bedre.
Å besøke Preus museum er et dagsprosjekt
Jeg vet akkurat hvordan det er: Selv om avstanden fra Oslo ikke er stor er Horten allikevel for langt unna. For å se en utstilling i Preus museum må jeg – bosatt i landets hovedstad – sette av en hel dag. Det er upraktisk å komme seg til Horten med annet framkomstmiddel enn egen bil, og det tar halvannen time å kjøre hver vei. Og det koster endel penger. Jeg kan selvfølgelig ta det som en søndagstur, men de fleste av oss har mye annet vi også vil gjøre i helgen. Så Horten-turen en gjerne skulle tatt blir ikke noe av. Jeg er redd for at det er slik det fungerer i praksis for mange av oss, selv om både interessen og viljen er til stede.
Jubileumsønsker: En museums-satelitt
Direktør Ingrid Nilsson hadde ønskelista klar da museet nylig feiret tiårsjubileum for innflyttingen i de nåværende lokalene på Karljohansvern. Hun ønsker seg blant annet en “satelitt” i Oslo – et sted Preus museum kan vise mindre utstillinger eller smakebiter fra større prosjekter.
Det høres ut som en god idé. Det ville utvilsomt gjort det enklere for mange å se hva museet har å by på av utstillinger. Kanskje det til og med ville gi flere den impulsen de trenger for faktisk å reise til Horten?
Spørsmålet om Preus museums beliggenhet “i distriktet” har aldri vært noe brennhett tema og det er flere grunner til det: Fotograf Leif Preus, som etablerte fotomuseet under navnet Preus fotomuseum i Langgaten i Horten i 1976, satte som en betingelse da han overdro samlingene til staten for drøyt ti år siden at et fremtidig fotomuseum bygget på hans samlinger skulle ligge i Horten. Samtidig med overdragelsen ble lokalene i de gamle magasinbygningene på Karljohansvern stilt til museets rådighet. Arkitekt Sverre Fehn tegnet interiøret, og det er i dag et utrolig vakkert og harmonisk museum med fine utstillingsmuligheter.
Det er altså ikke noe feil med selve museet. Når besøket er lavt må årsaken søkes andre steder. Det kan selvfølgelig være at utstillingene ikke er interessante nok. Under tidligere direktør Jonas Ekeberg utviklet Preus museum seg til et sært og smalt kunstgalleri som bare appellerte til noen få. Også lokalt var misnøyen med museumsprofilen stor. Men når selv historisk interessante utstillinger, utstillinger med kjente norske fotografer og skatter fra museets samlinger heller ikke trekker folk er jeg redd for at beliggenheten i Horten og den lange reiseveien for størstedelen av publikum er årsak nummer en.
Skal vi prioritere distriktspolitikk eller kunst- og kulturpolitikk?
En slik påstand vekker erfaringsmessig sterkt engasjement utenfor Oslo. Distriktsforkjemperne kommer på banen: Alt må da vel ikke ligge i Oslo? Nei, men kanskje nasjonale institusjoner skulle gjøre det? Et annet eksempel er flymuseet i Bodø. Jeg opplever akkurat det samme der. På hverdager er det ingen kø, for å si det slik. Etter min mening var det et feilgrep å legge flymuseet til Bodø. Jeg er nabo med Norsk teknisk museum i Oslo – og der er det kjempebesøk hele tiden. De to museene er da ikke så ulike?
Det er ingen aktuell agenda i dag å flytte Preus museum til Oslo, men spørsmålet blir ikke borte av den grunn: Skal vi prioritere distriktspolitikk eller kunst- og kulturpolitikk? Så lenge vi har Senterpartiet i regjering må også et slikt lite filleparti få gjennomslag for noe, og et bortgjemt fotomuseum “i distriktet” er sikkert passe uviktig for de øvrige regjeringspartiene til at distriktshensynet får vinne fram – inntill videre.
Men direktørens tanke om en filial i hovedstaden må da være verd å vurdere?
Hmm. Interessant artikkel Morten. Og et tankekors. Men det slår meg at Moss er omtrent like langt unna. Hit drar man…Jeg… titt og ofte. Kan det ha noe med at byen har mer å by på. Det går fint ann å ta en dagstur til Moss og se og spise litt av hvert. Horten har liksom ikke mer å by på. Hadde det vært et par store gallerier, eller små og innovative gallerier i byen så øker lysten litt. Preus -og en ting til man vil på. Da er mye gjort for Horten, og det fremstår mer attraktivt. Her bør vel egentlig lokalpolitikerne se sin besøkelsestid. Bokastavelig talt. Eller er det sånn at Horten ikke ønsker turister for en dagsutflukt?
Jeg bor selv i Horten, og skjønner at oslofolk synes det er langt hit. Likevel er det nokså pussig at Løberg mener man må sette av en hel dag for å ta turen hit. Jeg er relativt ofte i Oslo, nemlig. Det gjelder sikkert de fleste av oss som bor i byene rundt hovedstaden. Jeg bruker sjelden mer enn 60 minutter med bil, fra min egen parkeringsplass til jeg står parkert et sted i Oslo sentrum.
Jeg kan ta turen til Oslo på impuls, etter jobben, og være der i fem- halvsekstiden. Jeg kan bruke et par timer på hva det måtte være, vennetreff, shopping, eller noe som er jobbrelatert, og være tilbake hos meg selv i god tid før 21-nyhetene. Drar jeg på dagtid, etter frokost, kan jeg være hjemme igjen i ett- tiden. Vel og merke hvis jeg SOMLER med det jeg har fore i tigerstaden.
Toralf Sandåker har helt rett i sin observasjon: Veien fra Oslo til periferien er dobbelt så lang som veien fra periferien til Oslo. Vi som reiser ofte til hovedstaden, gjør det vanligvis fordi det er noe i storbyen som interesserer oss tilstrekkelig til at vi gidder. Det kan se ut som om fotografi ikke er så viktig for Løberg og hans like at de gidder å reise de ni milene sørover.