Fotografer gir etter

Presset fra Aller, Bonnier og Hjemmet Mortensen begynner å gi resultater. Stadig flere frilansere skriver under de omstridte kontraktene hvor fotografen fraskriver seg bruksrettighetene. Ikke alle blir presset, og påtar seg oppdrag som vanlig. Er det usolidarisk å kaste inn håndkleet – og undertegne? Hva med dem som jobber som om ingenting har hendt?

Kommentar: Morten M. Løberg

Situasjonen blir etter hvert svært vanskelig for frilansfotografer som nekter å undertegne de nye kontraktene, som gir magasinforlagene full bruksrett til bildene uten at honoraret økes. Forlagene vil sikre seg retten til å bruke bildene i alle sine magasiner og på nett uten at det skal koste dem noe ekstra. Fotografene får ikke oppdrag, mens regninger skal betales. Samtidig legger ikke forlagene press på de beste fotografene, de de ikke vil miste. For til syvende og sist er det jungelens lov som gjelder: Er tjenestene dine etterspurt, kan du stille krav. Er du unnværlig, har du ingen pressmidler.

Jeg er glad jeg ikke er fotograf i etableringsfasen. Det har blitt et hardt og tøfft marked der ute. Samtidig er det nødvendig å ha noen fakta i mente: Frilansfotografene som tilbys stadig dårligere vilkår er ikke arbeidstakere i tradisjonell forstand. De er selvstendig næringsdrivende. Det står altså ingen fagforening med forhandlede rettigheter klar til å føre fotografenes sak med et avtaleverk i bakhånd. Samtidig som magasinforlagene lager produkter for et konsumentmarked – altså vanlige forbrukere – hvor pris og marginer står under stadig press, er ikke frilanserne forbrukere i denne sammenheng. De er tjenesteytere. Å henvise til at prisen på et produkt er under press betyr ikke automatisk at prisen på tjenester henger sammen med dette. Eller sagt på en annen måte: Om magasinforlaget ikke tjener nok på bladene sine er det ingen automatikk i at f.eks. trykkeriet senker prisene sine. Kanskje er det da faktisk slik at magasinet ikke har livets rett hvis ikke tilstrekkelig mange vil betale det det koster. At magasinforlagene vil øke fortjenesten sin er ikke noe å undre seg over, men at det skal være noe argument for å gi leverandørene dårligere vilkår er ikke like lett å skjønne.

De magasinene som er ivrigst etter å pushe uakseptable kontrakter på fotografene er magasiner som satser størst på nett. Full bruksrett til bilder gir forlagene mulighet til å bruke bildematerialet nær sagt til alt de ønsker uten å betale vederlag for det.

Derimot har forlagene etter min mening et bærekraftig argument i at medievirkeligheten har endret seg og at nye avtaler må speile dette. Men jeg tror ikke det er her problemet ligger. Problemet er at den utvidede bruken ikke skal koste noe. Taperne blir fotografene som i praksis vil tjene mindre over tid. Hadde forlagene vært villig til å se på honorarsatsene i lys av økt bruk hadde debatten dreid seg om hvor stor kompensasjonen for økt bruk skulle være, ikke om selve avtaleteksten. “Alle” hadde gitt avkall på bruksretten hvis betalingen hadde vært god nok – jeg har selv gjort det mange ganger. Oppdragsgiver bruker bildematerialet på trykk og nett som det passer. Men så er da også dagsomsetningen min på slike jobber mye høyere enn f.eks. en fotograf som påtar seg å fotografere en moteserie for et ukeblad.

Fotografi.no har vært i kontakt med en fotograf som nylig ga opp kampen – og signerte en kontrakt han er dypt uenig i – for å få oppdrag. Som nyetablert fotograf med boliglån og barn så han ingen annen mulighet.

Det er lett å forstå hans valg, hvis alternativet er å skaffe seg en ufaglært jobb i en helt annen bransje – bare for å kamme inn kroner. Bedre da, vil nok mange si, å jobbe med det du kan og har lyst til, selv om vilkårene er dårlige.

Magasinforlagene driver et kynisk spill, de spekulerer i at mange vil gi opp på sikt. Samtidig er de forsiktig med å plage de fotografene de virkelig trenger, disse er på en måte fredet. Jeg er kjent med at mange kjente og profilerte fotografer ikke en gang har har blitt forelagt de nye kontraktene. Forlagene vet de ville nektet å undertegne uansett – fordi de vet at de står sterkt.

Det er ikke bare forlagshusene som er kyniske prispressere i dagens marked. Vi har fått et generelt råere marked for frilansere, folk i engasjementer og enmannsbedrifter – til og med i det vanlige arbeidsmarkedet, jfr. Adecco-saken. En kostymedesigner jeg kjenner fikk tilbud om å arbeide fem uker på en filminnspilling, med ubegrenset arbeidstid. Hun har vært med på mange filminnspillinger tidligere og vet at det betyr å stå på fra morgen til kveld. Honorar: 15.000 kroner.

Vi snakker altså om honorar, ikke lønn. Honorartilbudet hun får er i kroner lavere enn selv en lavtlønnet lønnsmottager mottar i lønn. En selvstendig næringsdrivende må selv bære utgiftene forbundet med å drive en virksomhet. Når det er betalt, kan hun ta ut lønn. Den må jo nødvendigvis bli lavere enn 15.000 kroner. Det sier seg selv at ingen kan drive næringsvirksomhet på slike vilkår.

Jeg fikk selv en anbudsforspørsel på fotografering av 50 vareartikler, hvorav en stor del var sportsbekledning som skulle fotograferes på modell. Antatt verdi på oppdraget: 5.000 kroner. Noen oppdragsgiveres frekkhet kjenner ingen grenser. Magasinforlagene er med sine nye frilanskontrakter farlig nær det etisk forkastelige. Men er kassa tom, er kanskje 15.000 kroner for å jobbe lange dager i fem uker det eneste alternativet?

Fotografen som nylig signerte en dårlig kontrakt mot sin vilje har selvfølgelig også fått motbør. Han burde motstått presset eller funnet noe annet å gjøre. Nå undergraver han markedet for andre fotografer som “står på krava”. Fotografen – som ikke ønsker å stå fram med navn her på Fotografi.no – har følgende hjertesukk: “De fotografene som kritiserer meg sterkest er de samme fotografene som har flest jobber for magasinforlagene”. Hvor er deres solidaritet, spør han.

Jeg synes han har et godt poeng. Den eneste måten å presse forlagene til retrett er jo at de som i dag jobber for forlagene slutter å påta seg oppdrag. Hvis alle fotografene konsekvent sier nei til oppdrag vil forlagene tvinges til retrett. Etter fire, fem uker har de ikke materiale til neste utgave og vil være nødt til å krype til korset.

Så enkelt – og så vanskelig – er dette. En arbeidstakerorganisasjon kan gå til streik. Arbeidstagerne blir ikke skadelidene siden alle arbeidstagerorganisasjoner har ei streikekasse. Hvordan hadde arbeidslivet i Norge sett ut uten disse organisasjonene? Problemet for frilansfotografene er at de ikke har noen fagforening, for de er ikke arbeidstagere, slik jeg var inne på innledningsvis. Og dermed har de heller ingen streikekasse. Og tro at fotografer som vasser i oppdrag sier fra seg disse inntektene i solidaritet med utestengte kolleger er en vakker tanke. Og selvfølgelig fullstendig urealistisk. Men de fotografene som lever godt på magasinjobber bør tenke seg om en gang til før de neste gang kritiserer en kollega som har måttet kaste inn håndkleet på grunn av forhold som ellers vil utvikle seg til sosial nød på hjemmefronten. Solidaritet betyr å stå sammen med de svakeste.

Ære være fotografer som nekter å underskrive de nye kontraktene, men ikke glem at standpunktet deres også er et tveegget sverd. Jo lenger dere jobber på – uten kontrakt – jo flere vil bli presset til å undertegne. Jo flere som undertegner, jo svakere blir de resterendes posisisjon. Til slutt har dere blitt nødt til å undertegne, alle sammen. Tror dere ikke forlagene vet hva de gjør? Om et år eller to er det kanskje bare en håndfull fotografer igjen som står så sterkt at de kan diktere sine egne betingelser – mens resten går på slavekontrakter.

Morten M. Løberg

Redaktør