Paraplyorganisasjonen Foto-Norge kan snart feire ettårsjubileum. Hva er status for den nye takorganisasjonen for norske fotoforeninger? Hva har de oppnådd? Det er ikke godt å vite.
Kommentar: Morten M. Løberg
“22. juni vil bli stående som en merkedag i norsk fotohistorie” het det under lanseringen for snart et år siden. Jeg fikk aldri helt tak i hva Foto-Norge hadde som mål da organisasjonen ble lansert. Uansett hvor godt jeg hørte etter var det mest velvillige floskler om en felles stemme, samarbeid og muligheter – noe som i og for seg er greit og ukontroversielt, men samtidig rundt og uforpliktende. Det forelå heller ikke noe arbeidsprogram . Hva står Foto-Norge for i dag?
Usynlig
Jeg kunne selvfølgelig tatt noen telefoner og undersøkt litt. Men jeg ville se om jeg kunne få vite mer gjennom vanlig tilgjengelig informasjon – som en hvilken som helst leser. Det skal ikke være nødvendig å kjenne noen eller være oppsøkende journalist for å finne ut hva Foto-Norge gjør. Problemet er at Foto-Norge tilsynelatende er nærmest usynlig.
“På mange måter og fra mange synsvinkler vil Fellesorganisasjonen Foto-Norge arbeide med å støtte og utvikle den visuelle kulturen i samfunnet”.
I pressemeldingen fra Foto-Norge da organisasjonen ble lansert med brask og bram i juni i fjor står det blant annet at hjemmesiden www.foto-norge.no vil komme på lufta med mer informasjon “etter hvert”. Domenet er fremdeles parkert og ingen informasjon er tilgjengelig der. Domenet er registrert på Norges fotografforbund. Prøver du og søke på “Foto-Norge” gjennom Google, Kvasir eller andre søkemotorer får du ingen treff som relaterer seg direkte til organisasjonen.
Jeg får derimot treff på Wikipedia:
“Foto-Norge eller Fellesorganisasjonen Foto-Norge er en sammenslutning av flere norske fotograforganisasjoner. Foto-Norge ble stiftet 22. juni 2010, og målet var blant annet at man skulle kunne tale med én stemme vis-a-vis myndighetene. ”
Tilsluttede organisasjoner er Forbundet Frie Fotografer, Norsk Fotohistorisk Forening/Preus Museums venner, Norsk Selskap For Fotografi, Norges Fotografforbund, Norske Naturfotografer, Norske Reklamefotografer, Pressefotografenes Klubb, Norges Skolefotoforbund og Institusjonsfotografenes Forening. Til sammen hevder Foto-Norge å representere nær 5000 fotorelaterte medlemmer.
I Foto-Norges første styre sitter Anders Henriksen, Ingrid Nilsson, Eivind Lentz, Arthur Sand og lederen, Rolf Schjesvold.”
Gammel idé
Rolf Schjesvold er også styreleder i Norges fotografforbund. I Brønnøysundregistrene er Foto-Norge registrert i enhetsregisteret med Norges fotografforbund oppført som kontakt. Per Solrud er oppført som daglig leder, og adressen er den samme som til Fotografiens hus/Norges fotografforbund.
Ideen om å lage en takorganisasjon for fotoorganisasjonene er gammel. Fordelene med å ha et felles talerør utad er i utgangspunktet åpenbare, men den gang var det umulig å få til. Reklamefotografene ville ikke være i samme organisasjon som portrettfotografene, pressefotografene ville ikke være sammen med kunstfotografene og kunstfotografene ville ikke ha noe med noen å gjøre.
“Foto-Norges mål er å øke fotografenes kunnskap, etikk og formidlingsevner, peke på fotografets store og viktige rolle i samfunnet, som bærer og formidler av både kunnskap og informasjon. Vi vil arbeide for at vedtatte rettigheter, fotografisk etikk og personvern skal bli forstått og respektert…”
I fjor var tiden omsider moden og Foto-Norge ble etablert, men hva har skjedd siden? Tilsynelatende lite. Greit nok at man lanserer noen vyer om samarbeid og felles røst mot myndigheter og maner til kamp for å verne opphavsretten og slikt – men da må man jo benytte det redskapet fellesorganisasjonen er. Den eneste aktiviteten jeg har registrert var at Foto-Norge i fjor – da alle andre hadde sagt sitt – hektet seg på kritikken mot de store medieselskapenes nye frilanskontrakter.
Inntil videre er det ikke lett å få øye på hva Foto-Norge faktisk og konkret står for og ikke minst hvilke mål de har og hvordan de har tenkt å nå disse. Er Foto-Norge det nye supperådet?
Joda Morten, vi lever, om enn foreløpig ganske stille og rolig. Det arbeides internt, om enn heller ikke så tungt, bredt og hurtig som sikkert mange – meg inkludert – kunne håpet og ønsket. Det første viktigste steget var faktisk å bli enige – bare det var en viktig sak! En av de viktigste sakene å få på plass er økonomi, vi kan ikke basere oss på gratisarbeid i stort omfang. Noe er på plass, men mer må til.
Joda Morten, det svever noen store/fine ord i prosjektet Foto-Norge, men det skal nok bli mer enn ord etter hvert, tro meg! Men som du og alle andre sikkert erfarer her i livet: Ting tar tid. Som regel mye lenger tid enn vi tror på forhånd. Derfor må vi foreløpig leve med at vi “iler langsomt”. Det SKAL komme en nettside, det SKAL skje mer.
Men Morten, det er ikke ute blant det store foto-publikummet vi skal være mest synlige, DER skal fortsatt de enkelte foreningene være. Foto-Norge vil nok mer arbeide i bakgrunnen. Vi var nylig representert på Kopinors møte om revisjonen av åndsverkloven, vi var representert hos Soarebankstiftelsen da de hadde idedugnad om det kommende kulturhuset i Oslo sentrum – og vi sto bak (og dekket kostnadene) for tilstedeværelsen på Fotomessen i januar.
Så Morten – vi tar etterlysningen ad notam. Til orientering skal vi ha styremøte 2. mars – da skjer det sikkert noe – og helt sikkert er det at vi i hvertfall ikke spiser SUPPE!
mvh Knut Førsund, pressekontakt
Enig i det du sier selv, Morten: “Jeg kunne selvfølgelig tatt noen telefoner og undersøkt litt.”
Dette opplever jeg bare som drittslenging 🙂
Jeg syns det er fint at noen stiller spørsmål om dette.Mange i fagmiljøet har ikke registrert noe aktivitet og det er et sunnhetstegn at dette etterspørres.Morten Løberg er ingen hvemsomhelst i det norske fotomiljøet og har observert dette tett i mange år.Det er naturlig at når man går ut såppas høyt som Førsung gjorde på Nordic Light i fjor at man faktisk etterspør fremdrift og synliggjøring.Selvfølgelig skal Fotonorge ha arbeidsro men jeg tror ikke de blir plaget i utide av utålmodige fotografer.Snarere tvert i mot er de sikkert glad for all oppmerksomhet fra dem de faktisk er valgt til å jobbe for. Suppe kan være et helt måltid i seg selv eller kokt på en spiker og Fotonorges jobb er faktisk å lage en suppe av veldig mange forskjellige ingredienser som skal være utrolig god og lettere å selge enn ingrediensene alene.
Stille spørsmål er alltid sunt. Men ikke nødvendigvis under mottoet “Skyt først, spør etterpå” 🙂
Jeg kunne – som jeg skriver – selvfølgelig tatt noen telefoner og undersøkt litt. Men jeg ville se om jeg kunne få vite mer gjennom vanlig tilgjengelig informasjon – som en hvilken som helst leser. Det skal ikke være nødvendig å kjenne noen eller være oppsøkende journalist for å finne ut hva Foto-Norge gjør. Poenget er at Foto-Norge er lite synlig, også blant fotografene som er medlem i de organisasjonene som utgjør Foto-Norge. Det må det være lov å mene.
Synes Eli Foto-Norge er synlige?
Jeg syns et intervju med dem og hva de tenker hadde vært spennendelesning.
Jeg vet ikke hvor synlige de bør eller ikke bør være men det kunne jo kommet frem i et intervju. Før man retorisk avslår dem som et supperåd.
Det norske fotomiljøet er jo ikke så stort så jeg syns det er unødvendig å starte med å skyte fra hofta.
Jeg er helt enig med deg i at et intervju med Foto-Norges ledelse hadde vært en god måte å gripe dette an på. Men jeg valgte altå en annen innfallsvinkel, nemlig kommentarformen i håp om at det i større grad ville bidra til debatt. Og Foto-Norges synspunkter som du etterlyser kommer jo godt til syne i f.eks. Knut Førsunds innlegg. Så både du og jeg får vel etter hvert den oppdateringen vi ønsker om Foto-Norges vel og vel.
Mitt spørsmål er: Skal FotoNorge synes i det offentlige rom?
Positiv promoterting av faget gjøres i Horten, Kr.Sund, Risør, Fotografi, Foto.yes, i sosiale medier og enhver entusiastisk utstiller her og der. Allmen fokus får vi kun når de øverst på Karl Johan har blitt fotografert.
Jeg tror på paraplyen, jeg tror den bør konsentrere seg om politikk og rettigheter, opplæring og kunnskap, og dele ut priser som Fotografiprisen på en måte som gir oppmerksemhet. (Arena, pengesum, jeg vet ikke) Alle forsøk i Norges Portrettfotograf forbund gir kun vann til intern krangel om bilder, og begrenset eller ingen resons der ute. Derfor mener jeg at organisasjonene må enes om mål, og håpe på oppmerksomhet i media. Muigheten via Fn gjør det mulig.
Foto Norge ønskes lykke til, alle som undres kan ikke forvente at det sprøytes inn økonomi og arbeidskraft som ikke er der, formannen har f.eks yrket fotograf med kommersielt studio.
FotoNorge navnet er lagt dødt, greit nok, men navnet oser vel ikke av noe som ihvertfall gjør meg klarsynt på valget. Tv… Radio… Foto…
Hvis ML og andre søker saker om Proff Fotografi i guggling etter hva som har gått ut ifra andedammen til riksmediaer det nok en sørgelig fasit. Kongebilder, nakenbilder og pressekonkurransen. Er det noe mer?
Men kjør på, jeg venter år etter år at oppslag skal ha noe samlende og positivt i seg, men det blir nok igjen en slakt av en kollega’s bilder som vil gi oss frontsider, det inspirerer nok forbrukere voldsomt til å benytte fotografens tjenester….
Lykke til FN, alle bør bidra til å inspirere til hva vi ønsker, Morten Løberg har nok en viss respekt for at ord og visjoner ved oppstart ikke alltid er direkte beskjedne.
I Horten har vi en håndballklubb i 1. divisjon med uttalt ambisjon om Champions League-spill…
Jeg håper også – som Helge Preus – at Foto-Norge skal bli en drivkraft, men jeg konstaterer at etter snart ett års drift er organisasjonen fremdeles usynlig også for fotografene den skal tjene. Jeg er samtidig ikke like sikker som Preus og Førsund på at Foto-Norge ikke skal være synlig i offentligheten. Primært skal en takorganisasjon tjene grunnorganisasjonenes interesser, men det finnes mange eksempler på at takorganisasjoner fronter viktige saker i det offentlige rom på vegne av grunnplanet. Vi hadde et lite tilløp i fjor høst da Foto-Norge sluttet seg til kritikken av de nye fotokontraktene mediehusene vil prakke på frilansere. Det som hadde vært fint hadde vært om Foto-Norge virkelig hadde frontet denne kritikken – på vegne av “vannvittig mange” – framfor å si seg enig med alle som førte an først da debatten var ferd med å dø ut.
Jeg nevner dette bare som et eksempel og i et håp om at Foto-Norge i framtia kan drive fram slike saker selv. Jeg har forståelse for at ting tar tid, at økonomi må på plass osv. – som Knut Førsund påpeker. Men det må – som Erik Fuglseth skriver – være lov å ha forventinger når Foto-Norge går så høyt på banen som de gjorde under lanseringen på Nordic Light i fjor. Det var ikke måte på store ord, vyer og visjoner. Og jeg vet at jeg ikke var den eneste som satt igjen som et spørsmåltegn. Jaha, og så da?
Alt vil ikke – og trenger heller ikke – være synlig for det store fotopublikumet. Når Foto-Norge nylig var representert på Kopinors møte om revisjonen av åndsverkloven, og representert hos Sparebankstiftelsen da de hadde idedugnad om det kommende kulturhuset i Oslo, er det naturlig at dette først og fremst interesserer grunnorganisasjonene. Samtidig er dette er gode eksempler på områder hvor Foto-Norge forhåpentlig kan gjøre en innsats, på vegne av alle fotografer. Og kanskje det hadde vært en idé å kommunisere hva man holder på med til fotografene og en interessert, men sulteforet fotopresse?
Jeg håper jo ikke at det skal gå med Foto-Norge som Stiftelsen Se – som arbeider for “å styrke og utvikle fotografiets betydning i samfunnet”, “realisere visjonen om et fotografisk kraftfelt for norsk fotografi”,samt “styrke innsikt og bevisstgjøring rundt fotografiet som kulturbærer og kulturbygger i samfunnet”. Jeg synes jeg kjenner igjen noen av visjonene, men stiftelsen har såvidt jeg kan se ikke gjort stort annet på seks år enn å arrangere en fotokonkurranse. Etter at drømmen om et Fotografiens senter i lokalene til Deichmanske bibliotek i Oslo falt i grus, synes det som Stiftelsen Se har tatt seg en pust i bakken – i Skyggenes dal. Og der er det plass til alle som ikke står på, greier å skaffe penger, eller hva det nå måtte være som bremser aktiviteten etter at festfyrverkiet ved lanseringen har blitt et fjernt minne.
Som leder av Foto-Norge vil jeg kommentere det som er kommet frem på nettet de siste dagene.
Det er riktig som det skrives angående presentasjonen som ble gitt i f.m. Nordic Light i fjor. Store ord, kanskje, men det er ikke dermed sagt at det ikke var riktige ord. Når styret skulle velges 22 juni ble jeg valgt til leder. Med meg, som med de andre i styret bortsett fra én så er vi alle i fullt arbeid, og kanskje mer enn det. Slik må det være i utgangspunktet, da dette ikke er betalt arbeid. Idealistisk for alle uansett funksjon å ta på seg en slik oppgave.
Synlighet? Ja, vi skal være synlige! Men for hvem? Målgruppen er ikke mannen i gata, men i første omgang de som er innenfor en fotografisk forening eller organisasjon. At disse har fått en felles plattform er i grunnen en seier for alle. Dette har vært forsøkt i nesten trettifem år uten å lykkes før nå. Med dette som bakgrunn synes jeg det var helt riktig å slå på stortromme da det ble offentliggjort.
I ettertid har det nok vært jobbet mest i det stille. Det er bedre å presentere oss de gangene vi har noe å si, enn å gå offensivt ut uten å kunne vise til noe konkret. Og det har vi gjort. Som Knut Førsund skriver, så er det mange ting som tar lang tid. Veldig lang tid! Vi har markert oss dette året på de arrangementer og i de forum hvor det har vært naturlig. D.v.s. der hvor fotografiet markeres generelt på tvers av grenser som tidligere var sterkt synlige.
Vår viktigste målgruppe er brukere av fotografiet som det står i våre statutter. ”Vi vil arbeide for at vedtatte rettigheter, fotografisk etikk og personvern skal bli forstått og respektert av bildebrukerne, gjennom samarbeid og med alle medlemmene i ryggen.”
Denne informasjonen er ikke synlig. Det er rett, men det kommer. Veldig mye avhenger av økonomi, og den er også på vei.
Betingelsen for at det i det hele tatt skulle være mulig å danne en fellesorganisasjon var at hver enkelt gruppe skulle få fortsette sitt eget arbeid innefor sine felter. Vårt mål er langsiktig! Tålmodighet er en dyd! Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Vi skal bli bedre på alle områder. Diskusjon og kommentarer på nett gir oss tilbakemeldinger på hva andre synes. Også det er nyttig å ta med seg videre.
Rolf Schjesvold
Leder Foto-Norge
Du har selvsagt rett, Rolf, i at samlingen under paraplyen er en seier for alle innen det fotografiske Norge. All ære til dere som har gjort det mulig.
Men jeg er uenig i at målgruppen bare bør være de som er organiserte i en fotografisk forening eller organisasjon. Da mener jeg dere mister et viktig tog (jeg sier dere, for selv om jeg også er en liten del av fotomiljøet i Norge, er jeg ikke medlem noen steder).
Neida, Rom ble heller ikke bygget på en dag, og alt paraplyen gjør kan ikke synes ute i det store mediebildet. Og få om noen venter vel at det skulle skje umiddelbart.
Morten kan svare for utmerket seg selv, men slik jeg leser ham, er det ikke synlighet i det store mediebildet han først og fremst etterspør, men at paraplyorganisasjonens mål og virke burde vært synlig for oss som er genuint opptatt av fotografi, nå snart ett år etter at organisasjonen ble forløst etter et ganske langt svangerskap.
Jeg synes dere burde se at det er et uttrykk for at organisasjonen møter positive forventninger fra oppriktige fotografer av alle støpninger. Ikke minst er det tydelig for den som daglig snakker med fotografer, bransjefolk og fotointeresserte at det er et sterkt ønske om at statusen og det faglige skal løftes.
Derfor er det et helt betimelig spørsmål å stille hvordan dette skal kunne skje hvis bare den enkelte medlemsorganisasjon er synlig utenfor fotografenes egen andedam. Hvorfor skal næringsliv, publikum, kulturliv og politikere vise paraplyorganisasjonen oppmerksomhet hvis den ikke en gang ønsker å bli lagt merke til, men vil henvise til medlemsorganisasjonene? Det må vel nettopp være gjennom å bygge kjennskap, prestisje og tillit til et helhetlig miljø av norske fotografer vi kan representeres sterkere i offentligheten?
Derfor er det ikke for mye forventet å etterlyse i det minste et nettsted som kommuniserer hva organisasjonen er, hvem som representerer den, hvordan de kan treffes, og som kommuniserer mål og planer. Det burde det ikke ta månedsvis å få på plass.
En organisasjon som er synlig og får oppmerksomhet skaper identitet. Det kan bli en god sirkel. Og litt ambisjoner bør man vel ha?
Toralf Sandåker
– teknisk redaktør, Fotografi
Jeg er en Foto interessert amatør, en må vel kunne si vi som er amatører, trenger noen å se opp til. Jeg følger med på Foto.no, jeg følger med på Fotografi.no sine sider. Men når jeg ser hvordan de diskuterer på, og kaster skitt etter hverandre, føler jeg på en måte litt avsky for slike mennesker. Dette er mennesker som sitter i topp stillinger innen for FOTOGRAFIETS BILDER. Å sitte å kaste skitt offentlig på den måten er ikke verdig folk med folkeskikk. Det må kunne gjøres på andre måter, det skaper ikke tillit!
Først takk til FotoNorge for synlighet i denne debatten, og for god håndtering av Mortens vinkling. Så takk til Morten for hans vinkling.
Jeg har vært med i flere år – dog ikke 35 – rundt fellesprosjekter i fotomiljøet i Norge, og vet at det er en møysommelig prosess. I de deltagende organisasjonene er det et halvt hundre styremedlemmer som gjennom sine respektive årsmøter samler godt over tre tusen medlemmer som FotoNorge anser som sin hovedmålgruppe.
Det er lett å anta at kombinasjonen “ting tar tid” og “arbeide i det stille” (som både Knut F og Rolf S. nevner over) vil føre til et FotoNorge som føles distansert fra målgruppen. Det må ikke få skje. Hvorfor kan dere ikke si “dette kan vi få til raskt” og “slik får vi enkelt synliggjort det vi holder på med”?
Det vil være naivt å tro at dette skal gå raskt og uten gnisninger. Dersom FotoNorge lykkes, kommer makt til å flyttes. Som Rolf S sa: “Betingelsen for at det i det hele tatt skulle være mulig å danne en fellesorganisasjon var at hver enkelt gruppe skulle få fortsette sitt eget arbeid innefor sine felter.”
I dette leser jeg at de konstituerende organisasjonene ennå ikke er rede til å flytte noe makt. For å få til dette er det viktig for FotoNorge å synliggjøre klare eksterne trusler eller muligheter, som løses bedre skulder til skulder enn rygg til rygg. Dette er uansett tunge oppgaver, så det må være lov for en liten og ung organisasjon å kunne si: “Dette er den ene oppgaven vi kan fokusere på foreløpig”.
Finansiering henger selvfølgelig sammen med at de som legger penger i potten må se en målsetning med dette. Siden alle medlemsorganisasjonene skal drive som før, er det også betimelig å tro at de velger å finansiere interne virksomheter som før, og at de søker å få den samme finansieringen fra andre steder som før. Noe av kongstanken bak et samlet FotoNorge er at fotografiet skal få vesentlig økt sine samlede bevilgninger, men det vil ikke skje over natten. I en periode får vi dermed den situasjonen at FotoNorge kan komme til å kjempe om de samme (begrensede) midlene som sine medlemsorganisasjoner. Dette vil også kreve en åpenhet og dialog fra styre til medlemsorganisasjonene.
Skal man hoppe høyt må man ha et fast underlag. Det er viktig med visjoner, og en langsiktig strategi, men like viktig med en kortsiktig handlingsplan og synlighet.
Og da er det bra med en liten nettside, er det ikke? Og ikke så dyrt heller…
Alle synes å være enige om en ting: Foto-Norge er en god idé som fortjener å lykkes. Ok, det har ikke skjedd så mye og synligheten kunne vært bedre, men det var en bragd i seg selv å få alle organisasjonene med. Ideen om en fellesorganisasjon for fotografene har versert i 35 år – endelig er det en realitet.
Debatten her på Fotografi.no i kjølvannet av min kommentartikkel ”Foto-Norge – et supperåd” har ført til en rekke innspill, blant annet har både Knut Førsund, Rolf Schjesvold (begge representerer Foto-Norge), Helge Preus og Per Harald Strøm bidratt (Strøm har arbeidet med denne saken som tidligere tillitsvalgt i Oslo kameraklubb og Norsk selskap for fotografi).
Kanskje debatten har vært både sunn og nødvendig for Foto-Norge? Debatten har blant annet ført til økt fokus på hva slags profil Foto-Norge skal ha. Foto-Norge skal ikke først og fremst være synlig blant det alminnelige fotopublikum, men arbeide i bakgrunnen mener organisasjonen selv. Det er i og for seg greit, men hvem skal da fronte sakene? De enkelte organisasjonene? Skal Reklamefotografene kjøre saken mot mediekonsernenes nye frilanskontrakter? Hva skal man da med en fellesorganisasjon?
La meg trekke noen paralleller til kunstfeltet, som jeg vet en del om. På 1970- og 80-tallet fikk norske kunstnere gjennomslag for krav om vederlagsordninger for bruk av kunst, og nye stipendordninger for kunstnere ble etablert. Utad var det ofte fellesorganisasjonen Norges kunstnerråd som frontet kunstnernes sak, ikke den enkelte kunstnerorganisasjon. Det var nok heller organisasjonene som den gang arbeidet ”i det stille” – blant annet i statens forhandlingsutvalg.
Jeg skal ikke trekke sammenligningen for langt her, men jeg skjønner ikke hvorfor de enkelte fotograforganisasjonene skal fronte viktige saker når (hvis) man har en fellesorganisasjon som fungerer. Kunne kampen mot de hårreisende frilanskontraktene vært en fanesak for Foto-Norge? I dag er det Frilansjournalistene/Norsk journalistlag som kjører denne saken, mens fotografenes organisasjoner er helt fraværende.
Både Førsund og Schjesvold forsikrer at Foto-Norge skal bli bedre og mer synlig bare de får litt mer tid på seg. Da bør de få det, men er det mulig at Foto-Norge etter neste styremøte i begynnelsen av mars kunne presentere en framdriftsplan? Når skal økonomien etter planen være på plass? Hvor stort budsjett kan Foto-Norge få? Når blir hjemmesiden etablert? Hva slags saker vil man prioritere?
Forsikringer alene om at alt skal bli så bra, så bra er ikke nok i lengden. Det er store forhåpninger der ute. ”Dersom Foto-Norge lykkes, kommer makt til å flyttes”, skriver Per Harald Strøm.
Flott at folk engasjerer seg! (Selv om antall deltakere hittil i debatten er svært begrenset…) Det VIL skje noe, og etter styremøtet 2. mars er jeg rimelig sikker på at det bl.a. vil komme en nettside på plass innen ikke for lang tid.
Det er riktig (og eneste mulige løsning) at de enkelte foreningene får fortsette. Etter hvert vil imidlertid Foto-Norge kunne støtte og overta noen funksjoner, f.eks. det å fronte fotografien ovenfor det offentlige, ta for seg dette rundt utdanning (kvalitet og kvantitet), beskyttelse av opphavsretten, m.m.
Ikke alt vil være på plass etter styremøtet, bl.a. gjelder en så viktig sak som økonomien. Og den MÅ på plass for at tingene skal skje slik vi ønsker. Men toget har begynt å rulle ut fra stasjonen – og bare DET er av stor betydning. Foreningene snakker sammen, har flere felles mål og ser positivt på samarbeidet. Så tåler vi at folk rundt oss er litt utålmodige og presser oss litt. Det er bare fint! Fortsett å interessere dere for Fellesorganisasjonen Foto-Norge!
Selvfølgelig vil vi etter hvert også bli synlige i media – og i foreningene/organisasjonene og i det offentlige. Vær sikker!
mvh pressekontakt Knut Førsund
FOTO-NORGE – et høyhus eller en reperbane?
Et høyhus syns i terrenget, har èn hovedinngang og med en klar visjon som inkluderer alle på en slik måte at alle føler seg inkludert. Et høyhus oppleves som et landemerke, dit folk vil se og reise til. Et landemerke hvor de som sitter på toppen, får et naturlig overblikk over hva som skjer på bakken og i etasjene under.
Som når grupperinger av fotografer klager over mediekontrakter og diskuterer dette på mail. Der en uttalt plenums arena for slike ytringer mangler.
Fotografer ønsker å ville gå inn i et slik høyhus med stor inngang, om inngangen er så stor og høy at det er plass til alle. De må bli møtt velkommen på nøytralt grunnlag. Om ønskelig kan de guides videre dit deres interesser møter andre fotografers interesser og fagområder…om de vil.
Vil de ikke, så vil de samles rundt det alle fotografer har til felles.
Fellesnevneren er altså at de benytter samme inngang i dette ”høyhuset” med ambisjoner som er drevet at mennesker som ikke er fotografer. Da jeg var formann i NRF var det helt naturlig at vi benyttet en fotograf som revisor, fordi han var god med tall. Fotobransjen er full av slike Nivåfeil der vi skal fikse alt selv. Tenk deg en Generalsekretær på toppen som fanger opp e-poster fra ”48 fotografers klager” over Bonniers kontrakter.
Foto-Norge er i seg selv en organisert repetert nivåfeil, der NOEN FÅ har er konstruert et bygg med form som en Reperbane som tror den er et høyhus. Bygget er langstrakt med 9 innganger. En for hver forening. Alle er på gateplan, når det gjelder gjennomslagskraft og synlighet i landskapet.
På mange måter er dette trist. Det er trist å lese i mailsirkelen at Steffen gir opp sin boikott av Bonnier. Så kommer det en strøm med bekjennelser fra andre fotografer. Det virker solidarisk å lese at det flere om tør å innrømme at de også har gitt etter for Bonniers kontrakter.
Hva annet kan vi fotografer gjøre når kassen er tom og vi ikke evner å forstå hvordan vi skal lage et høyhus som inkluderer alle på en slik måte at alle ønsker å bidra på tvers av sine fordommer.
Løsningen kan handle om å gi slipp, la frykten fare og tenke helt nytt.
Kan du forestille deg at et politisk parti blir lagt ned, med mindre velgerne slutter å gi sin støtte der de ikke fornyer sitt medlemskap.
Hva tenker du skal til for å samle Norges Fotografer i et forbund som er det høyhuset det var ment å være i 1894?
CF-Wesenberg,
Engasjert