Patti Smith besøkte tidligere i sommer Oslo og Norwegian Wood-festivalen. Som musiker er hun i superklassen, men det som har gitt henne mest oppmerksomhet det siste året er boken «Just Kids» hvor hun skriver vakkert om ungdomsårene og samlivet med fotografen Robert Mapplethorpe.
Boken ble belønnet med National Book Prize i USA, noe som resulterte i bokanmeldelser over hele verden og titusenvis av kommentarer på nettet. Boken er sterkt selvbiografisk, men er samtidig en inngående skildring av det ekstremt fargerike kunstnerlivet i New York på 1960- og 1970-tallet. Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde mye til felles. Begge var født i 1946, og begge kom fra sterkt religiøse hjem – preget av henholdsvis Jehovas Vitner og den katolske kirken.
Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde mye til felles.
Men den religiøse påvirkningen hadde ulik effekt på deres liv. For Patti var den en plattform å starte på, Mapplethorpe derimot slet med sin katolske oppvekst gjennom hele livet. At han i mange år skjulte sin homoseksuelle legning – ikke minst for familien – hadde sin årsak i sterk religiøs tvil. «Hans katolske opptatthet av det gode og det onde kom stadig sterkere til overflaten, som om han måtte velge det ene fremfor det andre» skriver Patti.
Besatt av å bli kunstner.
I motsetning til Patti som i sine ungdomsår verken var selvopptatt eller karrierebevisst, var Mapplethorpe helt besatt av å bli en suksessrik kunstner. Han var villig til å gjøre alt «to make the big time» – henge rundt på de riktige stedene, selge kroppen sin – og bli kjent med de rike og de berømte. Han ønsket å bli like stor, eller større enn Andy Warhol.
Robert var en perfekt venn og elsker for Patti – for en kort stund. De hadde møtt hverandre tilfeldig, men forsto raskt at de ville bli viktige for hverandre. «Vi pleide å le av våre små og fattige liv, og vi sa at jeg var ei dårlig jente som forsøkte å være god, og at han var en god gutt som prøvde å være det stikk motsatte». Pattis selvbiografi levner ingen tvil om at han var den som lyktes best i sin målsetting.
Fattigdom preget deres tidlige år sammen. De fikk bare dårlig betalte deltidsjobber, leide et elendig husvære og spiste kun kaker og muggent brød. Patti fant etterhvert både sin stemme og sitt medium da hun ga sin egen poesi et «frontalangrep av rock and roll». Mapplethorpe brukte lenger tid. Smith forteller hvordan han kunne studere Michelangelos skulpturer i timer av gangen, i et forsøk på å gripe fatt i følelsen av å arbeide med menneskekroppen uten å slite med hammer og meisel. «Hvorfor skal jeg ta den lange veien», sa han. I deres partnerskap nærmest skjøv Patti ham mot fotografiet, og han oppmuntret henne til sette musikk til poesien hennes. Troen på hverandres kunstnerskap var like sterk som det fysiske og emosjonelle forholdet. Mapplethorpe tok bildet til coveret på Smiths debutalbum «Horses», og om bildet sier hun: «Når jeg ser på det nå, ser jeg aldri meg. Jeg ser oss.»
Smiths og Mapplethorpes liv tok en fargerik vending da de i 1969 flyttet inn i Chelsea Hotel i New York – og en kunstnerkoloni med bl.a. science fiction forfatteren Arthur C Clarke, folkloristen Harry Smith som fascinerte den stadig mer Satan-fokuserte Mapplethorpe – og Beatpoeten Allen Ginsberg som prøvde seg på Patti Smith i den tro at hun var «en meget pen gutt».
Mapplethorpe var nå helt innforstått med sin homoseksualitet, og innledet bl.a. et forhold til samleren Sam Wagstaff som støttet ham på alle måter resten av livet. På slutten av 1970-tallet var forholdet mellom Smith og Mapplethorpe nærmest slutt.
My only soulmate
Hun var aktivt opptatt av sin musikerkarriere, giftet seg og flyttet til Detroit. Men det var også underliggende årsaker. Mapplethorpe beveget seg stadig dypere inn i en verden av hardcore sadomasochisme som Patti Smith fant både forvirrende og skremmende. Mapplethorpes elsker Jack Fritscher har skrevet om hans deltagelse i satanistiske ritualer, og om hans glede i å lure andre inn i elendigheten.
Patti Smith skriver om hvordan hun kommer tilbake til Mapplethorpe mot slutten av hans liv da han var i ferd med å dø av AIDS-relatert sykdom, kun 42 år gammel. Hun lovet ham å skrive deres historie, og nå foreligger den i boken «Just Kids» som i hovedsak er en fortelling om deres tidvis kompliserte forhold – som enda løper gjennom Smiths liv. «My only soulmate» som hun skriver om Mapplethorpe. Boken tar deg gjennom både vakre og vonde hendelser, men helt uten nostalgiens ferniss. Det er en vidunderlig skrevet bok om ungdom, og hvordan ønsket om å skape kan holde oss unge – lekfulle og begeistret.
Tore Holter
Les mer om Patti Smith på LensCulture.
