“Alle” kommer til Paris Photo, men messen er først og fremst et gigantisk marked for pengesterke kjøpere, skriver redaktør Tore Holter i lederen i årets siste utgave av Fotografi. Bladet er i Narvesen i morgen.
Kommentar: Tore Holter
Etter 14 år i trangbodde Carrousel du Louvre flyttet Paris Photo i år til Grand Palais på Champs-Elyssées, kanskje Europas vakreste utstillingsrom. Og plutselig fremsto Paris Photo med ny autoritet. Borte var det uoversiktlige nettet av ganger og rom – og blåst var også køene med den evige skulder mot skulder kontakten nær sagt overalt. Grand Palais ga Paris Photo alt hva det ikke hadde tidligere – masse plass, en systematisk orden – og ikke minst, den søte smaken av eksklusivitet. Alt til det bedre? Ja, men gikk noe tapt på veien? Kanskje det folkelig demokratiske – at Paris Photo var et sted der publikums lidenskap for fotografi fikk større plass enn kommersen? I Grand Palais derimot ble alt så mye tydeligere – at Paris Photo først og fremst er et gigantisk marked for pengesterke kjøpere.
«Alle» kommer til Paris Photo. Fra fjern og nær. Dette er stedet der nye trender og stiler vises på galleriveggene. Det fotografiske markedet bare vokser og vokser. Men, i dette kåte økonomiske landskapet er ikke alle like for loven. Dagen før messen åpner er det en visning for spesielt inviterte gjester – eksempelvis samlere, institusjoner og museer. Alle med så mye penger på VISA-kortet at de kan kjøpe nær hva som helst. Dette er ikke forsmaken på Paris Photo, men det virkelige Paris Photo, der galleriene får igjen for den betydelige kostnaden det er å være her. Rundt 100 millioner kroner + på en kveld – eller noe der omkring? Mange av de bildene som selges i løpet av denne kvelden blir aldri vist senere – de er eksklusivt forbeholdt et kjøpesterkt klientell som er blitt godt orientert på forhånd. Tenk på hva vi går glipp av. Men på Paris Photo er pengene viktigere enn å vise kunsten.
Paris Photo er mer markant todelt enn noen gang. På den ene siden det klassiske materialet i sine små formater. På den annen side samtidsfotografi i kjempeformater. Jeg tror det var den kanadiske fotografen Jeff Wall som startet denne gigantomani trenden, som etter hvert har tatt helt av. Mer eller mindre drevet av et internasjonalt kunstmarked, som plutselig har fått øynene opp for den type fotografi – som i format og eksotiske motiver – ligner på samtidsmaleriet. Dette er en fotografisk fremtid som kommer til å ri markedet som en mare. Men galleriene kan glede seg over mange nye og ivrige kjøpere. Og har du kapital spiller det ingen rolle om du er kunnskapsløs. – Who is Man Ray? What sizes are his prints? Overhørt kommentar på Paris Photo.
Når vi setter alt salgsståket til side, fremtrer Paris Photo som en fotografiets himmel på jorden. Du kan vandre under glasstaket i Grand Palais og se fotografi i dag etter dag – og uansett hvor du setter foten inn blir du behandlet med høflighet, selv om du ikke fremtrer som en potensiell kunde. Franske sikkerhetsvakter – som ikke snakker annet enn fransk – vil tidvis ønske å se i lommene dine, men hva gjør vel det. Av og til kan du også slenge innom bokavdelingen og få med deg en signert bok – eksempelvis denne gangen av William Eggleston. Hele førsteopplaget av hans retrospektice »Chromes» ble solgt ut på no time, prisen på rundt 2000 kr til tross. De heldige som fikk kjøpt, kunne dagen etterpå selge for dobbel pris. Paris Photo fornekter seg ikke.
Tore Holter
