En av de siste dagene under stipendoppholdet i Paris tok jeg meg tid til å sitte en hel formiddag på café og lese bok.
Til den store retrospektive utstillingen med Henri Cartier-Bressons bilder på Centre Pompidou i Paris i sommer, ble det utgitt en stor, tykk bok om denne legendariske franske fotografen. Utstillingen – og boka – er den første virkelig store og brede presentasjonen av Cartier-Bressons livsverk etter at han døde for ti år siden. Noe lignende hadde vel knapt vært mulig i hans levetid, han var både kjent og beryktet for sin trang til å detaljstyre alt som hadde med presentasjonen av sine bilder å gjøre.
Henri Cartier-Bressons personlige bildestil blir av mange betraktet som bildekunst. Selv betraktet han seg nok mer som fotoreporter til å begynne med. Han var tidlig svært opptatt av komposisjon og bildeutsnitt, mindre opptatt av hvilken «bås» han hørte hjemme i. Boka, som jeg kjøpte da jeg så utstillingen i juni, tar utgangspunkt i dette og likestiller på mange måter fotoreporteren og kunstneren, uten å sette to streker under hverken det ene eller det andre. For spiller det nå egentlig noen rolle?
At mange fotografer selv har betraktet seg selv mer som fotojournalister enn som kunstnere betyr jo ikke at andre ikke kan oppleve bildene deres som kunst. Sebastiao Salgado er et godt eksempel. «Jeg er journalist», sa han – da gallerier og kunstmuseer over hele verden sto i kø for å stille ut bildene hans.
Henri Carier-Bresson er obligatorisk for alle som interesserer seg for fotografi. Jeg sitter her og leser, bestiller en kopp kaffe til, og når jeg løfter blikket ser jeg rett bort på Notre Dame. En perfekt setting for å lære mer om denne store fotografen. Og så slår det meg, etterhvert som jeg lærer mer om hans liv og utvikling, at dette burde jeg jo gjort for mange år siden! Jeg har vært lidenskaplig interessert i fotografi i femti år – men så lang tid tok det altså før jeg fant tid til å sette meg ned og virkelig studere en så betydningsfull fotograf. Det hadde jo vært mer naturlig å starte med ham!
Stipendoppholdet går ubønnhørlig mot slutten. Når dette skrives har fruen kommet ned og sammen får vi med oss alt mitt pikkpakk på flyet hjem. Når dette leses er jeg vel tilbake i Oslo – og utsikten til Seinen er byttet ut med Akerselva. Ikke misforstå meg, Akerselva er like fin! I hvert fall i mine øyne. Jeg har fått arbeidet godt i Paris, jeg har mye materiale med meg hjem og skal bruke ledige stunder framover til å bearbeide dette. Følg meg gjerne på Facebook (Fotograf Morten M. Løberg) og på hjemmesidene mine (www.mortenloberg.no).
Og så fikk jeg altså endelig lest meg opp på Henri Cartier-Bresson.
Fotograf Morten M. løberg har i sommer hatt aterlierleilighet i Paris og har hver uke skrevet reisebrev her på fotografi.no. Dette er siste reisebrev.
