Bildet er utrolig forførende – og tittelen symbiotisk: The Endless River. Typisk Pink Floyd.
Coverbildet er kanskje ikke så spesielt i vår Photoshop-tid, men det fungerer utrolig godt som platecover. En mann med vid skjorte som ligner en kjortel, padler i en trebåt på et tett lag av skyer, mot en vakker kveldshimmel. En manipulert visjon med nesten bibelske overtoner. Bildet er litt banalt, ikke helt uten elg i solnedgang-faktor, men fordi det står seg så godt sammen med tittelen og Pink Floyds musikkunivers, hever bildet seg over den slags bildeteori og analyse.
The Endless River er den siste plata til Pink Floyd, eller rettere sagt; det som er igjen av bandet. Det er ikke noen stor plate, mest bearbeidede, tidligere kasserte opptak fra 80-tallet, men omslaget appellerer sterkt til meg og gjør det til en “må ha” skive. Jeg blir carried away – av et bilde.
Pink Floyd har lang tradisjon for gode og spesielle platecovere, som ble til i tett samarbeid med grafikeren Storm Thorgerson og den engelske kunstgruppa Hipgnosis. Nå er Thorgerson død, og det er Simon Fowler (fotograf) og Ahmed Emad Eldin (idé og konsept) som har laget coveret til The Endless River. I god Storm Thorgerson-ånd kan vi nok trygt si.
Mange fotografer og designere fortvilte da CD-formatet kom. Tidligere hadde de jo kunnet boltre seg på store flak av noen LP-covere, mens CD-forpakningen var mye mindre. De klassiske platecoverene ligger da også tilbake i tid, i LPens tidsalder. To av dem er signert Thorgerson/Hipgnosis – for nettopp Pink Floyd; omslaget på Animals, hvor en lyserød gris svever på kveldshimmelen over Battersea Power Station i London, og mannen i dress i full fyr på Wish You Were Here. Thorgerson ville gjerne ha ekte opptak, ikke noe fotomontasje (dette var noen år før Photoshop). Men den oppblåsbare, lyserøde ballong-grisen over Battersea Power Station slet seg og forsvant før bildet var i boks, så der endte man til slutt opp med å montere den inn i ettertid. Grisen som slet seg ble en fare for flyene på vei ut og inn til Heathrow, og det ble ikke noe forsøk nummer to. Mannen som står med dressen i full fyr er derimot ekte. Det er en profesjonell stuntmann som er modell, og like utenfor bildet står en brannmann klar med et brannslukningsapparat.
Det som gjør at jeg rives med av Pink Floyds covere – også denne gangen – er nok at den ofte surrealistiske (noen vil kanskje si psykedeliske) stemningen i musikken gjenspeiler seg i bildene. Det visuelle uttrykket og musikken blir ett univers. Ikke bare har Pink Floyd laget mye særpreget musikk – noen vil sikkert si kunst – de har også gitt oss noen av verdens mest spennende platecovere. Noen vil sikkert også kalle det for kunst.
