Jeg mister fort interessen når jeg hører politisk korrekt klaging på at kvinnelige fotografer er så underkjent og underrepresentert. Men det hender av og til at også jeg stusser.
Noe av det fineste med å være stipendiat i Paris er muligheten til å se fantastiske utstillinger, og da fortrinnsvis fotografi siden det er det jeg driver med. Og det franske nasjonalmuseet for samtidskunst, Jeu de Paume ved Place Concorde, er ikke noe unntak. Museet viser veldig ofte fotografi (også historisk fotografi) og fram til september blant andre den ungarske fotografen Kati Horna (1912 – 2000).
Kati who? Jeg hadde ikke engang hørt navnet tidligere, mens flere av de mannlige fotografene hun pleide omgang med – og vise versa – er godt kjent: Robert Capa, André Kertész, László Moholy-Nagy og Brassaï. Ingen av disse var vel spesielt kjent for å sette kvinnelige fotografer foran seg selv.
Utstillingen med Kati Hornas bilder er både overraskende, visuelt spennende og veldig interessant sett ut fra tiden hun arbeidet i. Hun levde mesteparten av sitt liv i Mexico og var en del av det avatgardistiske kunstnermiljøet, sterkt influert av blant annet sovjetisk konstruktivisme, Bauhaus, surrealismen og den tyske «Neue Sachlichkeit». Alt dette er retninger som i sterk grad har påvirket fotografiet og formet fotografimediet til det vi ser i dag. Hadde det ikke vært for Horna og hennes samtidige hadde vel fotografiet blitt sittende fast i en sump i solnedgang, ei hengemyr av piktorialisme og romantikk! Kati Horna var en samfunnsengasjert, humanistisk fotograf med en uvanlig kunstnerisk kreativitet til fotojournalist å være, skriver kuratorene Ángeles Alonso Espinosa og José Antonio Rodríguez ved Museo Amparo i Puebla (Mexico), som har satt sammen denne retrospektive utstillingen av Kati Hornas bilder.
De aller fleste bildene på utstillingen er vintage-fortørrelser i forholdsvis små formater. De har et unikt uttrykk og kraft i seg som gjør inntrykk. Hvorfor har vi ikke hørt om Kati Horna tidligere?
Jeg har fulgt rimelig godt med på internasjonale fotofestivaler og viktige utstillinger, i hvert fall i Europa, siden midten av 1970-tallet, men kan aldri huske å ha sett Kati Hornas bilder hverken på fotofestivalen i Arles, på Photokina eller i de store museene og galleriene – før altså Museo Amparo og Jeu de Paume løfter henne fram i lyset. Jeg synes det er både underlig og skuffende. Kati Horna var «alive and kicking» på hele 1970-tallet, hele 80-tallet og mesteparten av 90-tallet, til hun døde 88 år gammel i 2000. Hun var aldri «guest of honor» hverken i Arles, i Perpignan eller noe annet sted jeg vet om.
Så det er nok dessverre slik at kvinnelige fotografer av Kati Hornas generasjon systematisk ble underkjent og forbigått, fordi de var kvinner. Gutta var mest opptatt av seg selv – som for eksempel Man Ray, som fikk æren for å ha gjenoppdaget solarisasjonseffekten, som han brukte i sin kunst. Men det var hans kvinnelige medfotograf og assistent, Elisabeth (Lee) Miller, som fant noen av Man Rays forkastede og ufikserte forstørrelser i papirkurven i mørkerommet, og som først ble oppmerksom på den utilsiktede effekten. Man Ray plukket opp bildene, fikserte og skylte dem – og signerte dem. Nå skal det sies at han videreutviklet oppdagelsen, han var jo en stor kunstner, men Lee Miller har først kommet til heder og verdighet i nyere tid – mye takket være sønnen Antony Penrose som iherdig drifter Lee Miller Archive og som driver hjemmet Farley Farm House i Sussex i England mer eller mindre som et museum. Mange av bildene fra 1930-tallet som er kreditert Man Ray, særlig kommersielle oppdrag, er faktisk fotografert av Lee Miller.
Som sagt, jeg detter fort av lasset når noen i dag sutrer og mener at kvinnelige fotografer lider i mannsdominerte redaksjoner og alt det tullet der. Men historisk har kvinnelige fotografer ofte blitt undervurdert. Her er en lenke til en veldig informativ video som Jeu de Paume har laget om Kati Horna-utstillingen: http://www.jeudepaume.org/index.php?page=article&idArt=2060.
Utstillingen vises til 14. september.
Jeu de Paume Paris
1 place de la Concorde
Metro: Linje 1, 8 eller 12 til Concorde
www.jeudepaume.org
Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no.
