Det er et begrep som slår meg når jeg ser Asle Svarveruds fotografier: Wysiwyg.
Det har ikke å gjøre med at jeg har havnet på fylla – slik Asle Svarverud gjorde en gang på en bar i Tunis, sammen med en uføretrygdet norsk homse som var mest opptatt av å sjekke tunisiske smågutter, og som datt og slo seg stygt så Asle måtte hjelpe ham hjem til en kompis av seg, hvor Asle traff en amerikansk jente som jobbet for fredskorpset og som han giftet seg med i Stockholm bare noen måneder etter og fikk en datter som nå er 28 år og jobber som lærer på Haiti. Wysiwyg er en forkortelse for «what you see is what you get». Det er ikke noe fiksfakseri med Asle Svarveruds bilder, han viser landskapet som det er.
– Hvorfor fotograferer du?
– Jeg har et uttrykksbehov. Jeg vet at det er et forslitt uttrykk. Jeg tok svennebrev som portrettfotograf i 1971. Da hadde jeg gått i lære hos fotograf Rude og et år på fotograflinja på Sogn videregående skole under Margaret Fosseide. Etter det jobbet jeg som portrett– og brudefotograf, før jeg begynte hos Mittet som postkortfotograf. Det var vel ikke akkurat noe for meg, så jeg fikk meg hyre som dekksgutt på en lastbåt og jobbet meg til India. Derfra reise jeg til Sri Lanka, tilbake til India, videre til Nepal, Pakistan, Afganistan og hjemover, hele tiden med buss, tog eller ferge. Jeg fikk noe dysenterilignende greier og skremte vel mora mi da jeg omsider banka på døra hjemme i Oslo og badevekta viste 65 kilo. Det er lenge siden jeg veide 65 kilo.
– Jeg spurte om hvorfor du fotograferer.
– Jeg har en kjærlighet til landsskapet som jeg vil formidle. Jeg vet det høres svulstig ut. Jeg var en skoletrøtt 16-åring, så jeg ble visergutt i VG. Etter en stund ble jobben som fotoassistent ledig, og den jobben fikk jeg. Deretter gikk jeg i lære…
– Du slipper ikke unna!
– Jeg har lyst til å dele min fascinasjon for landskapsfotografi. Jeg vet jeg blir oppfattet som en stillhetens fotograf. Bildene mine symboliserer nok ro på en eller annen måte siden så mange mener dette, men jeg ser ikke på meg selv som noen «symbolfotograf». Jeg er en «motivsynfotograf». Jeg fotograferer figurativt. Jeg etterstreber et helt rent utrykk, i en umanipulert amerikansk vestkystfotografi-tradisjon, du vet sonesystemet og alt det der. Jeg sammenligner det med understrengene i hardingfela. Kanskje bildene mine får noe av en typisk norsk klang, i form av undertoner i bildene?
Det er ingen tvil om at Asle Svarveruds fotografi blir satt pris på i utlandet, og særlig i USA hvor han har stilt ut ved flere anledninger de siste årene. Han stiller ut her hjemme også, men innehar en forholdsvis anonym plass på den norske fotokunstscenen. Noe stipend av betydning har han aldri fått. For syv, åtte år siden ga han opp og sluttet å sende inn søknad.
Asle Svarverud har et lite skogholt ved Gamle Mossevei utenfor Oslo. Der har han fotografert trestammer og skogsdetaljer.
– Jeg liker å vende tilbake til motivene mine. Jeg oppdager noe nytt hver gang. Det høres banalt ut, men det dreier seg jo om å se. Jeg lærer å se hele tida. Jeg må hele tiden previsualisere bildene mine i et landskap i farger. Jeg jobber utelukkende i svarthvitt.
Asle Svarverud har samlet de beste bildene gjennom en tyve år lang kunstnerisk periode i en ny bok som kommer ut i samarbeid med Utenriksdepartementet. I tre måneder sto han i mørkerommet og laget forstørrelser av bildene. Til slutt endte han i Bergamo i Italia for å få den trykken han ønsket. Regninga kom på 250.000 kroner. Han har betalt hele summen selv, av oppsparte midler. Så er da også resultatet førsteklasses.
Svarverud har hatt fast jobb som miljøarbeider i rusmiddeletaten i Oslo kommune i 25 år. Da han hadde reist fra seg, giftet seg med sin amerikanske fredskorpskvinne, blitt far og slått seg ned i Oslo sammen med familien, gikk han ganske enkelt på arbeidskontoret.
– Jeg har alltid jobbet mye kveldsvakt. Jeg avspaserer en del. Jeg kan jobbe i mørkerommet på formiddagen og gå på jobb om ettermidda- gen. Arbeidsdisiplin måtte jeg lære meg da jeg gikk i fotograflære hos Rude.
I dag er han gift på nytt og er igjen småbarnsfar. Yngstedattera er ti. Han ler når han tenker på sin egen utferdstrang som ung og eldstedattera som er lærer i et av verdens farligste land.
– Det var vel ikke noe annet å vente!
Lofoten er Asle Svarveruds motivområde nummer en. Han har vendt tilbake dit utallige ganger, og i lange perioder bodd i kunstnerhuset i Svolvær.
– Jeg husker enda første gangen jeg kom til Lofoten i 1986. Jeg hadde tatt ferja fra Skutvik, og ble helt overvel- det av den hvite lofotveggen som møtte meg. Det var midt i april. Jeg følte det som jeg hadde kommet hjem. Dette landsskapet tiltalte meg sterkt. Det fortalte meg noe. Å være landskapsfotograf går jo ut på å finne landsskaper som betyr noe, som formidler noe. OK, jeg trengte litt tid for å fotografere av meg alle klisjeene. Jeg måtte jobbe meg gjennom alt det pene. Men det var vel anvendt tid. Etterpå kunne jeg slappe mer av og konsen- trere meg om å søke det essensielle, uten å bli så jævli blendet av alt det vakre.
– Perfekt fotohåndverk er også viktig for deg?
– Der er jeg skyldig! Godt håndverk er en forutsetning for min bildestil. Jeg fotogra-
ferer helst på 8×10” film og har lært mørkerom av Bruce Barnbaum og John Sexton. Barnbaum har vært flere ganger i Norge og holdt workshops, John Sexton var Ansel Adams assistent. John Sexton er en fototekniker av rang, han er bedre en Ansel. Jeg har vært to ganger i California for å gå på kurs hos ham. Han mailet meg nylig for å fortelle at Forte har tatt opp igjen produksjonen av fotopapir.
Asle Svarveruds marerittaktige drømmer dreier seg ikke om fall som aldri tar slutt, om en mørk, klam hånd i natten eller om å sitte fast på en libysk grenseovergang uten utsikt til å slippe gjennom. Det dreier seg ikke om bokstavelig talt å tvinge seg til en plass i en drosje, krangle seg over grensa, tvinge sjåføren til å kjøre seg til Tripoli for deretter å få en regning på 250 dollar. Som han ikke kunne betale. Nei, Asle Svarveruds værste mareritt er at gammeldags fotopapir skal forsvinne.
– Trur du at det kommer til å skje?
– Helt sikkert!
Denne artikkelen sto på trykk i Fotografi # 2 2006.