Martine Franck er død, 74 år gammel. Ikke alle kjenner til henne, men hun var en av de fremste kvinnelige fotografene i de siste 50 årene. Det er urettferdig at hun ble mest kjent som ektefellen til Henri Cartier-Bresson.
Det hendte for eksempel flere ganger at det sto på invitasjonskortene til hennes utstillinger at Cartier-Bresson ville være til stede – som et ekstra trekkplaster. Ved en anledning stoppet hun utstillingen. Det var jo hun som skulle være i fokus. Men det var hennes fotografi som først vakte Cartier-Bressons interesse. Sjekkereplikken hans var «Martine, jeg vil gjerne se kontaktarkene dine».
Det sies at etter det diskuterte de knapt fotografi. Og de arbeidet sjelden sammen. – Vi hadde så ulike arbeidsmetoder, sa hun i et nylig intervju. Men med de utfordringene det må ha vært å leve med Cartier-Bressons berømmelse, var hun likevel sterkt opptatt av hans arbeid og posisjon. Hun var drivkraften bak etableringen av Fondation Henri Cartier-Bresson (2002) som i dag rommer hans livsverk, og som ikke minst håndhever beinharde regler om hvordan hans bilder brukes av andre. Med all den oppmerksomhet hun ga sin mann, er det ikke så rart at det først er i de senere år at hun har fått den oppmerksomheten for sitt livsverk som hun fortjener. I 1998 viste Maison Européenne de la Photographie en stor retrospektiv utstilling med hennes bilder, og i 2005 ble hun tildelt den meget prestisjetunge ordenen Chevalier Légion d´Honneur for sitt fotografiske arbeid.
Martine Franck startet først i det kjente franske bildebyrået Vu. Da det gikk på ryggen var hun med på å starte byrået Viva. Mest fordi hun ikke ønsket å arbeide i sin manns skygge. Men så gikk også det rett vest, og etter en periode ble hun medlem i Magnum i 1983, og var visepresident her fra 1998-2000. Hun var lite opptatt av krigs- og menneskelig tragedie reportasjer, som jo Magnums berømmelse var bygget på. Isteden fokuserte hun på enkeltmenneskers skjebne. Et eksempel er hennes bok om Tory Island – en liten fjellknatt på nordkysten av Irland med en befolkning på 130 gæliskspråklige sjeler. Hun bodde her i en lengere periode for å dokumentere deres liv. Mest kjent er hun kanskje for sine mange uformelle og intime portretter av store kulturpersonligheter – som ble trykket i LIFE, Fortune Magazine og Vogue. En enestående portfolio. Hun ble også Théatre du Soleils faste fotograf, og det sies at den levende interessen for teateret fikk hennes beskjedne tilbakeholdenhet til å forsvinne.
Martine Francks livsverk rommer mange fantastiske bilder, noen av dem er alltid å finne i bøker om fotografiets historie. Hun slet lenge med sykdom, men arbeidet stadig. Så sent som i 2010 hadde hun utstillinger både i Howard Greenberg Gallery i New York og i Claude Bernhard Gallery i Paris. Det sies at Eve Arnold, hennes kvinnelige kollega i Magnum, i sin tid ga henne det råd at som kvinnelig fotograf måtte hun være pågående. Men for Martine Franck, som var rotfestet i det franske dokumentarfotografiets humanisttradisjon, var empati hennes viktigste egenskap.
Du kan se Martine Francks bilder her.
