Når man har base i Paris, er fotofestivalen i Arles i Sør-Frankrike bare en noen timers togtur unna. Festivaluka er over, men utstillingene vises til slutten av september.
Opplevelsen av Arles-festivalen avhenger av øynene som ser. Jeg for min del fikk sett en rekke veldig interessante utstillinger og det var vel anvendte dager. Dette kommer jeg tilbake til, men Arles i festivaluka – som alltid er første uka i juli – er uansett en opplevelse! I år var det dessuten ikke så fordømrade varmt som det pleier å være, men til forveksling likt et svært behagelig godt norsk sommerklima. (Til gjengjeld har varmen for alvor slått til i Paris nå, 33 grader ved midnatt er ganske hett).
Arles og Place du Forum syder av liv og røre uka festivalen åpner. Også mange nordmenn finner veien hit. Nytt av året (jeg har ikke vært i Arles siden 2010) er grupper av kinesiske og japanske turister som alle skal ta hvert sitt bilde av nabokaféen Le Café du Nuit, berømt fra Vincent van Goghs maleri «Terrasse du café le soir» (malt i 1888). Eksteriøret er helt likt den dag i dag. Men ingen gammel Arles-veteran lar seg friste av en slik hypet turistfelle, naturligvis!
Nok om det, Arles er uansett en veldig trivelig og sjarmerende by med sine trange smågater, små kaféer og restauranter. I festivaluka er det kveldsforestillinger med aktuelle bilder og fotografer i byens gamle antikke teater, og en kveld – «La nuit de la photographie» – vises det bilder på store lerreter over hele byen til klokka 03 om natta.
Så det er nok å ta seg til. Regn med minst to dager med tett program om du vil se alle utstillingene. I år presenterte Arles-festivalen blant annet to store private samlinger: W. M. Hunt Collection og The Walter Collection (begge USA). Den første konsentrerer seg om bilder av grupper og store folkemasser i USA før 1950. Det er altså et både uvanlig og svært begrenset tema, men en veldig spennende og interessant utstilling med en rekke imponerende gruppebilder. The Walter Collection konsentrerer seg om seriefotografi, med blant annet Richard Avedons «rett-opp-og-ned»-studioportretter av kjente politikere og kulturpersonligheter – alle mot samme nøytrale, hvite bakgrunn. Her er også Bernd og Hilla Bechers i sin tid banebrytende serie med bilder av gammel industriell arkitektur.
Den britiske mote- og kjendisfotografen David Bailey er en av årets hovedutstillerne – i den fantastiske Eglise Sainte-Anne. Dessverre er dette en tilsynelatende retningsløs opphopning av altfor mange bilder i altfor mange formater og presentasjonsformer (sånn kan det gå når fotografene selv får bestemme for mye!). Jeg våger å påstå at ikke alt David Bailey har laget er like spennende fotografi (mange vil sikkert være uenig) – når vi tar bort kjendisfaktoren. Kanskje bildene Bailey har laget helt etter eget hode (hovedsaklig med sin kone, som også var modell, som motiv) er de beste, men mange av de andre er helt tydelig oppdragsfotografering uten samme personlige nerve – slik jeg ser det. Ikke at det er noe galt i oppdragsfotografering, for all del (hva skulle fotografer ellers leve av?), men det blir ikke nødvendigvis kunst, eller spennede fotografi. Ikke nødvendigvis.
Det er fåfengt å omtale alle utstillingene, oversikten finner du uansett på deres hjemmeside. Men det er verdt å nevne at det alltid dukker opp små overraskelser og uventede impulser når man minst venter det. Ute på Musée Departemental Arles Antique vises bilder fotografert av avantgarde-fotografer som blant andre Laszlo Moholy-Nagy, Man Ray og Albert Renger-Patzsch – fotografert for en fransk produsent av landbruksmaskiner! Og på utstillingen «The Arlésienne» dukker det plutselig opp et par bilder av Henri Cartier-Bresson, som jeg ikke kan huske å ha sett tidligere – som igjen viser hvor stor han var som fotograf.
Det gamle verkstedområdet til SNCF, det franske jernbaneselskapet, ute på Parc des Ateliers, inneholder så mange utstillinger at du kan tilbringe en hel dag bare her ute! De gamle bygningene er satt i stand og utstyrt med flotte utstillingsvegger og belysning – noe Arlesfestivalen helt klart har prioritert de siste årene. Det er ikke lenger nok å bare finne et tomt lokale og så gjøre det beste ut av det. Her er det kvalitet i alle ledd. Jeg har lyst til å si at her har Nordic Light mye å lære, selv om det står på økonomiske midler, selvfølgelig.
Arles-festivalen har vært veldig inspirerende de gangene jeg har vært hert (første gang var i 1977). Jeg finner alltid noe som er verdt å se. Og det er jo veldig trivelig å sitte med en liten pastis i ettermiddagssola på Place du Forum, det lille torget som fungerer som et uoffisielt samlingssted. Det ser likedan ut som på 1970-tallet, bare med litt flere kaféstoler, flere baldakiner for å skygge for sola og noen nye navn på de ellers så tradisjonsrike kaféene. Det hender til og med at jeg kjøper ei pakke Gitanes eller Gauloises, og tar meg en røyk (selv om jeg ikke røyker). Om noen år kan jeg kanskje feire mitt private 40 års Arles-jubileum her nede. Bare jeg husker å bestille hotell i tide! Det er ikke lenger som i gamle dager, da vi tok nattoget fra Paris til Arles, ruslet inn i byen tidlig om morgenen og så etter et rimelig hotell med ledige rom. Det ordnet seg alltid, men etterhvert som festivalen har vokst i popularitet er hotellkapasiteen sprengt. Mange bestiller rom for neste år før de reiser herfra.
Søndag kveld var festivaluka over og SNCFs to-etasjers hurtigtog (TGV) tok oss tilbake til Gare Lyon i Paris. Bare togturen er jo en opplevelse! Derfra er det kun to holdeplasser på metroen til studioleiligheten min på Cité des Arts i Paris sentrum (så vi rakk finalekampen i fotball-VM). Godt å være “hjemme” igjen!
Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no.
