Det å fotografere verdens fremste ekstremsports-utøvere i spektakulær natur er for mange selve definisjonen på dømmejobben. For Frode Sandbech er det hverdagen.
Bak alle gode bilder ligger hardt arbeid, og det er lett å si ja til for mye når man er oppslukt av det man driver med. Når Fotografi møtte Frode Sandbech i høstsolen hadde han faktisk hatt sommerferie og tempoet var litt lavere. Skjønt, om dette var en frivillig avgjørelse er ikke så sikkert:
– Jeg har tatt det med ro i sommer og hatt litt tid til å slappe av. Det har gått i ett så lenge nå at jeg faktisk har jobbet på meg epilepsi, forteller Frode.
Da er det kanskje greit å roe det litt ned. Men planene ligger likevel tett, for med kunder som Burton, Nike og Transworld er det ikke mangel på jobber. Og slik har det egentlig alltid vært for Frode, jobbene har stort sett kommet tett siden han startet med fotografi for alvor.
– Da jeg var 17 byttet jeg bort min elektriske gitar mot en gammel Pentax og et par linser, og jeg begynte å fotografere kompisene mine. Jeg var en del av snowboardmiljøet og det første bildet jeg hadde på trykk var i Ultrasport i 2001. Da hadde jeg allerede bestemt meg for at det var fotografi jeg skulle drive med, og planen var å studere fotografi i Australia. Men da jeg først besøkte skolen fikk jeg mange spørsmål fra studenter som hadde studert i både ett og to år. Jeg forsto da at jeg allerede hadde mer kunnskap enn mange av studentene der. Jeg bestemte meg for å droppe skolen, sette av tre år for å jobbe hardt og se på dette som min utdanning.
Frode kjente allerede miljøet godt, og det tok ikke lang tid før han var i gang med jobber både i Norge og utlandet. Ser man på hans bilder er det et stort spenn, fra utøvere i store landskap til lekne bilder av kompiser. Fellesnevneren er en kvalitet og nysgjerrighet som gjør at hans bilder skiller seg ut fra mengden.
– Jeg hadde et sug etter å lære og har eksperimentert mye helt siden jeg startet. Jeg var også så heldig å ha en kompis, Espen Lystad, som er en utrolig dyktig fotograf, og som hjalp meg mye. Innenfor ekstremsport er det lov å eksperimentere, og måten man dokumenterer sporten på er veldig åpen for nye uttrykk. Oppdragsgiverne ønsker ofte at man skal prøve ut nye ting, dette gjør det jo veldig spennende å jobbe med og gir oss fotografer stor kunstnerisk frihet.
Til fjells
Hverdagen for ekstremsportfotografer kan variere fra mer eller mindre kontrollerte omgivelser i løypene til toppturer på 4.000 meter. Det å planlegge og ha riktig utstyr blir avgjørende for om et opptak skal bli bra, eller i det hele tatt gjennomførbart.
– Hovedregelen er å pakke etter hvor langt unna transportmiddelet jeg skal gjøre opptaket. Det mest ekstreme eksempelet var da jeg fotograferte Axel Svindal på det høyeste fjellet i Østerrike, Grossglokner. Da gikk vi til nesten 4.000 meter, og det sier seg selv at du bare tar med deg det som er strengt tatt nødvendig. Ikke bare skal du gjøre en god jobb, men du må også utfordre deg selv rent fysisk for i det hele tatt å komme deg opp på toppen. I slike situasjoner blir planleggingen helt essensiell; hvilke bilder er jeg ute etter, hvordan er forholdene, hva trenger jeg av utstyr?
– Ofte har du store landskap i bildene dine, hvor utøverne kun blir en liten del av landskapet. Sammen med eksterne blitzer som skal plasseres må det bli en del vassing i snø for å få alt dette på plass?
– Jeg er vant til å gå. Med fullt utstyr har jeg to til tre tunge sekker med meg, da er en hel sekk full av blitzutstyr. I andre situasjoner har man ikke mulighet til å ta med seg blitzer i det hele tatt. Da har jeg gjerne bare med en sekk med fotoutstyr og benytter eksisterende lys og prøver å finne spennende måter å bruke dette på, som motlys, solnedganger og så videre. Hvor lang tid jeg kan bruke på å sette opp lys og utstyr varierer mye. Ofte har man også bare ett forsøk på å fange et bilde, så da må man rett og slett gjøre hva som trengs for at ting skal være på plass på forhånd.
– Får du et like stort kick bak kamera som utøverne gjør foran linsen?
– Absolutt. Når alt stemmer, linjene, utøveren, lyset, da står jeg der og hopper av glede. Jeg får et skikkelig adrenalinkick. Men det er jo mye jobb, og mye tid i fjellet blir brukt uten at det skjer noen verdens ting. Det å få noe ut av vanskelige forhold, det å vente… Det er mye jobb mellom hver opptur.
Nesten skadefritt
Det er ikke fritt for at det finnes en og annen skade i ekstremsportmiljøet, men heldigvis har ikke ulykken rammet Frode selv. Men en og annen episode har han opplevd.
– Noen ganger går jeg inn i situasjoner hvor jeg tenker; herregud, hva er det jeg driver med. Men noen direkte farlige situasjoner har jeg aldri vært i. Når det er sagt, så ser jeg jo noen uhell. Den drøyeste skaden jeg så var en utøver som kjørte rett inn i en metallstang og pådro seg brudd i hodeskallen. Det var temmelig stygt, men det gikk heldigvis bra…
– Som du var inne på er dette en genre som er åpen for utvikling og nye uttrykk, hva er det som pusher deg videre?
– Jeg forsøker å teste ut nye ting hele tiden,samtidig som jeg får et kick av de naturopplevelsene som følger med jobben. Nå jobber jeg mer og mer i Norge og synes det er sinnsykt mange bra steder å fotografere i vårt eget land. Jeg kommer nå rett fra Lofoten hvor jeg fotograferte sykling under nordlys. Det var utrolig inspirerende og noe jeg ikke har sett andre gjøre før. Jeg tror virkelig Norge har mye å by på, også i internasjonal målestokk.
– Bildene dine har blitt vist i magasiner verden rundt, men vi har ikke fått se bildene dine i så mange andre sammenhenger?
– Nei, jeg har ikke fokusert på utstillinger og den slags. Men jeg var nylig med i konkurransen Pro Photo Showdown under verdens største vintersportsfestival i Whistler i Canada. Der viste jeg et slideshow på ni minutter foran to tusen festglade mennesker. Når de så et bilde de likte så ble det full jubel, det var skikkelig morro. Og ekstra moro var det jo at jeg stakk av med førstepremien…
Intervjuet er hentet fra Fotografi nummer seks 2014.
