Barna på bildene stirrer på oss med alvorlige, uutgrunnelige øyne, en smule arrogant, samtidig som det er tydelig for betrakteren at det er en egen atmosfære av tillitt mellom fotografen og objektet. I april ble Nelli Palomäkis serie About Ten vist på Nordic Light.
– Jeg blir så emosjonell og kan gråte kjempehøyt, det er flaut, sier den finske fotografen Nelli Palomäki da Fotografi møtte henne rett etter James Nachtways foredrag under Nordic Light i Kristiansund. Tårene renner nedover kinnene hennes. Nachtways foredrag var gripende, med sterke bilder fra krig, sult og katastrofer. Hun var ikke alene i salen om å være sterkt berørt.
Nelli Palomäki ble født i Forssa i Finland i 1981. Hun er medlem av Helsinki School, en eksklusiv gruppe fotografer som alle er utdannet fra, eller har undervist ved, Aalto University School of Arts, Design and Architecture. Utstillingen i Kristiansund har hun kalt ”About Ten”, som henspeiler på alderen rundt ti år, denne litt mystiske tiden mellom barndom og ungdom, alderen hvor barn begynner å bli bevisst seg selv, sitt utseende og sin kropp.
Nelli jobber primært med portretter og forteller at det under poseringen skjer noe som hun forsøker å finne ut av, tilstedeværelsen, både sin egen og barnets. Det er en intensitet i det delte øyeblikket. Å fotografere portretter handler like mye om oss selv, om dødelighet og vår uunngåelige skjebne.
– Til å begynne med fotograferte jeg ikke mange barn, jeg var redd for dem. De er mye smartere og mye mer selvstendige enn hva vi tror de er. Jeg er opptatt av at barn ikke er drevne i å posere foran kamera, de vet ikke hvilken side av ansiktet som gjør seg best på et bilde, hvordan lyset skal falle for at de skal ta seg best mulig ut. De gjør små ”feil” foran kameraet. Det er vanskelig å ta slike portretter av voksne. Det ”uperfekte” fascinerer meg.
Barn har ofte en stolthet over å bli fotografert, de føler seg utvalgte, og Nelli foretrekker å ta portrettet før hun kjenner barnet for godt. Slik har fotograf og modell gjensidig respekt for hverandre:
– Jeg ønsker ikke at vi skal være for komfortable med hverandre. Å bli fotografert er ubehagelig, både for den fotograferte og for meg. Når de blir kjent med meg forsvinner noe av magien. Selvfølgelig kjenner jeg noen av de barna jeg fotograferer godt også, og da er situasjonen en helt annen. Man kan ikke bruke for lang tid, maks en time, barna begynner å klage etter å ha stått stille en lang stund. Jeg glemmer lett tiden, bak kamera er jeg så konsentrert. Jeg er helt stille når jeg fotograferer, vi snakker ikke sammen, den eneste lyden er klikket fra kameraet og filmfremtrekket. Vi er som i en egen boble, en fredfull og stille atmosfære fri for stress. Og så plutselig skjer det; ”nå er du et bilde” kan jeg si. Personen forandrer seg til å bli et bilde, ikke en person. Bildet skal handle om meg og den andre personen, og forholdet oss imellom.
– Portrettene er tidløse, de kan minne om portretter tatt på 1800-tallet, hvor det å bli portrettert var en stor, alvorlig begivenhet.
– Portrettfotografiet har ikke forandret seg mye, magien er fremdeles til stede. Ved å bli tatt bilde av gir en fra seg en bit av seg selv, jeg vil ikke akkurat si sjelen, men likevel… Vi er de eneste som ikke ser oss selv på ordentlig, vi har et endimensjonalt bilde av oss selv fra fotografier og vårt eget speilbilde. Det er frustrerende, sier Nelli.
Nelli jobber analogt. Hun fotograferer på film og skanner så filmen. Hun vil ikke fotografere digitalt.
– Jeg elsker det at du ikke kan se bildet, man ser ikke feilene. I et digitalt bilde kan du rette opp alt, og resultatet blir kjedelig, det er ikke noe mer å se på, det er så perfekt. Perfekte bilder er kjedelige.
I 2012 gjorde Nelli serien ”Sons of Nakhimov” som startet som et dokumentarprosjekt. Nakhimov Naval Academy i St Petersburg ble bygget under andre verdenskrig og var en skole for tenåringskadetter. Akademiet og historien var fascinerende, men etter å ha vært der en stund og fotografert, innså hun at hun fortsatte å gjøre akkurat det samme som hun gjorde hjemme i Finland, hun tok portretter. Nelli fant ut at dokumentarfotografi ikke var noe hun interesserte seg for. Hun var heller fascinert av portrettet, og vår problematiske måte å se oss selv på.
– Mitt arbeid har alltid handlet om individuelle portretter. Selv om jeg har arbeidet med forskjellige temaer og fagområder velger jeg å se på mitt arbeid som en helhet, som et slags evigvarende prosjekt. Men det er tøft å være ung kunstner i dag. Presset på at du hele tiden skal komme opp med noe nytt er stort. Man skal være god i alt, og fornye seg hele tiden, samtidig som man må sende søknader i øst og vest. Det finnes ikke tid til å utvikle seg. Hvis du ikke har lykkes innen du er 35 vil du aldri klare det.
Utfordringen for Nelli er å fortsette å lage interessante bilder. Som hun sier; de må være interessante for henne selv, er de ikke det kan hun ikke forvente at andre finner arbeidet spennende.
– Et portrett er på mange måter trist, det har allerede skjedd, det er et avtrykk av vår tid sammen, det som er igjen. Jeg forsøker å komme til kjernen i portrettet, finne ut hva det er for meg, avslutter Nelli Palomäki.
