Test: Sony Alpha A7 II

Det har skjedd før, og nå har det skjedd igjen. Vi har testet et produkt som får oss til å sitte igjen med et stort spørsmål: Hvorfor gjorde de det ikke slik i første omgang? Hils på Sony A7 II.

For snart halvannet år siden slapp Sony sine to første speilløse fullformatkameraer – Alpha A7 med 24 Mp og Alpha A7R med hele 36 Mp. Noen måneder senere kom Alpha A7S med 12 Mp, sterke videoegenskaper og den hittil mest lysfølsomme bildebrikken vi har sett.

Men Sony hadde et problem: de fleste objektivene som passet, var ikke laget for fullformat, og ved lanseringen var de fleste nye fullformatobjektivene uten bildestabilisator. Når heller ikke kameraene hadde bildestabilisator, ble systemet svært begrenset. Vi var henvist til stativ eller godt lys og korte lukkertider. Hverken kamera eller objektiver fikk vist seg fra sin beste side.

Allerede da spurte vi: hvorfor ikke bildestabilisator? For Sony av alle, som hadde overtatt pioneren på bildestabilisator i kameraet – Konica Minolta – satt på både teknologien og erfaringen. De var først ute med fullformatbrikke og bildestabilisator i speilreflekskameraene Alpha A900 og nå sist Alpha SLT-A99. Ingen fullformatobjektiver med A-fatning (til speilrefleks) hadde bildestabilisator.

Derfor spurte vi igjen da vi fikk presentert Alpha A7 II første gang: hvorfor ikke bildestabilisator før nå? For som vi skrev i vårt førsteinntrykk: med bildestabilisator i kameraet føles det som om Sony er i mål.

Svaret vi fikk var enkelt, men likevel underlig: ved lanseringen av de første A7-kameraene rakk de ikke å utvikle en bildestabilisator som fikk plass i de små speilløse husene.

Rett skal være rett. Når Sony først kom med den etterlengtede bildestabilisatoren i Alpha A7 II, var den mer avansert enn noe de hadde laget før. Teknisk kniver den med Olympus om effektivitet, men klarer det med en mye større bildebrikke. Det er en bragd. Mekanismen har færre bevegelige deler, og «opphenget» er først og fremst magnetisk. Og bildestabilisatoren er tett integrert med hele Sony-systemet – den overlater til objektivene å stabilisere der det finnes bildestsbilisator innebygd.

Siden lanseringen av A7-serien har også en rekke nye objektiver blitt introdusert. med vårens objektivslipp teller vi mer enn dusinet, og med adapter har A7 II tilgang til Sonys gode teleobjektiver for A-fatning. Med bildestabilisator. For den gjør virkelig en forskjell.

Bildekvalitet. Vi har hatt gleden av å teste Sony A7 II med det suverene normalobjektivet Zeiss 55 mm f/1.8 med E-fatning og to av de nyere telezoomene for A-fatning; 70–300 mm f/4.5–5.6 og 70–400 mm f/4–5.6.

Vanligvis tar vi testopptak på stativ, men denne gangen har vi også fotografert mye håndholdt. Og det er da vi ser forskjellen: Der Alpha A7R aldri fikk vist sitt potensial uten stativ, leverer A7 II det ene sylskarpe bildet etter det andre selv under mindre enn optimale lysforhold.
De 24 megapikslene leveres av en bildebrikke vi i store trekk kjenner godt – den finnes både på den første A7, på Alpha A99, og på flere av Nikons kameraer i ganske sammenlignbar utførelse.

Den fine tonen i bildet kjenner vi igjen, og nå kommer detaljgjengivelsene også til sin rett. 55-millimeteren er ikke billig, men optisk kan den måle seg med omtrent hva som helst av andre normalobjektiver. De to telezoomene gir deg valget mellom et praktisk og kompakt objektiv som fungerer også håndholdt med A7 II (70-300), og en kraftig og bunnsolid telezoom med enda større rekkevidde og solid stativfeste (70–400). Begge yter svært bra, særlig blendet ned ett trinn, men den relativt kompakte størrelsen gir også bare moderat lysstyrke. Prisen er gunstig i forhold til hav du får, for dette er ikke objektiver med billigpreg. De er også laget for å tåle ruskevær.

Konklusjon. Med Sony Alpha A7 II begynner vi å se konturene av Sonys langsiktige satsning på speilløse kameraer, og et integrert speilløst system for både fullformat og APS-C-format. Siden Sony lanserte sitt Alpha-system basert på Minoltas speilreflekser i 2006, har de gått samme veien som Olympus – over tid erstattets speilrefleksene av mer kompakte speilløse kameraer og tilhørende optikk – fra grunnen av konstruert for digital fotografi. Forskjellen er at Sony går hele veien til fullformat via APS-C, med kameraer som er nesten like kompakte som Olympus’ og med full støtte for speilrefleksobjektivene.
Alpha A7 II er blant de mest spennende kameraene akkurat nå, både til stillbilder og til video, og med det stadig økende objektivutvalget vil nytteverdien bare bli bedre. Sony viser med dette at de er den store utfordreren i markedet i dag.

Full test finner du i Fotografi nummer 2 2015. Husk at du også kan lese eldre utgaver på nettbrett.