Det blir stadig færre produsenter av speilreflekskameraer. Pentax er blant dem som holder stand, og satser stort med Ricoh i ryggen. Pentax K-3 er uten tvil fjorårets mest spennende speilrefleksnyhet.
(Den fulle testen kan du lese i Fotografi nr. 1-2014, på papir eller nettbrett.)
For bare få år siden var det speilreflekskameraene som dominerte den øvre delen av markedet. Men i 2013 ble det lansert nesten dobbelt så mange speilløse systemkameraer som speilreflekser, og ved årsskiftet er det bare fire produsenter igjen; Canon, Nikon, Pentax og Sigma. Sonys formodentlig siste speilrefleks var Alpha SLT-A58, lansert for ett år siden.
Mens Sigma-systemet strengt tatt er en liten parentes, er dermed Pentax det eneste alternativet til Canon og Nikon – hvis det er en klassisk speilrefleks du vil ha. Og det er ikke noe dårlig alternativ.
Pentax K-3 var den tredje speilrefleksen fra Pentax i fjor, og den mest avanserte. Det er et kamera som har profesjonelle egenskaper i fleng – selv om Pentax ikke kniver direkte med Canon og Nikons proffmodeller. Med en 24 Mp CMOS-brikke og en konstruksjon som ikke ligger noe tilbake for de mest solide og røffe av konkurrentene, troner det helt i toppen blant speilreflekser i halvformat. Og etter å ha testet det noen uker nøler vi ikke å hevde at det er et svært interessant alternativ til de fleste fullformatkameraer, også.
I bruk
Det er velkjent Pentax-ergonomi i pentax K-3. Pentax-brukere er blant de mest tradisjonstro i hele bransjen, og de vil ikke ha endringer for endringenes skyld. Selv om det nå står Ricoh på esken og under skjermen på baksiden, er K-3 en Pentax både i navn og sjel.
Pentax er kjent for å lage kompakte kameraer, men K-3 er ikke et kamera som først og fremst er laget for å være lite og lett. Her er det heller lagt vekt på det solide. Både grep, generell størrelse og vekt er blant de store i klassen under fullformatkameraene. Det ser vi også på søkeren, som er påkostet. Du må opp i de beste fullformatkameraene for å finne en bedre speilsøker.
Nytt er to plasser for SD-kort, som seg hør og bør for et kamera med store ambisjoner. En annen nyhet er at Pentax K-3 støtter USB 3.0 – det eneste ved siden av Nikon D800.
Huset er selvsagt bygget i kraftig magnesiumslegering. Pentax’ toppmodell er skrudd sammen og tettet med sikte på å holde fuktighet og støv ute. Det signaliserer pålitelighet når du har det i hendene og bruker det. Med unntak av menygrafikken, som vi fremdeles ikke synes Pentax får helt til, er det vanskelig å finne noe å utsette på kameraet i bruk. Pentax har vært gode på ergonomi før, selv om de også har sluppet til noen rariteter. Med K-3 har de holdt tungen rett i munnen, det er laget for brukere som liker å ha kontroll i fingertuppene.
Også AF-systemet har fått en overhaling. Nå er det 27 fokuspunkter og hele 25 av dem er følsomme for både loddrette og vannrette konturer. Vi har ikke kunnet sammenligne direkte med forgjengerne, men føler også at dette er mer kontant – nøling med autofokus har ikke vært en av våre erfaringer under testperioden.
Til tross for den høye pikseloppløsningen på 24 Mp, skyter Pentax K-3 i rask rekkefølge – hele 8,3 bilder pr sekund i følge fabrikanten.
Videoegenskapene er også skrudd opp et godt hakk. En ting er at opptakene nå går unna med inntil 60 linjeflettede bilder i sekundet i Full HD (1920×1080/i). Vel så viktig er at kameraet har både mikrofoninngang og hodetelefonutgang. Og mikrofoninngangen er nivåjusterbar Har Pentax tatt video på alvor?
Den aller største nyheten er likevel Pentax’ «anti-aliasing-simulator» – i stedet for optisk lavpassfilter beveger bildebrikken seg i ørsmå steg, mindre enn én piksel, for å diffusere bildet. Dette kan slås av eller på i ulike trinn, eller kameraet kan velge graden av antialiasing automatisk.
Vi vekslet mellom å bruke automatisk antialiasing og å slå den av, og for å være ærlige, så vi ingen tydelig forskjell. Flere kameraer, som Nikon D7100, benytter tilnærmelsesvis samme bildebrikke uten antialiasing, og klarer seg veldig bra.
Når vi vet at det skjer en hel del signalbehandling også for råfiler, og at nettopp datakraften for signalbehandling er blitt mer tilgjengelig, ser vi ikke bort fra at dét er en viktig grunn til at en rekke kamerafabrikanter nå leverer høyoppløste systemkameraer uten lavpassfilter, men også uten et moiréproblem.
I visse situasjoner, med en kombinasjon av lysforhold og mønstre, kan det alltid oppstå en viss interferens. Men med god signalbehandling skal det mye til for at denne synes. I verste fall kan det meste tas i etterkant hvis du bruker råformat.
Kameraet klarer etter vår erfaring kombinasjonen av ekstrem oppløsning og fine naturlige teksturer utmerket. Vi ville ikke nøle med å sette antialiasing-simuleringen på «auto» og stole på den. Kanskje bortsett fra om vi skulle fotografere silkestoff i studio med høy kontrast. Siden antialiasingen er en maskinvarefunksjon, kan vi tenke oss at det ville være en sikring å prøve de ulike innstillingene, uansett om man bruker RAW eller JPEG. Men når det er sagt – Pentax K-3 er kanskje ett av de kameraene der moiré er det minste problemet.
Kameraet benytter forøvrig Adobe DNG som råfilformat. Dermed kan de fleste programmer konvertere filene, men det er en illusjon å tro at du automatisk får optimalt resultat. For det første kreves en egen kameraprofil til Pentax K-3 for at DNG-filen skal kunne behandles med beste resultat. For det andre er alltid råfilkonvertering en øvelse som krever kunnskap både om verktøyet og om bilder generelt. Og Pentax K-3s JPEG-filer er av så god kvalitet at vi ikke nøler med å anbefale bruker som ikke vil, eller ikke kan, finjustere råfiler å bruke JPEG i stedet.
Med kameraet fikk vi låne en 18–135 mm zoom med værbeskyttelse. Det er en bastant zoom, som sammen med kameraet utgjør en voksen bit isenkram. Med Nikon Df ved siden av eller NIkon D610, virket Pentaxen minst like tung og stor. Det er både en fordel og en ulempe. En fordel fordi kamera og optikk blir mer stabilt. En ulempe fordi det alltid er en prioritering hva man vil ta med som tar plass og veier sine gram.
Den nye autofokusmodulen gjør virkelig jobben, og selv i lite lys virket den sikker og etter forholdene nøyaktig. Nå er det mange kameraer der ute som har fått forbedret autofokus de siste årene, så Pentax K-3 skiller seg ikke spesielt ut. Det er bare et kamera som kan måle seg med de fleste på et punkt der Pentax ikke alltid har vært fremst i rekkene, for å si det slik.
Men AF med LiveView og videoopptak er fremdeles for dårlig – et problem kameraet deler med de fleste speilreflekskameraer. Nå tror vi imidlertid at den som vurderer å bruke en Pentax K-3 til seriøs videoinnspilling, neppe vil basere seg på autofokus uansett.
Bildekvalitet
Bildekvaliteten er selvsagt avhengig av optikk, og vi mistenker zoomen vi brukte for ikke å kunne utnytte kameraets egenskaper fullt ut. Men selv den rimelige zoomen ga oss detaljrike bilder med forbløffende oppløsning.
Bildene følger en ganske klassisk og konservativ filosofi, rent teknisk. Her jukses det ikke for å oppnå gode testresultater. Her viskes ikke detaljene ut for å sminke bildestøymålingene. Derfor er Pentax K-3 ikke spesielt oppsiktsvekkende når det kommer til opptaksdynamikk og bildestøy. Poenget er bare at bildene blir oppsiktsvekkende gode når fotografen har gjort sin del av jobben.
Til og med ISO 3200 er dette kameraet problemfritt å bruke selv til ganske krevende situasjoner. Bildene blir enda bedre enn tallene skulle tilsi.
Her er nemlig detaljene som ikke alltid testes, også ivaretatt. Egenskaper som kontrastkurve, fargegjengivelse, konturoppskarping og ikke minst balansen mellom de ulike egenskapene er på et høyt nivå, og skiller Pentax K-3 også fra sterke konkurrenter som Nikon D7100 og Canon EOS 70D.
Konklusjon
Med Pentax K-3 har Ricoh (selskapet heter det nå) laget en speilrefleks som akkurat nå er det beste du kan kjøpe med APS-C-format. Det trumfer også de rimelige fullformatkameraene på mange områder. Pentax K-3 er rett og slett en vinner, og slett ikke bare et nisjekamera for naturfotografer. Det er ett av de få kameraene som kan friste folk til å bytte system.
Tilgangen til optikk er meget god, ikke minst fordi Pentax-systemet har beholdt kompatibiliteten opp gjennom årene.
Selv om pentax selv ikke har ressurser til å utvikle like mange nyere objektiver som enkelte konkurrenter, og selv om noen tredjepartobjektiver ikke er tilgjengelige for Pentax-fatningen, kan du altså bruke det meste av 40 års produksjon.
Pentax K-3 er ergonomisk nær perfekt, et kamera slik godt vante fotografer vil ha det. Men det er ikke noe snobbekamera. Sett det på full automatikk og det vil levere også til dem som ikke vil styre med masse innstillinger.
Ytelsen er også nå på høyde med, eller bedre enn konkurrentene i det aller meste. Er det speilrefleks du vil ha, er det vanskelig å komme utenom.
