Stephen Butkus er mest kjent for sine rå og dirkete bilder fra mote- og musikkbranskjen. I hans siste prosjekt har han hentet frem en ny og dypere side.
Fotografi møter Stephen på The Thief, hotellet hvor han viste sitt prosjekt for første gang i høst. Idéen var like enkel som den var genial: Å lukke seg inne på et hotellrom i dagevis for å portrettere kulturpersonligheter som kom og gikk. Men veien frem til dette prosjektet har vært en lang prosess for fotografen. Han har jobbet med artister og reklame i en årrekke, men selv om stilen har vært på plass, har han av og til likevel følt seg identitetsløs.
– Dette begynte å plage meg litt, at jeg noen ganger følte at jeg gikk på kompromiss med meg selv. Men i fjor sommer fikk jeg en ide og en sterkere klarhet i hva jeg ønsker å gjøre med mitt fotografi. Jeg ønsket å jobbe mer kompromissløst med mitt eget uttrykk, og fant ut at jeg ville se på temaet selvrefleksjon. Da vokste ideen fram om å ta en dypere samtale med de jeg fotograferte. Jeg ønsket å snakke om de dypere tingene i livet og på den måten få frem et dypere portrett.
– Veien er lang fra motemagasinene til en parkeringskjeller på The Thief, hvor prosjektet først ble vist. Hvordan kom samarbeidet med The Thief i stand?
– Jeg har jobbet med hotellet tidligere og tok kontakt. Jeg presenterte idéen, og selv om planen da fortsatt var litt vag digget de konseptet. Jeg finpusset ideen og så var det i grunn bare å sette i gang.
– Hadde du forberedt mye på forhånd?
– Nei, alt ble gjort på de åtte dagene jeg var på hotellrommet, og det var nettopp litt av det presset jeg ville ha på meg selv. Jeg jobbet analogt i mange år, og brukte de teknikkene og erfaringen jeg har opparbeidet meg for å komme i mål med serien. Men selv om jeg er vant til å jobbe fokusert og under press ble jeg litt overrasket over det presset jeg opplevde.
– På hvilken måte?
– Ikke bare var samtalene tunge, men jeg var jo innestengt i dette rommet over flere dager. Jeg er vant til å være mye ute og å gå lange turer, så det var uvant å lukkes inne på den måten. På grunn av dette ble nok bildene etter hvert ganske mørke, mest på grunn av hvordan mitt eget sinn reagerte på situasjonen. Men så kom jo de ulike personene jeg skulle portrettere inn i rommet, og fylte det med noe vakkert. Og så var jeg så heldig å få være der for å dokumentere det.
– Så selvrefleksjonen går begge veier?
– Ja, og så er det er jo en spennende motsigelse i den selvrefleksjonen man opplever i en portrettsituasjon. Man legger jo alltid mye av seg selv i et bilde.
– Det er et spennende knippe mennesker du portretterte, gjorde du utvalget fullt og helt selv?
– Absolutt. Det var enkelte som ikke kunne delta da de var ute og reiste, eller på annen måte var hindret i å komme. Men det var et helt bevisst valg fra min side og jeg var 100% sikker på hvem jeg ønsket å møte. Det hadde ikke med deres status å gjøre, men at alle har vært viktige personer for meg og gitt meg viktig erfaringer i mitt eget liv.
– Til vanlig jobber du med reklame og mote. Blir prosjektet en motvekt til ditt øvrige arbeid?
– Absolutt, men samtidig valgte jeg å gjøre dette prosjektet da bildene mine også tidligere har vært ærlige og rå. Dette er mitt uttrykk og det er slik jeg ønsker å være. Når man jobber kommersielt mister man av og til tråden i forhold til mitt eget utrykk, mens her kan jeg være meg selv fullt og helt. Jeg føler at jeg på en måte har funnet meg selv på nytt.
– Ser vi starten på en ny kreativ retning?
– Jeg vil si det, et høyere nivå.
– Det er ikke dårlig…
– Nei det er ganske fint egentlig. Og jeg er nok ikke så engstelig for å gå utenfor komfortsonen min lenger, og så har jeg blitt flinkere til å si nei til ting som jeg ikke føler er helt meg.
