Gjennomgående for Dawids produksjon er det enkle, tydelige og konsekvente bildespråket, som er det samme i de private prosjektene som i de kommersielle arbeidene. En Dawid er en – Dawid.
Dette intervjuet har tidligere vært publisert i papirutgaven av Fotografi og er skrevet av svenske Fotos tidligere redaktør Janne Almlöf.
Han er sitt vanlige glade jeg når han tar imot meg i sitt studio i sydre delen av Stockholm, men skifter fort til å se litt molefunken ut. På vei til et av arbeidsbordene forklarer han: – Jeg sprakk en frontrute da jeg skulle sette den inn. Frontruten er i plast og stor som en større tommelfingernegl. Bilen den skal sitte i er i skala 1:32, og er et av Dawids nyeste prosjekter. Han sier ofte at han ikke tar bilder, men at bildene kommer til ham. Og kanskje er bilene et talende eksempel.
– Jeg kjøpte en bilbane med startkit på to biler til Fabian og meg. Fabian er sønnen, og bilbanen skulle bli deres felles lekegrind. Men Dawid oppdaget raskt hvor fine disse bilene var – visse typer mer detaljrike og med bedre passform enn andre. Likevel dugde de sjelden, men ble modifisert – gummihjulene ble slipt for bedre grep, magnetene ble byttet ut av samme grunn, bunnplatene ble erstattet og motorene trimmet. Jeg har selv sett og hørt hvordan disse drøyt centimeter store elmotorene hviner på høyt turtall når de holdes fast på en bordplate. Og etter 24 timer har yte-evnen blitt forbedret med brøkdelen av et sekund.
Når Dawid er interessert er han det til gagns. Med tiden ble det stadig flere biler, noen til å kjøre med, andre for å fikse på – male om, ny dekor – og fotografere. Idag har samlingen vokst til 175 biler, og de fotograferes alle på Dawids spesielle vis. Iblant er frontrutene helt svarte, andre ganger med en liten refleks avhengig av hvilken effekt han er på jakt etter. Han ble noe forstyrret av at vi som betraktere gjerne fokuserer på å lese de små reklamemerkene og bilnummerne – snarere enn å fokusere på bilen. Så hva gjør han? Han speilvender bildene, slik at all tekst snus. Et nytt uttrykk er skapt, eller snarere tilført.
Risken med å intervjue en nær venn er ikke bare at avstikkerne kan bli mange, men at jeg på forhånd vet svarene på mange av mine spørsmål. Dette fordi man i løpet av årene – på tomannshånd eller i selskap med andre interesserte – har hatt mange samtaler om fotografi og kunstnerskap. Fordelen er vel muligens at enkelte spørsmål ikke behøver å stilles på nytt, men kan legges til i teksten der de fyller sitt behov.
Dawid (Björn Dawidsson) har vært et etablert navn både på den fotografiske og kunstneriske scenen i Sverige siden 1983, da han serie «Rost» ble vist på Fotografiska Museet (i Moderna Museet) i Stockholm. Et prosjekt som enda idag ikke er avsluttet, men som med ujevn jevnhet kompletteres med nye bilder. Bildene viser gjenstander han har funnet – ofte gamle, i ustand og slitne – som fotograferes mot hvit bakgrunn. Stilisert, enkelt. «En sak midt på» som fotografen selv ofte beskriver sine arbeider. Utstillingskatalogen med samme tittel ble forøvrig vist på Nationalmuseum som eksempel på god bokkunst.
Men allerede ti år tidligere ble han lagt merke til, da han bare 24 år gammel hadde sin aller første utstilling – på Liljevalchs Konsthall i Stockholm. Og etter det har det rullet på. Den mer eller mindre offisielle etiketten er at Dawid i sitt kunstnerskap ofte overskrider grensen mellom maleri og fotografi. En etikett som delvis fører tankene i feil retning, for visst maler han også – med farge på lerret – men hovedsaklig maler han med lyset, om enn i visse sammenhenger uten kamera. «Dagram» og «Kemigram» er eksempler på dette. Det er bilder skapt med fremkallerdynkede filler, eller med fingerne, som «males» på fotopapiret med lyset tent i mørkerommet. Når formen og tonen er den riktige avbrytes prosessen i fikseringsbadet.
I 2008 ble det igjen en uststilling på Liljevalchs. Denne gangen fikk Dawid fylle alle de tolv rommene med sine bilder.
– Det må være et virkelig høydepunkt å få stille ut i kanskje den fineste av Stockholms kunstinstitusjoner?
– Ja, jeg synes at Liljevalchs rager høyest, selv om mange ville si Moderna Museet. Uansett er lokalene uten tvil bedre på Liljevalchs. Om man får en separatutstilling på Moderna museet, handler det likevel om delt oppmerksomhet. Man er aldri ensom der som utstiller.
Planleggingen av Liljevalch-utstillingen pågikk i lang tid. Skulle den være kronologisk? Tematisk? Romslige temaer? Egne prosjekter blandet med kommersielle oppdrag? Ideer ble forkastet og nye ble født. Resultatet ble å vise bilder kun fra egne prosjekter – der hvert rom, eller snarere sal som det her er snakk om, viste et tema. Ser man på hele Dawids produksjon er det påtagelig hvor enkelt, uttrykksfullt og konsekvent bildespråket er. Han gjør virkelig noe ut av alle disse bagateller som det ofte handler om – verktøy, en nøkkel, en skrue, noen klosser, en blomst …
– En sak midt på, kan det forklares bedre? Men du kan vel forsøke å definere din fotografi med ord?
– Å skrive om musikk er som å danse ballett til arkitektur, sa Frank Zappa. Det lar seg ikke gjøres enkelt. Men visst … Altså, jeg har aldri vært politisk, eller hatt noen spesielle budskap. Jeg tror man kan si at mitt språk er tydelig, klart, enkelt. Noe som skiller seg fra resten av verden. Jeg tror jeg er følsom for … oppmerksom på … iboende grafiske kvaliteter i det jeg fotograferer. Christer Strømholm og Anders Petersen for eksempel, der handler det om å fotografere mennesker fordi de interesserer dem. Jeg er mer interessert i at bildet kutter båndene til …virkeligheten.
Her glir samtalen over på fotografi som medium, som genre.
– Jeg synes at mange fotografer er naive, godtroende. De tror at deres bilder beviser det ene, snart det andre. Men det finnes alltid flere sannheter. Min fotografi er jo noe helt annet.
Dawid hevder alltid at bildene kommer til ham snarere enn at han skaper dem. Kanskje kan følgende historie illustrere denne påstanden. For noen år tilbake handlet Dawid på et varehus for kontorartikler. Der fantes også poser med godteri, så han kjøpte en pose for å spise. – Jeg tittet nærmere på bitene og fant at de var både vakre … styggvakre… og dramatiske på nært hold. Jeg kjøpte noen ekstra poser og begynte å fotografere dem. Nær samtidig kontaktet den nye sjefen for Millesgården Dawid, hun ville at han skulle være den første som stilte ut under hennes styre.
– Jeg har jo aldri fotografert spesielt med henblikk på utstilling, men at det blir som det blir. Jeg viste henne noen av mine godteribilder som jeg akkurat da holdt på med. Hun likte dem og vi bestemte at godteri fikk det bli.
En plakat for Barncancerfonden kom med ideen om å la utstillingen bli noe mer enn bare en bildevisning.
– Vi tenkte oss en auksjon, gjennomført på Millesgården i regi av auksjonshuset Bukowskis, der inntektene skulle gå til Barncancerfondet. Koblingen mellom barn og godteri var et poeng i seg selv.
Det ble både en utstilling og en auksjon som ga drøye 250 000 kroner. Hvert bilde med en godisbit «midt på». Her var det uvanlig nok ikke bare svart/hvitt, men også farger.
– Det kan jeg takke den digitale teknikken for. Jeg ble aldri venn med tradisjonelt fargemateriale. Syntes ikke at jeg hadde kontroll på det. Men nå, med fargeskrivere, er det virkelig morsomt. Og så bra det blir.
Fra å være en mørkeromsnisse av format, med såvel forstørrelser som 8 x 10 tommer kontakter i tusentall, har Dawid blitt stadig dyktigere og fornøyd med kvaliteten på digitale utskrifter.
– Jeg har til og med skannet inn mine 8 x 10 tommer negativer og gjort digitale kontaktutskrifter – og det blir skitbra. Så mørkerommet mitt, som jeg hadde tenkt å bygge opp her i mitt nye studio, får nok hvile i kassene.
Det hadde man kanskje ikke ventet seg. Dawids begeistring for den digitale teknikken?
– Hva… Om man en gang har akseptert fotografi som medium og verktøy, må man også favne tidens nye teknikk, synes jeg. For meg er teknikken et verktøy.
Dette sagt av en person som setter stor pris på sitt Deardorff storformatkamera. Som han fremdeles sleper rundt, bl.a. for sitt flerårige prosjekt om skånske åkre. Men Merit – godteribitene – gjorde jeg med en Canon EOS 5 og en 105 mm makro. Jeg ville at det skulle kjennes fotografisk. Ikke som en Lennart Nilsson med elektronmikroskop og så skarpt det lar seg gjøre. Jeg lyssatte og gikk ekstremt nær, med et minimum av skarphetsdybde. Og plutselig var det ikke lenger bare et dokumentarbilde av en bit godteri. Forstår du?
Frem til 25. oktober 2014 kan du se utstillingen Ex. med Dawid på Shoot Gallery i Oslo. www.shootgallery.no
