Sorry about the focus, it was a selfie.
Tekst: Lin Prøitz Foto: Kristoffer Eliassen
I september 2002 poster en universitetsstudent under kallenavnet Hopey følgende tekst på det Australske allmennkringkastingsselskapet ABC sitt nettforum: “Dissolvable stiches. Anyone wanna see a picture of it? It’s pretty cool”. I posten har Hopey lagt ved en lenke til et nærbilde som viser den hovne leppa med stingene. Bildet ble lastet opp på en av University of New Englands servere med bildeteksten “And sorry about the focus, it was a selfie”. Selv om ingen seinere har greid å finne ut av hvem Hopey er, så er det likevel denne studenten som krediteres for å være den første som tar i bruk ordet selfie i medieoffentligheten. Det tar likevel ytterligere ti år før bruken av ordet blir til det allestedsnærværende iscenesettende konseptet #selfie: I 2012 påpeker rektoren ved den amerikanske videregående skolen Wellesley at vi ikke lenger lever i en kultur der vi klatrer på toppen av fjell for å se verden, men for at verden skal se oss. Året etter øker bruken av ordet selfie med over 17000 prosent, og blir med det kåret til årets nye ord i Oxford English Dictionary.
#selfie
Selfie-fenomenet er blitt til et konsept som et direkte resultat av den globale sosiale delingskulturen som har blitt en del av vår hverdag. I denne kulturen har selvsagt de nettsammenkoplete smarttelefonene med integrerte høyoppløselige front-face kameraene, vært viktig. Fra å ha vært et relativt enkelt kommunikasjonsmiddel med ringe- og tekstmeldingsfunksjoner, så representerer mobilen i dag en musikkspiller, et billettsystem, kalender, en plattform for sosiale nettsamfunn, nettbank, værmelder, nyheter og ikke minst fotoalbum. Tenk bare på hvor mange bilder du har på mobilen din. Flere tusen hverdagsøyeblikk som du har tatt vare på som små dyrebare skatter. Fotografiene forteller historier om deg og dine, om hjemmet ditt, reisene dine, hva du spiste til middag, hvor du spiste og hvem du spiste sammen med. Men en rekke bilder er også små huskelapper og notater som du ikke lenger trenger å skrive opp for hånd når du kan ta bilder av det i stedet, som referansenummer, bookingnummer, adresser, handlelapper og åpningstider. På min tre måneder gamle mobil, har jeg 850 bilder i galleriet. Det er 283 bilder per måned eller 70 bilder per uke. Det vil si at jeg tar ti bilder hver eneste dag. Jeg er våken 16 timer per dag, så det vil si at jeg tar litt mer enn ett bilde annenhver våkne time hver eneste dag. Og jeg er ikke alene. Hver og én av oss går rundt med store kroppsbårne bildegallerier. Hver og én av oss har blitt levende minnearkiv.
Hvor vi er når vi gjør det vi gjør, har betydning. Har du hørt hva det spørres om hver gang du overhører noen som får en telefonsamtale på bussen eller noen som ringer noen? – Hvor er du nå? Og så svarer man nettopp det: hvor man er nå. Stedet og tiden du er på stedet er avgjørende for oss mennesker når vi kommuniserer med noen vi ikke deler samme geografiske kontekst med. Når vi er i samme kommunikative sfære, men på forskellige fysiske steder, trenger vi å binde oss sammen med den vi snakker med for å plassere den andre og for å skape en idé om et felles rom samspillet foregår i.
På lignende måte har det å stedfeste seg selv betydning for lesningen av det sosiale fotografiet. Det har en betydning når vi ser et strandbilde i sommersol om vi er i Barcelona eller i Oslo. Vi forankrer bildene våre, noe jeg mener er med på å forankre oss selv til noe vi kan være en del av – en del av alle de andre som er i Barcelona eller Oslo og ser sola skinne.
Denne umiddelbare massive tilgjengeligheten til visuelle minner endrer vår måte å minnes på. Derfor er ikke et minne bare noe som er lagret og som ligger og venter på å bli oppdaget. Snarere er et minne et bygningsarbeid som ofte gjøres lenge etter- og langt fra den aktuelle situasjonen. På den måten kan du alltid endre på, redigere og justere opplevelser av tidligere hendelser.
I en slik forståelsesøkologi, er ikke det som har hendt statisk eller fiksert. Du kan alltid jobbe fram andre følelser for det som har vært. Vi fotograferer for å glemme det vi har sett, sier Proust. Jeg vil snarere si at bildene sier noe om hvordan vi vil forankres og hvordan vi vil at historien vår skal ta seg ut på de bildene vi deler ut i offentligheten. En selfie virker nettopp gjennom en slik deltager og delingsoffentlighet som særlig det billedsentrerte nettsamfunnet Instagram utgjør.
Til sammenligning delte man sjelden mobilselvportrett via MMS med en større offentlighet. Slike selvportrett ble stort sett delt med en kjæreste eller kanskje én eller to venner. Like fullt bærer selfien arven etter MMS-selvportrettet, analoge snap-shot selvportrett, 60-tallets selvfremstillinger i kunsten samt tidligere fotografiske selvfremstillinger og selvportrett. Visittkortportrettet er ett eksempel på en tidlig selvfremstillingsform som selfien kan sies å ha et nært slektskap til.
Sitt eget kjære lille jeg
For hundre og femti år siden, vokste det fram en fotopraksis som raskt bredte om seg i de øvre sosio-økonomiske sjiktene i Norge. Det ble populært å ta i bruk såkalte visittkortportrett som visittkort. På den ene siden av kortet, fylte et fotoportrett hele kortets flate. På den andre siden, kunne kortets eier skrive en liten hilsen eller beskjed. Visittkortportrettene kunne også være bilder av hele familier. Kortene ble lagt ved som små hilsener i brev, men de ble også anvendt som en buffersone mellom den private og offentlige sfære. I følge fotoforsker Kristin Halaas (2004), kunne en person som ønsket å få i stand en visitt levere visittkortportrettet til husets tjener eller hjelper. Denne kunne bringe kortet videre til huseieren som– på bakgrunn av kortets informasjon om identitet og sosiale markører – kunne invitere vedkommende inn eller eventuelt avslå visitten. Sånn sett fungerte visittkortportrettet som en form for buffer eller mellomrom mellom sfærene.
I løpet av få år, ble det langt rimeligere å gå til fotografen. Visittkortportrettene ble dermed tilgjengelig for et stort publikum på tvers av samfunnslagene. Snart kunne hver og én gå i et fotostudio, kle seg opp i borgerskapets kostymer om hun eller han ville, og fremstille seg selv akkurat slik en ønsket å ta seg ut. I takt med visittkortportrettenes popularitet, økte også det kritiske blikket på det nye mediefenomenet. I en kronikk i Aftenposten fra 1864 kritiserer kronikkforfatteren visittkorttrenden ved å omtale den som en triviell lavkulturell feber der nordmenn gikk av huset for å få bilder av ’sit eget kjære lille jeg…’.
Det er opplagte forskjeller mellom selfier og gårsdagens visittkort. Men noe er likevel likt. Begjæret etter stadig nye måter å representere seg selv gjennom historien, har motivert mennesket til å ta i bruk nye teknologier, utvikle nye sjangere og estetikk. Og når nye teknologier tas i bruk i stor skala kritiseres dette raskt i offentligheten med en skepsis som ofte koples sammen med hva ny teknologi gjør med oss og hvordan vi skal forstå vår kultur og oss selv i lys av det nye. Selfie-praksiser og bildedelingskulturen som Instagram representer, er intet unntak.
Kollektiv hendelse
Om de fotografiene vi ser på er bilder fra en hverdagsfortelling, har en politisk brodd eller er fra private eller seksualiserte sfærer, så har fotografier en kraft som kan sette i gang affektive reaksjoner. Vi vil kanskje se på Jessica Simpsons Instagram-bilde #fiftyshadesofjohnson med lyst eller avsky eller begge deler, vi vil kanskje se på @bjarnemelgaard sitt instagrambilde ”Baby and I at opening” med nysgjerrighet eller forakt eller med helt andre affektive reaksjoner.
Uansett så er vi Instagrammerne gjennom vår deltagelse og aktivitet med på å få Instagram til å virke som kollektiv hendelse gjennom at vi ser, identifiserer oss, deltar og samvirker med andre i samme sfære. På Instagram deles det mer enn 70 millioner fotografier hvert eneste døgn. Totalt har tretti milliarder fotografier blitt delt på nettstedet siden 2010. Over 230 millioner av disse bildene er tagget #selfie. Erna Solbergs selfier, NRK-journalist Anders Magnus ’Krekar-selfie’, eller Berg-Eriksen ’post-baby-weight-loss’-selfie, utgjør bare et komma i det havet av selfier som produseres i vår deltagende populærkultur. Det er snarere de unge internasjonale superkjendisene som Kim Kardashian, Beyoncé, Bieber, Taylor Swift og Rihanna for å nevne noen som har bidratt til å forme bildepraksisene og da særlig selfie-sjangeren. Med 27 millioner følgere, vil hvert eneste av Kardashians bilder som postes på Instagram inngå inn i en større medieoffentlighet der bildene blir til fortellinger som deles, debatteres og kritiseres. Instagram-fotografier generelt og selfier spesielt representerer derfor en egen selvrepresentasjonspraksis og sjanger som skiller seg fra mobilselvportrettet og det tradisjonelle fotografiske selvportrettet nettopp på grunn av hvordan bildenettsamfunnet virker.
Å forankre seg selv
Viljen til kollektive livsformer er et av de sterkeste viljene et menneske har. #selfie er et selviscenesettende konsept som både er selvsentrert og selvrefererende. Men selfier skal ikke bare forstås som en selvnytende og selvmaksimerende praksis. Fotografier og fotografiske selvfremstillinger som selfien er en del av må også ses på som en kommunikasjonsform som gir uttrykk for engasjement, motstand, melankoli og kreativitet – og ikke minst: I en digital visuell fragmentert og flyktig kultur er fotografiet det mediet som kan forankre og binde mennesker sammen på tvers av klasse, etnisitet, kjønn, seksualitet, funksjon, alder og språk.
Teksten ble opprinnelig publisert i Fotografi #2 i 2015.
E-boken “Selvbilde: Fra Selvportrett til #Selfie” lanses i neste måned på Preus Museum. Lin Prøitz og Kristoffer Eliassen holder 1.–2. oktober et seminar om selfiet i forbindelse med lanseringen der de sammen med flere andre forelesere diskuterer selfiet og dets rolle i samtiden.
Mer informasjon om påmelding og se:
